– Vår forskning viser at barna i mye større grad tar en aktiv rolle og at deres handlinger er gjennomtenkte og del av en strategi, sier Carolina Øverlien.

Øverlien er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hun forsker på barn som er utsatt for vold i hjemmet.

Aktive deltakere

– Tidligere forskning har ikke forkusert på barnas rolle under voldshandlingene. Barn har i stor grad blitt sett som passive individer som overværer volden og på ulike vis utholder den, men barna er ikke passive tilskuere, sier Øverlien. 

I perioden 2005- 2008 intervjuet hun barn i alderen 12 til 17 år, som fikk behandling for plager de var påført etter å ha opplevd vold i hjemmet.

Sammen med Margaretha Hyden, Linköping Universitet, gjennomgikk hun opptak av gruppeterapi for barna og gjennomførte senere oppfølgende individuelle intervjuer av de samme barna.

To strategier

Strategiene barna bruker, kan deles inn i to hovedgrupper; problemfokuserte strategier og emosjonelt fokuserte strategier.

– De problemfokuserte barna forsøker ofte å få voldsutøverens vrede over på seg selv. For eksempel kan de gjøre ting de vet irriterer en voldelig far, for å få ham til å bli sint på dem i stedet for på mor, sier Øverlien.

Hun forteller om barn som også aktivt går imellom eller på andre måter forsøker å beskytte mors kropp fra en voldelig far.

Vedvarende trussel

De emosjonelt forkuserte barna distanserer seg fra hendelsene og forsøker å beskytte seg selv ved for eksempel å late som at ingen ting galt skjer eller ved å forlate rommet der volden pågår.

– Felles for alle barna er det at volden ikke er enkeltstående episoder de er vitne til, men en trussel som oppsluker dem og får dem til å tenke ut strategier for hva de skal gjøre neste gang, også imellom voldsepisodene, sier Øverlien.

Referanse:

Øverlien, C. & Hydén, M. (2009). Children’s actions when experiencing domestic violence. Childhood, 16(4), 479-496.