Hver dag står lærerne overfor en rekke valg og etiske dilemmaer.

Nærmere 700 om dagen, ifølge førsteamanuensis Frøydis Oma Ohnstad ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Skal  for eksempel et barn med spesielle behov som er integrert i klassen, få mer omsorg enn resten av klassen? Og hva om en lærer oppdager at en av kollegaene krenker en elev? Eller at en kollega gjennomgående gir elevene dårlig undervisning? 

Ohnstad har undersøkt om lærerne i slike situasjoner tar bevisste, velbegrunnede valg, slik det er formulert i Utdanningsforbundets profesjonsetiske plattform fra 2012. 

- Å kunne gi gode begrunnelser for valgene sine, er en del av det å være profesjonell, påpeker Ohnstad, som har intervjuet lærere på skolene der lærerstudentene har praksis. 

Hva er barnas beste?

I intervjuene kom det frem at lærerne bruker begrepet “barnas beste” som forklaring på alt de gjør. Men hva som er barnets beste og hvordan dette håndteres, blir vurdert ulikt fra lærer til lærer.

– Jeg hadde trodd at lærerne ville begrunne valgene sine mer ut fra profesjonell kunnskap, sier Ohnstad.

– Men argumentene er ofte veldig praktiske, og lærerne bruker lite tid på å analysere hva som skjedde eller vurdere om noe er bedre å gjøre enn noe annet.  Å gjøre noe til barnets beste, rommer alt mulig. Samtidig er lærernes privatmoral fremtredende.

Mangler språk

– Lærerne handler ut fra godhet, nærhet til og følelser for barnet. De henviser i liten grad til læreplaner, profesjonsetisk plattform eller lovverket i begrunnelsene. De synes å mangle et vokabular for sitt profesjonelle skjønn og etiske vurderinger. Deres egen privatmoral styrer valgene, sier Ohnstad.

Denne privatiseringen av etiske dillemmaer og at lærerkollegiet i liten grad diskuterer slike vanskelige ting overrasker forskeren.

– Lærerne sier at barnets beste er deres ledestjerne, men der slutter også diskusjonen og argumentasjonen. Jeg trodde lærerne ville begrunne handlingene mer ut fra samfunnsmandatet, et profesjonelt verdigrunnlag og den ekspertkunnskapen lærere har om barn og unge.

- Lærere har et samfunnsansvar

Å undervise barn og unge er et etisk anliggende, fordi lærerne tar valg for andre.

– Det handler både om at det er en asymmetrisk relasjon mellom lærere og elev, men også om undervisningsinnholdet. Barn er sårbare og prisgitt de lærerne de til enhver tid har, sier Ohnstad. 

Hun mener barn er sårbare fordi de ennå ikke er i stand til å sette ord på ting som skjer, for eksempel dersom de blir krenket.

- Ansvaret ligger hos den voksne. Derfor må lærere og lærerstudenter utvikle sin profesjonsetiske bevissthet, sier hun.

– Foreldre kommer til skolen med det beste de har, og de forventer at det er etisk bevisste mennesker som tar seg av barna.

– Som lærer har man fått et samfunnsmandat og en tillit fra samfunnet. Denne må ivaretas. Det er ikke oss selv vi har ansvar for å ivareta, men barnet, sier Ohnstad.

- Snur ryggen til

Ohnstad synes det er trist at det fremdeles er mange lærere som i liten grad bryr seg om andres klasser og undervisning.

– Mange snur ryggen til en dårlig jobb, sier hun. – De mener at det bør skoleledelsen ta seg av. I min studie kommer det fram at lærere ofte har mer lojalitet til kollegaer enn barna. Det er naturlig at de ønsker å tilhøre lærerkollegiet.

Dette er ikke spesielt for lærere som yrkesgruppe.

– Men det er problematisk dersom de lar være å rapportere når barna blir behandlet dårlig eller når lærere leverer dårlig arbeid. Når slikt skjer, kan ikke andre voksne snu ryggen til. Lærere varsler ikke om overtramp fra kollegaer. Det vil si at kollegial lojalitet overstyrer ivaretakelse av barnets beste, sier Ohnstad. 

Hun mener løsningen på problemet er å utvikle et eget etisk språk for lærere.

– Vår lojalitet ligger hos barnet, og da må vi gripe inn når barn på ulike måter verken får den undervisningen de har krav på eller blir krenket. Dette understrekes også i lærerprofesjonens etiske plattform, sier Ohnstad.

Hun mener at å jobbe med plattformen kan hjelpe lærere til å sette barnet fremst i vanskelige etiske situasjoner, men også for å utvikle et etisk vokabular for yrkesutøvelsen.