Tre barn tar på seg ryggsekkene sine og forsvinner inn i et tomt skap.

Men hva gjør de der?

Jo, de leker at det er brann: “Dsss, dsss, dsss”. Når skapdørene åpnes, står barna med skulderstroppene på sekken i hendene og slukker flammer.

Høyskolelektor Kristin Danielsen Wolf ved Høgskolen i Oslo og Akershus har observert barns lek i tre ulike barnehager på Østlandet, og har sammenfattet funnene i den nye boken Små barns lek og samspill.

Av de 13 avdelingsgruppene hun observerte, var det kun to som hadde direkte kle-seg-ut-utstyr, vesker, hatter, tepper og tekstiler tilgjengelig for barna.

Større fokus på fysisk lek

– De fleste barnehagene har miljøer der barna kan boltre seg sosialt og kroppslig, som store madrasser, sklie og klatrestativ, sier Wolf.

Hun tror en grunn til dette kan være at den kroppslige, sosiale leken til små barn har fått større oppmerksomhet.

- Det er veldig bra, men jeg mener at lekemiljøets muligheter bør være frodige og varierte. Materiell som oppfordrer til sosial kroppslig lek, trenger ikke gå på bekostning av materiell som innbyr til å forestille seg og forvandles, sier hun.

Forskeren oppdaget at det var mindre direkte utstyr og materiell som oppfordret og inviterte til late-som-lek. Tekstiler, skjerf og tepper som er lett foranderlig, og kan brukes til rollelek, er det mindre av enn tidligere. Barna blir med andre ord ikke umiddelbart oppfordret til forvandling og late-som-leker.

Viktig for barnas evne til å tolke

– Småbarna leker rolleleker likevel, men det er ingen tydelig invitasjon og inspirasjon til frodig symbollek og rollelek, sier Wolf.

– Symbolleken og rolleleken er barnas arena hvor de uttrykker seg, sine tanker og meninger i et lekent symbolspråk. Vi kan forstå leken som et uttrykk for deres tolkinger av inntrykk og erfaringer. Denne leken kan være en arena der barn sammen deler erfaringer og både søker og skaper mening i en lekende dialog.

Som for eksempel når lille Astrid klatrer opp på benken langs veggen, der det også ligger store figurer.

«Nå er jeg på bro», roper hun uten å få respons fra de andre barna.
Etter å ha gjentatt to ganger til «Nå er jeg på bro, - nå er jeg på bro» våkner de og ser på henne. Så synger hun «Iia, iia, ahaha, iia, iia, ahaha» (refrenget fra sangen ”Dyrene i Afrika”).  Så går barna etter Astrid i rekke etter hverandre, rundt sengene på gulvet og klatrer opp på benken igjen, der de går over broen nok en gang mens de synger «iia, iia ahaha».

Wolf forklarer hvilke muligheter denne typen lek gir de voksne i barnehagen:

– Synlige gjenstander eller materiell, kan gjøre at personalet lettere oppdager leken som utspiller seg, og dermed har større muligheter til å fremme, berike eller skjerme leken.

«Ikke sitt på panseret!»

Wolf påpeker også hvordan de voksne hele tiden beveger seg i lekeverdenen som barn har skapt, men som vi ofte ikke er klar over selv.

Som da en voksen i barnehagen satte seg på armlenet på sofaen på avdelingen, hvorpå et barn kom løpende og ropte “Nei, du må ikke sitte på panseret!”. Ikke visste den voksne at sofaen var blitt en bil.

Høgskolelektoren er også opptatt av samspillsmønsteret mellom barna og de voksne og om dette fremmer eller hemmer barnas lek. De voksne i barnehagen kan være tilstede som tilskuere eller aktører.

– I stedet for å trekke seg unna fordi barna leker så fint, bør de voksne følge godt med og oppdage barnas interesser. Man kan være aktivt tilstede, men trenger ikke handle hele tiden. En tilstedeværende voksen kan ha betydning og berike leken, sier Wolf.

Referanse:
Wolf, Kristin D.: Små barns lek og samspill i barnehagen, Universitetsforlaget, 2014