I tillegg blir ikke de forsvunne trærne erstattet av nye småtrær. Det er ille, fordi trærne er de viktigste plantene i ørkenen: De gir blant annet mat til dyrene, og skygge og brensel til menneskene. Og det blir stadig færre av dem.

- Vi har forsøkt å se om denne dødeligheten kan ha hatt noe med tørke eller vannforholdene å gjøre, men finner liten korrelasjon. Samtidig, når du er i felt, er det ingen tvil om hvor problemet egentlig ligger, sier stipendiat Gidske Andersen.

Satellitt-bilder

Hun er hovedforfatter på en ny artikkel i tidsskriftet PLoS ONE, om tredøden - som sannsynligvis har helt andre årsaker: Trærne er nemlig også den ressursen som lettest kan utnyttes kommersielt - til trekullproduksjon.

Andersen har sammen med førsteamanuensis Knut Krzywinski ved UiB studert høyoppløselige satellittbilder av den østlige delen av Sahara-ørkenen fra 1965. og sammenlignet disse med trær kartlagt i felt i 2003.

Klar tendens

- Det er få trær i 2003 som ikke var der også i 1965. Tilveksten av nye trær er altså liten - og svært mange trær er borte, fastslår Andersen. Fra feltstudiene viste det seg også at noen av de få nye trærne er rotskudd fra eldre trær i nærheten.

- Det er vanskelig å vite hvor mange av dem som er det, uten å grave opp alle sammen, understreker Andersen.

Dype røtter finner vann

Rotskudd er en god strategi for disse trærne, siden det er nettopp det å slå rot som er den største utfordringen for nye rekrutter. De eldste trærne er nemlig svært hardføre.

Langt nede i jorden er det nemlig fuktighet - men det tar tid og energi for et nytt tre å nå ned dit. Det krever at det i alle fall kommer noe regn hvert år i flere år etter hverandre, og det skjer ikke ofte i denne delen av Sahara.

I snitt faller det under 30 millimeter regn hvert år - og variasjonen kan være på over 200 prosent. Nye trerekrutter setter derfor alt inn på å skyte røttene så dypt som mulig så fort som mulig.

Eldgamle trær

- Dersom de kommer over den kneiken, og når ned i den fuktige jorden, har de mer eller mindre sikret fremtiden sin, forteller Andersen. Og da kan de leve svært lenge.

- Disse trærne kan bli utrolig gamle. De vokser med et par millimeter i året, i ekstrem varme og under et tilfeldig nedbørsregime, forteller Krzywinski.

De eldste trærne i ørkenen kan være mange hundre år gamle - alt takket være de dype røttene: Da Suez-kanalen ble gravd ut, fant arbeidere røtter fra trær som strakte seg nærmere 60 meter ned i jorden.

Ødeleggende trekullproduksjon

Derfor kan også en del trær som har blitt nesten totalt ødelagt av trekullproduksjonen overleve likevel - takket være evnen til å skyte nye skudd.

Men det er ikke bare gamle trær som tas, og de fleste overlever ikke behandlingen de får.

- I enkelte områder har nærmere halvparten av trærne forsvunnet på snaut 40 år. Det sier seg selv at det er veldig alvorlig, fortsetter Krzywinski.

Han har fulgt utviklingen i en årrekke, og forteller om en kommersialisering av trekullproduksjonen. Det tragiske er at det er lokalbefolkningen selv som står for den.

Produserer for salg

- Dette er nomadefolk, som har levd i pakt med den skjøre naturen i tusenvis av år, understreker Andersen.

Før var det imidlertid ikke rasjonelt å drive trekullproduksjon til annet enn egen husholdning - da måtte de tross alt frakte varene ut på kameler, og det var ikke økonomi i det.

Men i dag har veinettet blitt utbygget, og nomadene har tilgang til et godt marked for kull. Det har gjort at enkelte av dem - stikk i strid med tradisjonen - forsyner seg med mer av naturen enn den er i stand til å bære.

Kulturelt skille

- Det tradisjonelle levesettet, som har vært uforandret siden faraoenes tid, går ut på at du bruker av naturen - men alltid slik at ressursene bevares for ettertiden. Den storstilte kullproduksjonen innebærer et kulturelt skille, som vi nok må knytte til moderniseringsprosesser, forklarer Krzywinski.

- De liker ikke å snakke om det, sier Andersen. Hun og Krzywinski har selv opplevd at lokale kullprodusenter har reagert unnvikende og skamfullt når andre ser dem arbeide.

- Det er få andre måter for dem å skaffe seg penger, og det er et stort marked for kull i byene. Men du ser at de synes det er ille sjøl, understreker Krzywinski.

Lenker:

Nettstedet PLoS ONE