Det viser doktorgradsavhandlingen til førsteamanuensis Ingunn Barmen Tysnes ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Bergen. Hun har forsket på hvordan ungdommer som er tvangsplassert på institusjon, opplever plasseringen, oppholdet og ettervernet.

Tysnes har vært spesielt interessert i hvordan ungdommene opplevde å flytte fra institusjon og også hvilken oppfølging de fikk i denne perioden.

Tøft å stå på egne bein

Tysnes har intervjuet 17 ungdommer om hvordan de opplevde den siste tiden på institusjon og overgangen til voksenlivet. Flertallet gir uttrykk for at de gjerne skulle hatt noen år til med barnevernet i ryggen, før de måtte stå på egne bein.

Hun har kommet frem til at barnevernet bør se nærmere på begrepene «forlenget barndom» og «forlenget foreldreskap» for å forstå behovene til ungdommene i overgangen fra institusjon til voksenliv.

Ønsket om forlenget barndom

Unge i dag bruker lengre tid på overgangen fra ungdom til voksen enn tidligere. Dette innebærer at de har behov for støtte fra foreldrene i en lengre fase enn før. Etter at ungdommene har flyttet ut, hender det også at de flytter hjem igjen for korte perioder.

Fasen der ungdommer har flyttet ut av familiehjemmet kan også beskrives som en «forlenget barndom», ifølge Tysnes. I dette ligger det at foreldre bidrar både med økonomisk støtte, men også praktisk og emosjonelt dersom en krise skulle oppstå.

Ungdommene med bakgrunn fra barnevernet savner en slik støtte. De får ikke ta del i denne forlengede barndommen som jevnaldrende har muligheten til.

Blir raskere voksne – kan ikke flytte hjem igjen

Tysnes mener at begrepet forlenget barndom kan ses i sammenheng med at overgangen til voksenlivet gjerne beskrives som en ikke-lineær overgang, der en kan bevege seg mellom det å være selvstendig og det å ha behov for støtte.

– Unge som er på vei ut av barnevernssystemet, får ikke denne ikke-lineære overgangen og synes dermed ikke å ta del i den samme fleksible, gradvise overgangen til voksenlivet som andre unge, ifølge forskeren.

Overgangene deres skjer over kortere tid, og de har ikke samme mulighet til å flytte hjem igjen som andre unge. De har også mer ustabile og sårbare nettverk, slik at de generelt ikke har mulighet til å få samme støtte i familien som andre ungdommer gjerne får. I stedet opplever de en raskere overgang til voksenlivet.

– De har også liten mulighet til å gå tilbake til barnevernet hvis de ikke klarer seg alene og er dermed mer sårbare for å komme i en krisesituasjon, sier hun.

Måtte finne bosted under eksamen

Mens andre i 20-årsalderen kan fortsette å bo hjemme mens skolegang og studier pågår, får ikke ungdom på institusjon samme mulighet. En av ungdommene fylte 20 år midt i eksamensperioden og hadde ikke lenger krav på bolig fra Bufetat. Dermed måtte han på boligjakt midt i eksamenslesingen og beskriver perioden som svært stressende:

«Jeg synes at barnevernet burde vært lengre inne i forhold til vedtaket mitt her, at jeg burde fått lov til ha gjort ferdig skolen. Fordi det er jævlig stressende nå som jeg er midt i eksamenstiden og står uten et sted å bo. Det skaper veldig mye stress i forhold til skolen. Jeg får ikke konsentrert meg ordentlig og gjort alt det jeg skal. Så det blir veldig tungt og slitsomt, synes jeg.»

Barmen Tysnes påpeker at barnevernets avsluttende ansvar ved 20 års alder kan inntreffe midt i skoleåret, og at det har skapt unødig stress og gjort det vanskelig å konsentrere seg om skolearbeid for ungdommene.

Hun mener en løsning kan være at Bufetat forlenger oppholdet slik at botiden følger skoleåret, slik at ungdommene får fullført skolen før de må flytte.

Trenger støtte også etter 20 års alder

Ungdommene hadde behov for støtte utover fylte 20 år. Det var særlig muligheten for å gjøre ferdig skolegangen, hjelp til å flytte tilbake til hjemstedet og muligheten til å prøve seg på egen hånd som ungdommene savnet støtte til.

Frem til fylte 20 år fikk de stor grad av oppfølging av barnevernet, men etter at de hadde fylt 20 år, fikk de lite tilbud om støtte. Ifølge barnevernsloven kan barn som har hatt tiltak av barnevernet før 18 års alder, få oppfølging fram til 23 år. Selv om det statlige barnevernstilbudet Bufetat opphører ved 20-års alder, har ungdommer krav på oppfølging fra den lokale barnevernstjenesten fram til fylte 23 år.

Et gjennomgående funn i studien viser likevel at når det statlige tilbudet gjennom Bufetat opphører, trekker den lokale barnevernstjenesten seg ut like etterpå.

Konsekvensen er at ungdommenes behov for videre oppfølging blir overført til Nav. En utfordring for de ferske 20-åringene var at Nav-systemet har lagt opp sine tjenester for selvstendige voksenbrukere.

Hvem skal gi barna videre støtte?

– Dersom barnevernsbarna skal motta støtte i unge voksne år, må noen være villig til å gi dem denne støtten, mener Tysnes.

Hun påpeker at dette vil kreve at noen tar på seg et «forlenget foreldreskap» ved å være viktige støttespillere både sosialt, praktisk og økonomisk i denne overgangsperioden.

Hun tror overgangen kunne blitt lettere dersom barnevernet tok på seg en koordinerende rolle overfor disse ungdommene og hjalp 20-åringene med å finne ut av hvilke tjenester de kunne be om, slik at de slapp å være alene i møtet med Nav.

Referanse:

Ingunn Barmen Tysnes og Riina Kiik. Forlenget barndom og forlenget foreldreskap. Fontene forskning, volum 8.(1).