Få - om noen - fiskearter er mer myteomspunnet enn den ville atlantiske laksen. Navigeringen gjennom åpent hav og fram til dens barndoms elv - og kraften og utholdenheten under forseringen av fosser og ville stryk - har fengslet mennesker i årtusener. Den eldste kjente avbildning av laks er et 25 000 år gammelt relieff fra Sør-Frankrike. I dag risses det ikke lenger bilder av laksen inn i bergvegger, men for de ivrigste sportsfiskerne er den likefullt så høyt skattet at den kan dominerer deres liv og bringe mening til tilværelsen.

De ville bestandene av atlantisk laks er nå truet. Feilbeskatning, elvereguleringer, forurensninger, sjukdomsspredning og effekter av rømt oppdrettsfisk har ført til en dramatisk reduksjon av antall bestander innen dens opprinnelige utbredelsesområde.

Landets fremste eksperter

Dette er rammene omkring boka «Laksen - Elvas konge». Boka er skrevet av noen av landets fremste lakseeksperter og er redigert av Tom Schandy og Henning Røed. Med mer enn 130 praktfulle fargefotografier, en vellykket layout og god papirkvalitet gir den et solid førsteinntrykk.

Tematisk spenner boka vidt, fra kulturhistorie og biologi til sportsfiske og kulinariske oppskrifter. Vi merker straks kloa til redaktørene: Begge er utdannede biologer og har bred erfaring i arbeidet med faunavern og biodiversitet. Røed har vært marin rådgiver i WWF og var redaktør deres internasjonale stausrapport for atlantisk laks som ble utgitt i 2001. Schandy er miljøjournalist, forfatter og en anerkjent naturfotograf.

Boka er splittet opp i tre hoveddeler. Første del tar for seg laksens biologi og er skrevet av Lars Petter Hansen. Han er en av Norges mest erfarne lakseforskere og kjenner forvaltningen av atlantisk laks gjennom sine mange verv i nasjonale og internasjonale råd og utvalg. Dette kapittelet dekker laksens utbredelse og livshistorie, fra rogna utvikles i en vinterkald elv og til storlaksen vender tilbake til det samme gyteområde hvor den engang ble født.

Vandringer

Mekanismene bak den presise hjemvandringen har vært mye diskutert, og Hansen loser leseren igjennom de ulike hypotesene og forskningen omkring disse. At luktesansen og preging på spesifikke stoffer i elvevannet under utvandringen er viktige for laksens orientering i kystnære områder er nå generelt akseptert. Hvilke stoffer som er aktive, og eventuelle andre sanser som er involvert, vet man mindre om. Feromonhypotesen, som postulerte at den voksne laksen fulgte populasjonsspesifikke duftstoffer (feromoner) fra utvandrende laksesmolt, står i dag svekket. I alle fall er slike duftstoffer ingen nødvendighet for en vellykket vandring tilbake til elva.

Mer interessant synes derimot orientering etter jordmagnetiske felt å være. Vi får vite at det er påvist magnetittkrystaller i sidelinjeorganet hos laksefisk, og at det spekuleres i hvorvidt disse kan benyttes til orientering etter jordmagnetiske felt. Dette er et fagområde i spennende utvikling. Jeg savner derfor referanser til nyere resultater som viser det er lokalisert ansamlinger av magnetittkrystaller rett bak de to luktegropene på snuten til laksefisk, og at atferdsstudier bekrefter at laksefisk er i stand til å registrere ørsmå endringer i magnetfelt. Hva kan dette ha å si for tolkningen av resultatene av tidligere vandringsstudier hvor man kuttet over luktenervene til laksen - og derved trolig også nervene for magnetsansen?

Sportsfiskerens fascinasjon

Andre hovedkapittel handler om fiske. Dette er i første rekke sportsfiskernes kapittel, men det kan også med et visst utbytte leses av de av oss som ønsker litt innsikt i deres fascinasjon. Samtlige forfattere har bidratt til dette kapittelet. Her får vi lese om den historiske utviklingen av både det kommersielle fisket og sportsfisket. Dag Kjelsås klarer å formidle den harmoni og sjelefred en natt ved fiskehølen bringer.

En mer teknisk innføring i laksefiske, både fluefiske såvel som mark- og slukfiske, gis av Arild Snekkenes og Runar Warhuus. Gode råd og tips om valg av utstyr og teknikk finnes her. Fotografiene av noen utvalgte laksfluer er en estetisk nytelse. De er små kunstverk med et fargevalg som spenner fra det barokke til duse naturtoner.

Norge - verdens beste lakseland

Målt i oppfisket kvantum og i antall lakseelver er Norge verdens beste land for laksefiske. I kapittelet om Lakse-Norge gir Tom Schandy en fylkesmessig gjennomgang av våre viktigste laksevassdrag, med fangststatistikker for sesongen i år 2001. Avsnittene om Agder-fylkene er hyggelig lesning. Takket være resultatene av vellykket forskningsinnsats på kalking og kultivering fanges det nå laks i de tidligere så berømte lakseelvene her. I Mandalselva startet verdens største kalkningsprosjekt opp i 1997. Fra å være en sterkt forsuret elv uten reproduserende laksebestand, ble den i 2001 den niende beste lakseelva i Norge, med innrapportert fangst på over 10 000 kg.

