Foreldre i krevende omsorgsituasjoner er oftere enslige, har lavere utdanning, er oftere arbeidsledige og er mindre fornøyd med sosial støtte.

De har også større problemer med å forstå barnas situasjon og atferd, ifølge ny forskning fra Høgskolen i Oslo (HiO).

– Disse risikofaktorene kan hindre foreldrene fra å lage en beskyttende ramme rundt barna i hverdagen, sier forsker May-Britt Solem.

Hun står bak undersøkelsen hvor hun har sammenliknet situasjonen til familier med gutter som har atferdsproblemer med vanlige familier (se faktaboks). Guttene var i alderen 6–13 år.

Studien viser at disse foreldrene ofte opplever en mer stresset livssituasjon enn vanlige familier.

Det viktigste forskningsfunnet er imidlertid ikke at familier i slike krevende omsorgssituasjoner opplever mer stress enn andre, men den store betydningen levekårene har.

Dårlige levekår

Studien viser at familier som har barn med atferdsproblemer ikke bare sliter med barnets problemer, men også dårlige livsvilkår:

* De opplever mindre støtte og har dårligere råd.

* 34 prosent står uten arbeid, noe som øker isolasjonen fra andre voksne som igjen bidrar til at foreldrene er mer utslitte, mer stresset og får mindre sosial støtte.

* De er oftere enslige. Når man er to kan man utvikle felles standarder for oppdragelse av barna, og ikke minst hjelpe og avlaste hverandre.

* Foreldrene har store problemer med å forstå barnas atferd, og kan ofte ikke forutse barnas reaksjoner som igjen kan oppleves som uforståelig og ubegripelig.

* Noen foreldre trekker seg også tilbake fra familier og venner fordi de skammer seg over barnas atferd. Dermed får de også mindre hjelp fra nettverket rundt seg.

* Mange legger mye arbeid for fremstå som en normal familie. Det krever så mye at de ikke orker mer og trekker seg tilbake og blir mer isolert.

Levekårene er avgjørende

– Terapeuten må være oppmerksom på disse risikofaktorene, sier Solem.

– Terapeuten må utforske familiens hverdagsliv. Hva er det som påvirker hverdagslivet, og hvilke av disse risikofaktorene er til stede i den familien som skal hjelpes.

Hun mener barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) som regel er for opptatt av å bare se på barnas symptomer og på samspillet mellom foreldre og barn. En mer helhetlig kartlegging rundt familienes livssituasjon er nødvendig.

Barn som har atferdsproblemer får i dag i de fleste tilfeller bare tilbud om en nevropsykologisk vurdering, og ofte ender det med medisinsk behandling. Bare noen familier får tilbud om familieterapi.

– Behandlingen er for snever i dag. Behandlerne må se bredere og jobbe mer helhetlig, sier Solem.

Hva nytter?

Barnets atferdsproblem er den viktigste forklaringen på foreldrenes stress, ifølge studien, men foreldrenes ressurser og måter å takle hverdagen på reduserer effekten atferdsproblemene har på selve foreldrestresset.

– Det viser at det nytter å hjelpe foreldrene med å håndtere hverdagslivet og å bruke sine ressurser på en mer hensiktsmessig måte, sier Solem.

Dette er nyttig kunnskap for behandlere fordi det viser at det nytter å hjelpe foreldrene med å forstå barnas problemer og reaksjoner bedre.

Mangel på informasjon

Mange foreldre opplever også at de ikke får god nok informasjon om barnas problemer.

– Flere av foreldrene har hatt en vanskelig omsorgsituasjon over flere år. De som klarer å redefinere eller reformulere den problematiske og kanskje kroniske situasjonen, opplever mindre stress enn de som ikke greier det.

– Foreldrene ser ofte ingen mønster i barnas oppførsel. De vet ikke hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. De blir rådville og trenger mer informasjon for å forstå barna, sier Solem.

Noen trenger også økonomisk hjelp for å øke livskvaliteten til foreldre og barn.

Solem understreker at kartlegging av ulike former for stress hos foreldrene må inngå i behandlingsplanen av barn med atferdsproblemer.

– Det er også helt avgjørende med en tverrfaglig tilnærming hvor terapeuter jobber sammen med blant annet NAV, sosialarbeidere, barnevernet.