– Dagens vurderingsform er preget av tradisjonell tenkning, hvor kandidatens evne til refleksjon og selvvurdering ikke blir vektlagt.

Det hevder stipendiat Eva Brustad Dalland ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har mange års praksis som veileder for trafikklærerstudenter og førerprøvesensorer.

– Jeg ser det som nødvendig at det gjøres forskningsarbeid som kan føre til forbedringer både i førerprøven og på andre områder innenfor føreropplæring.

– Språket er et redskap som kan brukes i vurderingsarbeidet for å gjøre seg bedre kjent med kandidatens trafikale tenkning og refleksjoner i situasjonen. Dette kan være et element i en helhetsvurdering, sier Dalland.

Vurderingsverktøy på stedet hvil

Ifølge Dalland har Norge i dag en solid internasjonal anerkjennelse for sitt system for føreropplæring, hvor myndighetene ser på trafikksikkerhet som et nasjonalt anliggende.

Med Stortingsmelding 46 kom dessuten det som er blitt et sentralt begrep innenfor trafikksikkerhetsarbeidet: Nullvisjonen - at ingen skal bli drept eller livsvarig skadd i trafikken

Stortingsmeldingen gjorde at føreropplæringen fikk en ny struktur, og det kom nye læreplaner for trafikkopplæring fra 2004.

– Dette ga føringer for store forandringer i undervisningen, mens selve vurderingsarbeidet ved førerprøven ble uberørt, forteller Dalland.

– I dag er det fortsatt slik at sensor kun observerer hva kandidaten gjør, uten å vite hva tanken bak handlingen er. Kandidatens evne til refleksjon og selvvurdering blir ikke vektlagt, og det harmonerer dårlig med det pedagogiske perspektivet opplæringsmodellen og læreplanene er utviklet innenfor, sier hun.

Prate seg til lappen?

I sitt forskningsprosjekt har hun alliert seg med åtte førerprøvesensorer og om lag 200 kandidatene ved to trafikkstasjoner i Norge.

Hun har samarbeidet med sensorene om å utvikle og utprøve alternative vurderingsverktøy. Hun har forsket på sensorenes prosess i dette arbeidet gjennom intervjuer og logger.

– Jeg er opptatt av tenkningen til kandidaten, for å få et innblikk i planlegging og risikooppfattelse, forteller Dalland.

– Jeg har mellom annet vektlagt høyttenkning som middel, for å bli bedre kjent med kandidatenes nivå. Å si at man dermed kan snakke seg til førerkortet, blir selvsagt ikke riktig. Det handler derimot om å få frem flere sider ved kandidaten, sier hun.

Tid til refleksjon

Dalland forteller at de i prosjektet la inn 1–2 korte stopp undervegs i førerprøven til de involverte kandidatene. Her ble det gitt tid og rom for refleksjon rundt noen av de valgene de har tatt i de ulike situasjoner.

– De fleste kandidatene var positive til å få mulighet til å fortelle sensor om hvordan de vurderte, og mange av kandidatene sa de ble roligere fordi denne vurderingsformen tok fokuset bort fra nervøsitet.

Én kandidat, som ikke hadde plassert seg forskriftsmessig i vegbanen, forklarte for eksempel at han tilpasset sin fart og valgte sin plassering ut fra at det var vinterføre og dårlig brøyta, samtidig som de nærmet seg et kryss, sier Dalland.

– På førerprøven slik den er i dag, kan sensor bare gjette seg til hvilken tenkning som ligger bak handlingen. Kandidaten kan gjerne snakke om den trafikksituasjonen han er i, men sensor skal ikke legge vekt på hva han sier, og har ikke noe vurderingsverktøy der tanken bak handling inngår i en helhetsvurdering, legger hun til.

På riktig spor

Tilbakemeldingene fra de involverte gjør Dalland trygg på at hun er inne på noe vesentlig.

– Kandidatene sier de føler at de får vist mer av sin kompetanse som bilfører på denne måten, mens sensorene forteller meg at de får bedre tak i tenkninga til kandidatene, og at de blir sikrere i avgjørelsene, sier stipendiaten.