Barn trenger få rekvisitter for å skape en helt ny verden.

Et bord blir en sjørøverskute, en sleiv blir til sabel, en gammel gryte blir til hatt, en litt mørkere stemme forestiller en sjørøverkaptein, og vips så er barna i gang med å leke rollelek – eller dramatisk lek som det heter på fagspråket.

Det er store likheter mellom dette kreative samspillet i barneleken og de prosessene som oppstår når elever skriver tekster sammen, viser forskning gjort av Alf Gunnar Eritsland og Knut Olav Kristensen ved Høgskolen i Oslo (HiO).

Forskerne har analysert videoopptak de har gjort av barn som leker i barnehagen og elever som jobber sammen om en tekst i åttende klasse.

Forskningsresultatene er presentert i en ny bok om skriveutvikling i skole og yrkesliv kalt Rammer for skriving. 

Utvikler felles språk

Allerede i småbarnsalderen etablerer barn muntlige manus hvor de tenker seg en fiksjon de skal leke sammen. De utvikler et språk for leken de leker.

Det samme ser forskerne hos elevene, de utvikler også et felles språk for fortellingene de skriver sammen.

– På samme måte som barna skaper indre bilder for lekekameraten, så skaper elevene indre bilder for leseren, sier Knut Olav Kristensen, høgskolelektor ved HiO.

Elevene snakker sammen om fortellingen de skriver. Om hvordan de skal skrive den, om hva som skal skje i handlingsforløpet, om behovet for dramatiske hendelser, ”nå trenger vi en brann, nå må det skje en ulykke.”

Ikke klar over kreativitet

– Vi vet at evnen til skapende samspill er viktig når elever tilegner seg kunnskap. Men lærerne er ikke klar over sammenhengen mellom den kreative prosessen i barneleken og det som skjer når elevene skriver tekster sammen, sier Alf Gunnar Eritsland, førstelektor ved HiO.

Lærerne har vært for lite opptatt av hvordan barns kreative erfaringer fra leken kan brukes i undervisningen.

Forskerne mener at elevene må få utforske det kreative samspillet i undervisningssituasjonen gjennom å skrive tekster sammen, såkalt samskriving (se faktaboks).

I dag er skriveundervisningen – etter at elevene har lært seg de viktige, grunnleggende skriveferdighetene – preget av trening og drilling i ulike tekstsjangere.

Det er viktig at lærerne kjenner til den dynamikken som oppstår mellom elever som skriver tekster sammen. Dette kreative samspillet har de med seg fra barnehagen, påpeker forskerne.

“Hjertespråket” er viktig

– Jeg er ikke i tvil om at barn skriver best når de er i kontakt med det jeg kaller ”hjertespråket”. Det er lettere å utforske når barn snakker sammen eller gjør ting sammen, sier Eritsland.

Barn innretter seg nemlig fort i de voksne måtene å snakke på. Når de snakker sammen med andre barn, derimot, er de opptatt av involvering, av å spille på lag. Noe som styrker disse kreative arbeidsformene.

– På den måten utvikler elevene en kreativitet som sikrer språkutviklingen også etter at de har lært seg de grunnleggende skriveferdighetene, sier han.

Etterlyser samarbeid

– Det kreative samspillet mellom barn må vektlegges mer i den nye lærerutdanningen.

– Undervisningen må ta vare på det skapende uttrykket barn har på barnehagenivå, sier Knut Olav Kristensen og etterlyser mer samarbeid mellom førskoleutdanningen og lærerutdanningen.

– Vi må heller ikke svekke kunstfagene slik det er en tendens til i dag, men heller styrke de kunstfaglige sidene ved lærerutdanningene. Det er viktig for å ta vare på det skapende uttrykket barn har i barnehagen også i skolen, sier han.