Behandlingsprogrammet ”De utrolige årene” brukes i behandling av barn med atferdsvansker. Det er et virksomt program:

En langtidsstudie viser at to tredeler av barna blir kvitt atferdsproblemene.

Men den siste tredelen trenger ytterligere tiltak. I denne gruppa finner vi barn som vokser opp med én forelder, barn som har kontakt med barnevernet – og jenter.

– Kunnskapen gjør det mulig å på forhånd plukke ut dem som kan trenge ekstra oppfølging, sier førsteamanuensis May Britt Drugli ved NTNU.

Studien er utført ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) i Trondheim og Tromsø.

Medfødte sårbarheter

Se for deg en illskrikende treåring i full offentlighet, som med hele kroppen signaliserer at han ikke vil, som gjør det stikk motsatte av det som forventes, og som kanskje både sparker, biter og slår.

En varm og svett voksen står opprådd i situasjonen og ønsker aller helst å forsvinne i det berømmelige hullet i jorda.

Scenarioet er velkjent og høyst normalt. For de fleste går tilstanden over i et fredeligere utviklingstrinn.  Men hos noen vedvarer trassen og utvikler seg til alvorlige atferdsproblemer.

– Som oftest har barn som utvikler alvorlige atferdsvansker medfødte sårbarheter, og er langt vanskeligere å takle for foreldrene enn andre barn.

– Både kjennetegn ved barnet og oppvekstmiljøet vil ha stor betydning for hvilke behandlings- og hjelpetiltak som bør settes inn, sier Drugli.

Trener foreldrene

”De utrolige årene” er rettet inn mot aldersgruppen fire til åtte år. Programmet bygger på forskningsbasert kunnskap om hvordan atferdsvansker hos barn utvikles og opprettholdes. 

Behandlingen involverer både foreldre og barn.

Første del handler mye om å lære foreldrene å ta i bruk nye strategier og måter å takle problemene på. Det tas utgangspunkt i lek. Foreldrene øver på å gi beskrivende kommentar, ros og oppmuntring, gode beskjeder og tilbakemeldinger.

Siste del av programmet handler om effektive strategier for å redusere negativ atferd hos barnet.

Drugli har fulgt barn som har gjennomgått behandlingen, gjennom fem–seks år. Hun fant at to tredjedeler var kvitt atferdsproblemene ett år etter at behandlingen var avsluttet, og ikke hadde fått dem tilbake i løpet av de årene som hadde gått.

Slitne foreldre – minst nytte

De som ikke hadde nytte av behandlingen, kunne deles i tre kategorier. Dette var jenter generelt; barn som vokste opp med én forelder; og barn som allerede i utgangspunktet hadde kontakt med barnevernet.

– Dess mer slitne foreldrene er, jo mindre nytte greier de å ha av behandling. Arbeidet er svært ressurskrevende.

– Enslige foreldre og familier med mange problemer i tillegg til atferdsvanskene kan ha større vansker med å ta i bruk det de lærer under behandlingen, tror Drugli.

– Barnet og familien kan også ha andre former for vansker som krever andre typer tiltak i tillegg til behandling for atferdsvanskene, forklarer forskeren.

Hun legger vekt på at det er viktig å evaluere effekten av behandling for atferdsvansker når den avsluttes, slik at videre oppfølging kan skreddersys til den enkelte familie.

Stigmatiserte jenter

Men er det vanskeligere å behandle jenter?

Drugli erfarte at foreldrenes stress knyttet til det å ha ei jente med atferdsvansker, var langt høyere enn stressnivået til gutteforeldrene.

Oppdragelsesstress påvirker behandlingsresultatet negativt generelt.

– Jeg tror også at folk generelt reagerer mer negativt på ei jente med atferdsvansker. Hun er mer atypisk enn en gutt med de samme problemene. Dette belaster foreldrene ytterligere.

– Det kan også spille en rolle at det er flest gutteforeldre i behandlingsgruppene. Dette kan medføre at temaene som tas opp, blir mer tilpasset guttene, utdyper Drugli.

Går ikke over av seg selv

– Barnepsykiatrien blir ofte kritisert for mangelfull kompetanse og for ikke å gi barn og unge behandling som virker. Studien dokumenterer styrke og svakheter ved behandling av alvorlige atferdsvansker. Slike problemer går ikke over av seg selv.

– Uten behandling er det stor risiko for at den dårlige atferden vedvarer og gjennom barndom, ungdom og inn i voksen alder og ender opp i rusmisbruk, kriminalitet eller arbeidsledighet, sier Drugli.

Referanse:

Drugli m.fl.: Five- to six-year outcome and its prediction for children with ODD/CD treated with parent training, The Journal of Child Psychology and Psychiatry, Published Online: 8 Dec 2009, doi: 10.1111/j.1469-7610.2009.02178.x.