Elisabeth Backe-Hansen har forsket på barnevern i mange år. Hun er lei av elendighetsforskningen.

– Det er viktig kunnskap at det ikke alltid går bra med barnevernsbarna når de blir voksne. Men nå vet vi det. Nå må vi videre.

– En av tingene vi har undersøkt nå, er derfor hva som er gode tiltak er og hvordan man best kan få dem til, sier hun.

Norske barnevernsbarn klarer seg ganske bra

To av tre ungdommer med barnevernsbakgrunn som var ferdig med tiende klasse i 2008 var i arbeid eller i utdanning i 2015. Dette finner Statistisk sentralbyrå i sine registre.

Det er jo ganske bra? spurte Backe-Hansen på et arrangement i regi av Norges forskningsråd nylig.

Hun mener at det ikke er rimelig å alltid sammenlikne barnevernsbarn med barn som har hatt en vanlig oppvekst. Hva hadde skjedd om vi sammenliknet dem med barn som har psykiske vansker, rusproblemer eller lærevansker? spør hun.

Psykologen konkluderer med at barnevernet gjør en rimelig god jobb.

– Ut fra dette har barnevernet faktisk greid å kompensere for en vanskelig barndom for en god del barn. Nå er det viktig å få mer kunnskap om hvordan den siste tredelen kan hjelpes, sier hun.  

Ønsker seg det samme som alle andre

Backe-Hansen ved OsloMet holder nå på å avslutte et forskningsprosjekt om unge voksne med barnevernserfaring som har klart seg bra.

Forskerne har intervjuet 72 unge i Norge, Danmark og England. Noen er i slutten av tenårene, noen i første halvdel av tjueårene og noen i siste halvdel.

– Når vi spør dem hva de ønsker seg for livet har de akkurat de samme målene som andre ungdommer. De ser på utdanning og arbeid som viktig. Men det er ikke alltid de greier å nå de samme målene på samme tid som andre, mener forskeren.

Noe flere gjennomfører videregående utdanning

Det er enklest å sammenlikne norske og danske ungdommer, blant annet fordi våre utdanningssystemer ligner mye.

I Danmark viser det seg at en noe lavere andel barnevernsbarn er i utdanning eller arbeid enn i Norge noen år etter ungdomsskolen.

Backe-Hansen tror at det har sammenheng med at det er tatt noen riktige grep i det norske skolesystemet. Vi har blant annet garantiordninger som skal hjelpe ungdommer som sliter med å fullføre videregående skole.

– Mye tyder på at disse hjelper.

England lykkes derimot noe bedre enn Norge og Danmark med å få flere barnevernsbarn inn i høyere utdanning. Dette blant annet ved hjelp av stipendordninger og hjelp med bolig, forteller Backe-Hansen.

Har opplevd skolen som et fristed

I dette forskningsprosjektet er altså forskerne interessert i å få tak i suksesshistoriene.

De som lykkes i skole og utdanning skiller seg egentlig ikke så mye fra de som det ikke går så bra med, med hensyn til bakgrunn og barnevernshistorier, finner forskerne. Men de har i større grad opplevd skolen som et fristed og gjennomgående vært flinke på skolen. Mange hadde også møtt lærere som har sett dem og satset på dem.

Det som også kjennetegner de unge voksne, er at de har vært flinke til å finne folk rundt seg som de har knyttet nær kontakt med og som de har fått hjelp fra.

– En jente vi intervjuet var ikke så god i matematikk. Hun hengte seg derfor på en av de ansatte i institusjonen som var kjempegod i matte, forteller forskeren.

Hvem slipper ungene sine når de er 18 år?

Ungdom flest får i dag mye støtte av foreldrene sine i overgangen til voksenlivet.

Når et barnevernsbarn fyller 18 år, må de sammen med barnevernstjenesten ta stilling til om de fortsatt skal ha tiltak fra barnevernet. Dette kalles ettervern.

To tredeler av dem som fikk ettervern i 2016 var 18 eller 19 år, så synker det brått til de er 22 år. I Norge er øvre aldersgrense for ettervern fylte 23 år. I England kan unge voksne få ettervern til de er 25.

– Den bratte nedkurven har vi sett over år når det gjelder tilbud om ettervernstiltak, sier Backe-Hansen.

Dette bekymrer henne.

– Har det offentlige overtatt omsorgen for et barn, har man faktisk en etisk forpliktelse til å hjelpe barnet på samme måte som foreldrene vanligvis gjør når man blir voksen.

