Nå slår de alarm, i et åpent brev til myndighetene.

- Situasjonen er dramatisk, sier UiB-professorene Endre Willassen og Christoffer Schander.

I brevet, som blant annet er signert av instituttleder ved Institutt for biologi, Jarl Giske, og styreleder ved Bergen Museum, Tor Tønsberg, fremgår det at Norge ikke klarer å innfri verken nasjonale eller internasjonale forpliktelser.

I FN-konvensjonen for biologisk mangfold, har nemlig Norge forpliktet seg til å gjøre en innsats for å øke kunnskapen om organismene rundt oss.

Etter Stortingsmelding nr. 42 (2000-2001) ble det derfor opprettet en nasjonal Artsdatabank, og iverksatt et Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Dette skulle være bærebjelken i et nytt «kunnskapsbasert forvaltningssystem» for biologisk mangfold.

Biologisk mangfold

Riksrevisjonen la imidlertid i fjor frem en rapport over myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, og forvaltning av verneområder. Dommen der er klar: Det Nasjonale programmet har langt fra levd opp til forventningene.

- Hvordan stanse tapet av noe vi ikke vet om?

Det er ikke de politiske ambisjonene som mangler, det er viljen til å følge opp, mener de to UiB-forskerne. I Stortingsmelding nr. 21 (2004-2005) står det for eksempel øverst under punktet «Hovedutfordringer»:

«Regjeringen vil: Iverksette tiltak med sikte på å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.»

- Men hvordan kan vi stanse tapet i et mangfold vi ikke vet noe om, spør Willassen retorisk. Han mener økt satsing på taksonomisk og systematisk kompetanse er helt avgjørende for at Norge skal nå de ambisiøse politiske målene.

Akutt problem

- Ikke bare må vi vite hvilke arter vi ikke skal tape, noen må også ha kompetanse til å kontrollere at vi ikke gjør det. Og når det dukker opp nye arter, kan det være gunstig å vite hva vi står overfor. De trenger du taksonomisk kunnskap, fastslår han.

De to UiB-forskerne mener dette problemet ble akutt da den siste utgaven av den såkalte Rødlisten kom ut. Rødlister er oversikter over arter som antas å ha begrenset levedyktighet over tid. I den siste norske Rødlisten, som kom i 2006, sies det rett ut at blant annet:

«Marine invertebrater har en lav prosentandel rødlistede arter i forhold til andre organismegrupper. Trolig skyldes dette i stor grad kunnskapsmangel, noe som har medført at det ikke har vært mulig å gjøre rødlistevurderinger for mange av de artene det er få registreringer av.»

Og i konklusjonen i Riksrevisjonsrapporten fra i fjor står det rett ut:

«Riksrevisjonen konstaterer? at arbeidet så langt har vært preget av manglende evne til å omsette høye miljøambisjoner til konkrete tiltak.»

Håper svenskene gjør jobben

- Særlig i forbindelse med opprettelsen av Artsdatabanken, har det gått opp for noen og enhver hvor lite vi faktisk vet, forklarer Willassen. Han er skuffet over hvordan Norge - som i plandokumentene hausses opp til potensielt å kunne bli et foregangsland internasjonalt, i stedet henger etter.

- I USA har man satset stort på dette. National Science Foundation har satt i gang en rekke, store programmer for taksonomi og systematikk. Også i Sverige har dette blitt et satsingsområde, med Svenska artprojektet, og bokserien «Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna» som en populærvitenskapelig krone på verket. Målet er der å beskrive alle arter i Svensk flora og fauna innen 30 år, sier Schander.

I Norge er det svært langt igjen til noe slikt.

- I stedet er det flere som håper vi kan dra veksler på arbeidet svenskene gjør, siden vi sikkert har mange arter til felles, sier Willassen.

- Svenskene har faktisk forsøkt å inkludere Norge, så langt det har latt seg gjøre har de kartlagt forekomster over hele den skandinaviske halvøyen, forteller Schander.

Nå skal imidlertid Svenska artprojektet i gang med de marine studiene. Og der er forskjellene mellom norske og svenske farvann rett og slett for stor. Samtidig gjøres det ikke nok på området i Norge, som påpekt i Rødlisten.

Rekrutteringsproblemer

En av de største flaskehalsene, ifølge Schander og Willassen, er Forskningsrådet.

- Man ser behovet for økt finansiering av grunnforsking i disse rapportene, men de følger ikke opp, sier Schander.

Han og Willassen var begge involvert i Forskningsrådets eget plandokument for taksonomi og systematikk - «Grunnforskning i biosystematikk i Norge - en nasjonal plan». Den ble fremlagt for snart to år siden, og der kom forskerne med en rekke, konkrete forslag som så langt ikke er fulgt skikkelig opp.

- Det ironiske er at Forskningsrådet først finansierer denne nasjonalplanen, der man kommer med tilrådinger om å styrke satsingen, og så blir situasjonen for disse fagområdene bare verre, sier Schander.

Situasjonen har også ført til rekrutteringsproblemer for dem som jobber med biosystematikk.

Kompetansen dør ut

- Dette er også påpekt gjentatte ganger i rapporter og evalueringer. Men det henger også nært sammen med finansieringen vi får. Du får ikke studenter til å satse på et fagområde dersom det ser skrint ut med muligheter til å fortsette etter avlagt doktorgrad, sier Schander.

I stedet er mye av kompetansen - i likhet med et ukjent antall plante- og dyrearter - i fare for bokstavelig talt å dø ut.

- Ofte er den knyttet til enkeltpersoner, folk som for eksempel har brukt store deler av livet sitt på å lære å kjenne hele faunaen langs norskekysten. Men ikke all den kunnskapen er publisert. I tillegg fører den skrantende økonomien til at studiene blir kortere, feltarbeidene blir mindre omfattende, og det er lite tid og ressurser til laboratoriestudier, sier Willassen.

Eldre herrer som titter på fluevinger?

Han og Schander frykter at manglende kunnskap eller interesse for hva fagområdene taksonomi og systematikk faktisk dreier seg om, kan ligge bak mange av problemene.

-Jeg tror noe av problemet henger sammen med at taksonomi og systematikk blir sett på som litt gammeldags, av dem som bevilger pengene. Man forestiller seg kanskje eldre herrer som titter på fluevinger i mikroskop, sier Schander litt spøkefullt.

- Men det har skjedd en rivende utvikling i faget, både i forhold til ultrastrukturer, til nye teknikker innen elektronmikroskopi, og molekylære perspektiver, understreker han.

I alle plandokumentene, rapportene og anbefalingene kan man også lese at det kreves en balanse mellom kompetanse innen moderne, molekylærbiologiske metoder og klassisk taksonomi. Og at det kreves en generell kompetanseheving, også innen det siste feltet.

- For å studere og oppdage forandringer, trenger du referansepunkt. Uten taksonomer får du ikke det, fastslår Willassen.