- Vanskelige familieforhold eller langvarig sykdom som tuberkulose er årsaken til at mange barn i perioden 1940-80 har vokst opp på barnehjem eller sanatorier, forteller førsteamanuensis Thorleif Eikeland ved Høgskolen i Bergen. 

Diakonissene og resten av personalet styrte institusjonene med hard hånd, går det frem av Eikelands doktoravhandling.

Utspekulerte straffemetoder

- De fleste utenom diakonissene og legene var ufaglærte, og diakonissene hadde valgt sin yrkeskarriere som følge av et kall fra Gud, sier han.

- Kanskje hadde de også motiver som de selv ikke kjente, antyder forskeren.

Istedenfor å være gode rollemodeller og ha omsorg for barnehjems- og sanatoriebarna, hadde de utspekulerte metoder for å undertrykke og straffe dem.

- I beste fall innebar det innestenging på rommet eller i et kott. Noen gang med fangevokter. I verste fall kunne barna bli straffet med ulike typer fysiske avstraffelser, uthengig og latterliggjøring, sier Eikeland.

Minner om fangeleire

Han mener at forholdene ved enkelte barnehjem kan sammenlignes med tyske fangeleire under andre verdenskrig. Det er mange vonde historier, fortsetter Eikeland:

- Noen ble truet med kniv dersom de ikke spiste opp maten sin. Om en av guttene hadde tisset i sengen, kunne han bli tvunget til å gå med jenteklær resten av dagen, eller diakonissen heiste de våte sengeklærne opp i flaggstangen.

Lik oppvekst

Thorleif Eikeland har intervjuet til sammen 48 personer om livet under og etter oppholdet på barnehjem eller sykehus mellom 1940 og 1980 til sin doktoravhandling.

Han finner at det å vokse opp på barnehjem og det å vokse opp på sykehus har flere fellestrekk ved seg enn der er forskjeller.

En oppvekst på sanatorium kan også ha vært vel så belastende og ødeleggende når det gjelder tilknytningsforholdet mellom foreldre og barn, som det å ha vokst opp på barnehjem.

- Familiesituasjonen før institusjonsoppholdet betyr ikke noe for hvordan de klarer seg senere – de reagerer på samme måte uavhengig av om de kommer fra en rik eller fattig familie, sier Eikeland.

Hevner seg

På barnehjemmene og sanatoriene foregikk en maktkamp på flere nivåer: først og fremst mellom bestyrerne og barna, men også innad i staben ved institusjonen.

Miljøet blant barna kunne også være tøft. De yngste ble hundset med av de eldste, de svakeste av de sterke og så videre.

- Selv om barna hatet omgivelsene med mobbing og vold, adopterte mange den samme autoritære rollen etter institusjonsoppholdet.

- De slet med å tilpasse seg i sosiale situasjoner og hadde lett for å komme i klammeri med folk, sier Thorleif Eikeland.

Men de fleste har vokst opp til å bli ”ordentlige borgere” senere, poengterer forskeren, på tross av de elendige sosiale forholdene på barnehjemmet eller sanatoriet.

- De tidligere barnehjems- og sanatoriebarna manglet en trygghetsfølelse, og syntes å hevne seg på omgivelsene for det de hadde opplevd, fortsetter han.

Ondskapens sirkel

Sosial arv og tanken om at vår oppvekst preger oss for resten av livet, er utgangspunktet for forskningsarbeidet.

Eikeland kaller det ”ondskapens sirkel”. Diakonissenes handlinger – hva de gjorde og hva de ikke gjorde mot barna – blir utslagsgivende for hvordan livet arter seg for dem, mener han.

- Trolig har diakonissene og pleiepersonalet som jobbet på institusjonene videreført den autoritære oppdragelsen de selv fikk, legger Eikeland til.

- I likhet med barnehjems- og sanatoriebarna har de selv ikke blitt sett og fått anerkjennelse som barn.

- Siden tenderer de til å ville benytte væremåten til sine egne omsorgspersoner overfor egne barn eller barn de har ansvar for. De reproduserte sin egen oppvekst, sier han.

Oppreisning for sanatoriebarna

Sanatoriebarna ble valgt som kontrollgruppe i forskningen.

- Sanatoriebarna sliter med senvirkningene av omsorgssvikten, akkurat som barnehjemsbarna, men har ikke klart å organisere seg for å kreve erstatning fra myndighetene på samme måte.

- Spørsmålet er om ikke de burde fortjent samme oppreisning som en del av barnehjemsbarna har fått, sier Eikeland.

Men noe er tydeligvis i ferd med å skje. En gruppe som tidligere var innlagt ved Kysthospitalet i Tromsø har tatt opp kampen mot den urett de mener er gjort mot dem. I et brev til regjeringen refereres det blant annet til Eikelands forskning.

Barnehjemsbarn selv

Thorleif Eikeland er selv barnehjemsbarn, og har dermed gjort seg en del av de samme erfaringene som informantene.

Moren hans døde da han var to år, og Eikeland vokste opp på Frelsesarméens barnehjem, Solgården, fra han var tre til han var nesten syv.

- Jeg har jo en del minner fra det selvfølgelig, men ingen av en slik art at barnehjemsoppholdet er blitt stående som et mareritt. Selv om en del minnebilder er preget av sorg og savn, sier han.