Vi har nå ankommet ytterkanten av isen. Foreløpig er det bare et isflak her og der og generell sørpe, men det skjer noe! Det er noe i horisonten, og de knallblå isflakene er en fryd for øyet etter dagevis med grått, grått og atter grått.

Stemningen på båten har løftet seg betraktelig, og alle venter nå på at vi skal komme oss nærmere selve iskanten. Det blir enda en stund til vi kommer så langt, for i natt hadde vi et lite uhell.

Et nett som ble senket ned til over 2000 meter lukket seg av en eller annen grunn ikke, og forskerne ble nødt til å gjøre stasjonen om igjen før ferden fortsetter vestover. Det gjorde at vi måtte bli der ute i fem-seks timer lenger enn planlagt.

Jeg har hengt litt i laboratoriet til Bente Edvardsen fra Universitetet i Oslo i dag, og hun har vist meg de merkeligste livsformer.

Edvardsen er egentlig mest opptatt av phytoplankton, og kaller seg selv marinbotaniker, men siden planteplankton ikke er særlig seervennlig, viste hun meg også noen andre encellede skapninger, noen alger og litt dyreplankton.

Hun skal ta med seg masse prøver tilbake til land og skal blant annet DNA-teste de små skapningene for å se hvilke arter som befinner seg hvor.

Forskere har på langt nær fullstendig oversikt over alger og plankton, og nye arter blir stadig oppdaget. Men for å kunne identifisere de knøttsmå skapningene trenger hun også elektronmikroskop – en svær innretning som kan zoome inn over 100 000 ganger, og det har hun ikke med seg på båten.

Jeg er overrasket over hvor komplekse de små livsformene er, og hvor forskjellige de er fra hverandre. De har små kalkskall, følehorn, og kranser som fyker rundt i ring og ser ut som motorer. En knøttliten hoppekreps hopper og spretter under mikroskopet i en forrykende fart.

Planteplankton har også ulike strategier for å beskytte seg mot dyreplankton – noen av dem henger seg sammen i lange kjeder, mens andre samler seg i store slimklumper som er vanskelige å komme gjennom. Det er en kamp på liv og død.

Nordavinden som kommer fra over isen er vanvittig kald! Så kald at kameraet mitt er fullt av dugg innvendig, men jeg må nesten stå der ute. Jeg grøsser ved tanken på at vi skal passere en flokk med hval mens jeg sitter i TV-stua og drikker kaffe.

Utover dagen blir isen tettere og tettere, og på ettermiddagsmøtet i dag tok vi alle et glass vin for å feire at vi nå er ferdige med de dype stasjonene mens vi satt i TV-stua og tittet på isen ut av gluggene.

Jeg så akkurat en sel! Første tegn til pattedyr i isen! Jeg ropte til Lars Nersveen som befant seg lenger borte på dekk og vi sto og gliste og stirret på den lille svarte flekken helt til vi ikke kunne se den lenger.

Selen var for langt unna til at jeg fikk tatt bilde av den, men det er et godt tegn; der det er sel er det isbjørn.

En enslig liten sel betyr nok ikke isbjørn i fleng foreløpig, men nå skal vi vende nesa tilbake mot Svalbard og følge iskanten til vi er nord for Spitsbergen. Jeg får holde utkikk.