De fleste av oss vil ikke dumpe barna våre når de fyller 18 år. Hvorfor skal det offentlige gjøre det? spør hun.

• Les også: – Barnevernet bør gi støtte lenger enn i dag

Det ungdommer ønsker mest gjør barnevernet minst av

Backe-Hansen sier at det er et tankekors at det ungdommene ønsker seg mest av, er det som det gjøres minst av i barnevernets ettervern.

Mange får økonomisk hjelp og hjelp til bolig etter at de har fylt 18 år, og det er selvsagt viktig. Men det er ikke tilstrekkelig. Ungdommer ønsker også hjelp og støtte i forbindelse med jobb og utdanning. Men nesten ingen får hjelp til dette. Barnevernet kan oppleve at dette er NAV sin oppgave.

Backe-Hansen mener at det ikke er godt nok.

– Emosjonell, sosial og praktisk støtte kan ikke undervurderes når det gjelder overgangen til voksenlivet. Hjelpen må vare lenge nok og være fleksibel nok.

Tidlig innsats går på bekostning av sen innsats

Forskeren mener vi må finne en måte å gjøre dette bedre på.

– Barn og unge som skal ut av barnevernet trenger det samme som alle andre som skal ut av familien sin. Er det slik at denne familiestøtten ikke finnes, må man pusle sammen et nettverk av dem som er der og kan ta hver sine biter av ansvaret i samarbeid med ungdommen. Vi kan selvsagt ikke tvinge barnevernsfolk til å være ansatt på samme sted over lang tid. Men vi må prøve å lage mer stabilitet.

Backe-Hansen mener at vi kanskje ikke kommer unna et statlig krav. Ettervern blir nemlig ofte en salderingspost i kommunebudsjettene. Derfor må staten kanskje forlange at kommunene må prioritere ettervernet.

– Nå har alle veldig mye fokus på tidlig innsats. Men unger får ikke bare problemer når de er tre år. Tenåringen og tjueåringen kommer også i kriser. Å følge opp et barn tar aldri slutt. Vi ser at ettervern hjelper, selv om det kan nå for få, vare for kort tid og ikke alltid være helt treffsikkert. Derfor er det ingen grunn til å la være å satse mye mer på denne delen av barnevernets virksomhet, sier forskeren. 

Eksperter på eget liv

Tone Borgen er teamleder for ettervern ved barnevernstjenesten bydel Stovner i Oslo.  

Hun forteller at alle barnevernsbarn som har behov for ettervern i denne bydelen, får det. Og de aller fleste har et behov for hjelp etter at de har fylt 18 år. 

– Vi har en gruppe medarbeidere som er spesialister på fagområdet. Vi spør ungdommene fra de er 16–17 år hva de tror de vil ha behov for. De er jo eksperter på sitt eget liv. Ut fra det de forteller forsøker vi å skreddersy et opplegg for dem.

Det er ofte ikke så mye som skal til

Mange har behov for bolig og penger. Men når primærbehovene er dekket bruker de også mye tid på råd og veiledning, forteller hun.

En del av disse ungdommene har et veldig lite nettverk og få de kan be om hjelp. De trenger dessuten noen som heier på dem, akkurat som andre ungdommer.

• Ungdom trenger kjærlighet fra barnevernet

– Vi er på en måte deres foreldre. Og vi har ikke flere ungdommer enn at vi klarer å hjelpe alle som spør oss om hjelp. Det kan være å forstå en inkassoregning. Eller hvordan de skal søke borteboerstipend. Noen er veldig takknemlige for å få råd om sånne praktiske ting. Det er ofte ikke så mye som skal til, mener hun.

• Les også: Vil være lengre under barnevernets omsorg

Har fått råd fra ungdommene selv

For å få bedre grep om hva som betyr noe for ungdommene har barnevernet i Stovner bydel lagd fokusgrupper hvor ungdommene har gitt dem tilbakemeldinger om hva som er viktig for dem. På denne måten kan de jobbe mer målrettet, mener hun.

De har, som alle andre barnevernstjenester, ansatte som slutter og nye som begynner. Dette ser hun ikke som et problem.

– Jeg tror det handler mer om kvaliteten på relasjonen enn hvem som hjelper. Har du en genuin interesse for ungdommer går du inn med samme holdning som en som har jobbet der lenge. Det viktigste er å lytte til hva ungdommene har å si.