- En del barnefamilier opplever at det er enklere å få tiltak fra barneverntjenesten, enn fra sosialtjenesten.

- Dermed skjer det en gradvis forskyvning av ansvar fra sosialtjenesten over på barneverntjenesten, sier Elisabeth Gording Stang.

Hun har skrevet doktoravhandling om barns rettslige stilling i barnevernssaker ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Ansvaret forskyves

I 1992 ble barnevernloven endret på flere sentrale punkter. Blant annet ble terskelen for å iverksette hjelpetiltak lavere.

Grunnen til å senke terskelen for hjelpetiltakene var at barnevernet skulle komme tidligere inn i saker, før problemene var blitt for store.

I dag yter barnevernet mange av de samme hjelpetiltakene som sosialtjenesten, for eksempel støttekontakt, avlastning og økonomisk stønad.

Ifølge Gording Stang fungerer barnevernet mer som et såkalt “velferdsbarnevern”. Dette går på bekostning av de barna som trenger hjelpen mest.

- Andre hjelpetjenester, som for eksempel psykiatrien og det pedagogiske opplæringstilbudet, svikter sitt ansvar overfor barna. Resultatet av dette er et utvidet velferdsbarnevern, understreker Gording Stang.

På bekostning av risikobarn

Gording Stang er bekymret for at store ressurser brukes til velferdstiltak i stedet for innsats overfor barn som lever i risikosituasjoner.

- “Risikobarna” og deres familier krever mye og tett oppfølging. Ofte over lang tid og med mange ulike tiltak.

Presset på barneverntjenesten med hensyn til effektivitet og produksjon har også økt kraftig, ressursoverføringene står ikke i forhold til oppgavene, og Gording Stang frykter at det er de mest sårbare og utsatte barna som må betale prisen.

- Man må gjøre tydeligere hvilke oppgaver barnevernet innenfor stramme rammer skal prioritere framover. Barnevernet kan ikke gjøre “alt”, understreker forskeren.

Krever politisk innsats

- Hvis politikerne ønsker at barnevernet skal ha et generelt ansvar for norske barns velferd, må det betydelig større ressursoverføringer til, sier Elisabeth Gording Stang.

- Politikerne skryter i dag av at det er så mange barn som er på hjelpetiltak i Norge, men dette går på bekostning av de barna som virkelig trenger barnevernets hjelp over lengre tid.

- Ingen kan bevise at de barna som faktisk får hjelpetiltak, er de barna som trenger det mest. Vi vet i dag for lite om effekten av de ulike tiltakene. Det kan dermed bli mange skudd i blinde og en del millioner ut av vinduet, konstaterer Gording Stang.

Barnets beste

Forskeren etterlyser bedre utredning av det enkelte barnets behov i konkrete saker, en større synliggjøring av barnet i dokumentene, og et system som gjør det mulig å sikre en bedre oppfølging av tiltakene.

Videre ønsker hun en bedre kanalisering av ressurser til de barna som tar det tøffest.

- Mye handler om å se de “usynlige” barna, og få engstelige, passive eller benektende foreldre inn i et konstruktivt samarbeid til beste for barnet. Det krever erfaring, kompetanse, tid og tålmodighet, sier Elisabeth Gording Stang.

Kommer for sent

Elisabeth Gording Stang har vært observatør i barneverntjenesten.

En del av sakene i Gording Stangs materiale dreide seg om barn som levde i risikosituasjoner og som fikk hjelpetiltak over flere år. Ti av de totalt tretti sakene, var saker som gikk til omsorgsovertakelse.

- Det finnes ingen ideelle løsninger i disse sakene. Man står overfor et valg mellom to eller flere onder.

- Et hovedproblem er at barnevernet kommer for sent inn i familiene med tiltak.

Lavere terskel

Når barnevernet får melding, er ofte forholdene blitt ganske alvorlige.

- Kanskje burde man vurdere reglene om meldeplikt, slik at flere kan melde tidligere, uavhengig av taushetsplikten. Antakelig blir ikke meldeplikten fulgt skikkelig i praksis. En annen mulighet er å pålegge flere tiltak tidligere.

- En annen mulig løsning på dagens problemfylte situasjoner hadde vært om barnevernet, på et tidligere tidspunkt enn i dag, hadde mulighet til å pålegge flere tiltak tidligere og med lavere kriterier.

- I dag må det for eksempel foreligge en omsorgssvikt-situasjon før barnevernet kan pålegge tilsyn i hjemmet. Det er et tiltak med liten effekt. Når situasjonen er så alvorlig, bør man som regel heller reise sak om omsorgsovertakelse, avslutter Gording Stang.