Kapittelet «Laks fra elv til bord» står temamessig kanskje litt på siden i forhold til bokas fokus, men etter en gjennomlesning tilgir jeg det så gjerne. Helge Hagen gir mange gode råd om hvordan av fangsten bør behandles og ikke minst hvordan laksemåltidet kan bli en kulinarisk nytelse. Ølgravet laks skal jeg bare prøve!

Truslene

Tredje hovedkapittel tar for seg truslene mot laksen. Her redegjøres det blant annet for resultatene i WWFs rapport om atlantisk laks. Av bestandene med god økologisk status finnes i dag 90 prosent i fire land; Norge, Irland, Island og Skottland. Det at Norge også er det land med flest gjenlevende bestander gjør at vi har et særlig ansvar i forvaltningen av atlantisk laks. Utfordringene er mange, og forfatterne fokuserer særlig på vassdragsutbygninger, forsuring, genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks og sjukdomsspredning.

Epoken med vassdragsutbygging er over, men reguleringene har hatt sin pris. I så mye som én av tre lakseelver påvirker reguleringer laksebestandene. I følge boka antas det samlede tapet å være 10-20 prosent av produksjonen av utvandrende lakseunger eller 1 million smolt. Selv om utsettinger av smolt skjer i stor skala, er effekten av disse sterkt variable og omdiskuterte. Utsettingsfisken har blant annet en klart lavere overlevelse enn naturlig villfisk. Søkelyset settes også på vannføringsvariasjonene som oppstår som følge av etterspørselen etter såkalt effektkraft. Dette innebærer hyppige skifter i vannføringen - høy om natta, lav om dagen - med konsekvenser som strandinger av yngel og høy dødelighet.

Kapittelet om forsuring dokumenterer at effektene av forsuring gjorde seg gjeldene allerede på slutten av 1800-tallet. De kjemiske mekanismene bak forsuringsskadene er ikke enkelt stoff å popularisere, og presentasjonen halter noe her. Vi får vite at den viktigste årsaken til foruringsskader er utfelling av aluminiumshydroksider på gjelleoverflaten. Utfellingene styres på et komplisert sett av både pH, vannets ionestyrke og sammensetning, samt temperatur. Men det må vel være en forvirrende trykkfeil når det står at «Lavere pH vil føre til lavere aluminiumsgiftighet, …». Det er vel temperaturen det her refereres til?

Oppdrettslaks og villaks

Kapittelet om oppdrettslaksen og villfisken er velskrevet og informativt. Det fokuseres særlig på de genetiske effektene av rømt oppdrettsfisk og spredning av sjukdommer. Innslaget av rømt villfisk er nå så stort at det fryktes at de kan endre den genetiske sammensetningen til villaksbestandene. Resultatet vil kunne være at lokale tilpasninger går tapt og resultere i redusert tilbakevandring til de berørte vassdragene. Spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg utgjør også en betydelig risiko for utvandrende smolt. I følge boka døde trolig 95% av utvandrende unglaks fra Sognefjorden i løpet av sommeren 2001 på grunn av lakselus.

Introduksjonen av parasitten Gyrodactylus salaris til norske laksevassdrag er en annen effekt fra oppdrettsnæringa. Vi får vite at parasitten ble påvist for første gang i Norge i et forsøksanlegg på Sunndalsøra. Deretter har den spredt seg til en rekke elver. Spredningen er langt fra under kontroll, den er derfor en svært alvorlig trussel mot norske laksebestander. Bekjempingen av parasitten har hittil vært brutal: utryddelse av all fisk i vassdraget med giften rotenon, for så å reintrodusere laksen. I større elver er dette en usikker metode. I boka pekes på alternative bekjempningsmetoder, og tilførsel av aluminiumshydroksider har vist lovende resultater.

Redaktørene har også viet Villlaksutvalgets innstilling fra 1999 god plass. Dette er kanskje det viktigste dokument og redskap for en biologisk forsvarlig forvaltning av de norske lakesebestandene. Her analyseres situasjonen for Norge, og blant tiltakene anbefales opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Disse skal fungere som nasjonalparker for laksen hvor alle andre interesser skal underordnes laksen. Det er derfor forstemmende å oppleve at regjeringen i dag går inn for å innvilge nye oppdrettskonsesjoner i mange av de foreslåtte nasjonale laksefjordene - på tvers av anbefalinger fra egne fagmyndigheter.

Dette er en praktbok om laks. Uansett innfallsvinkel - sportsfisker, naturinteressert eller opptatt av miljøforvaltning - så bør du finne denne boka interessant. Skulle jeg plukke på noe måtte det være at de mange faktaopplysningene godt kunne være fulgt opp med referanser. Det ville økt bokas faglige verdi. Dette er en bok jeg vil ha stående framme i bokhylla, ta fram i ledige stunder - og nyte inntrykket av et faglig solid, estetisk og formsikkert produkt.

Laksen. Elvas konge
Redaktører: Tom Schandy og Henning Røed
Forfattere: Helge Hagen, Lars Petter Hansen, Dag Kjelsaas, Henning Røed, Tom Schandy, Arild Snekkenes, Runar Warhuus og Finn Erlend Ødegård.
Forlaget Tom & Tom 2002. 192 sider.
ISBN 82-995682-3-4