- Innavlsprosenten er oppe i 12 prosent både hos dølehest og nordlandshest (lyngshest) og det er høyt, sier stipendiat Hanne Fjerdingby Olsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Konsekvenser av innavl kan være både redusert fruktbarhet og opphopning av sykdommer og defekter i populasjonen. Olsen har fulgt stamtavlene til disse to hesterasene tilbake til henholdsvis 1846 (dølehest) og 1906 (nordlandshest/lyngshest) for å finne ut mer om slektskap og innavl hos disse hesterasene.

Redusert genetisk variasjon

I dag finnes det om lag 2 500 nordlandshester, og det fødes 100-150 føll hvert år. Av dølehest er det rundt 3 000 registrerte individer.

Dette er små populasjoner, og de står på listen over utrydningstruede arter hos Food and Agricultural Organisation (FAO). Både historikk og beregninger viser at det bare er noen få hester som er opphav til de eksisterende nordlandshestene og dølehestene.

Rasene har passert noen flaskehalser gjennom historien, som for eksempel etter andre verdenskrig hvor det bare var en håndfull igjen av nordlandshestene. Det er disse hestene som danner utgangspunktet for dagens populasjon.

- Det er også drevet såkalt “matadoravl” der noen få hingster, eller linjer av hingster, har gjort seg bemerket, og er gjengangere i stamtavlene. Dette er grunnlaget for den innavlsutviklingen vi har sett fram til i dag, og våre beregninger indikerer at begge raser nå har betydelig redusert genetisk variasjon. Derfor må det videre avlsarbeidet planlegges nøye, sier Olsen.

Hva kan gjøres?

Det er mulig å bedre situasjonen ved hjelp av avlsprogrammer, slik at den genetiske variasjonen sikres.

- Det aller viktigste vi kan gjøre, dersom vi ønsker å bevare dølehesten og nordlandshesten, er å øke antallet hester, samt å drive langsiktig forvaltning. For å få til dette må interessen for rasene opprettholdes, og da bør man finne ut mer om hva disse hesterasene egner seg til. Hvis ingen vil drive med dølehest eller nordlandshest, kan ikke et avlsprogram redde disse rasene.

- Vi bør ikke forvente rask avlsutvikling, siden vi ønsker en god balanse mellom innavlsutvikling og genetisk framgang. Det er viktig å rette fokus på bruksegenskaper hos hestene når man planlegger avlsprogrammene. Dette arbeidet er påbegynt og Norsk Hestesenter (NHS), som har det overordnede forvaltningsansvaret for de norske hesterasene, er motivert til å ta i bruk resultatene fra dette arbeidet, sier Olsen.

Avgrense bruksområder

- Det å være mer bevisst på hva hestene kan brukes til, og ta hensyn til det i avlsarbeidet, vil styrke det økonomiske grunnlaget for hesterasene. Raseorganisasjonene må i samarbeid med Norsk Hestesenter finne fram til fornuftige bruksområder, hvor det er plass til disse rasene uten at de blir kvalt av konkurransen fra utenlandske, mer spesialiserte raser.

- Nordlandshest/lyngshest er en ponni som ofte sammenlignes med islandshesten, og egner seg godt som en allsidig fritidshest og som ridehest. Dølehesten er en større type som tradisjonelt er forbundet med arbeidshest, men som også passer godt som kjøre- og ridehest. I tillegg kan de norske rasene også med hell markedsføres i forbindelse med kulturopplevelser og turisme, sier Fjerdingby Olsen.