- Gjennom prosessorientert skriving, som mange har drevet med siden 70-tallet, har tilbakemeldingene ofte vært lite konkrete.

- Det har ofte vært vanskelig å få til en god og kvalifisert respons på det elevene har skrevet, sier Alf Gunnar Eritsland. 

Han er førstelektor i norsk ved Høgskolen i Oslo, og har samarbeidet med lærere og elever i åttende klasse i grunnskolen for å få mer kunnskap om samskriving og samtidig utvikle en metode for dette.

Dette har resultert i boka ”Samskriving – ny veg i skriveopplæringen”, en bok for både lærerstudenter og lærere.

Hjelper hverandre

- Når eleven samskriver, snakker de sammen og hjelper hverandre. De sitter foran datamaskinen, lager en felles tekst og samtaler om dette.

- Det er lett å bytte ut ord og avsnitt, velge en ny innledning eller forandre avslutningen, forklarer Eritsland.

- Denne måten å utvikle en tekst på, likner veldig det elevene vil oppleve senere i livet når de starter å jobbe. Da er det svært ofte samarbeid om tekster.

-Samtidig kan det å skrive sammen med andre være motiverende for aktiv læring. Elevene vil også kunne se teksten innenfra, fordi de skaper noe, samtidig som de kan diskutere språklige fenomener, sier Eritsland.

Alle bidrar

Denne skrivemetoden går sammen med lærerens vanlige undervisning. Gjennom samskrivingen kan lærerne øke sin bevissthet rundt hva elevene skriver.

Elevene samarbeider og det blir mangedimensjonalt å lage tekster. Alle skal få en følelse av å bidra.

Det lages også kjøreregler for samarbeidet. Alle skal lyttes til, og elevene skal loggføre det som skjer i gruppen.

Sterke hjelper svake

Eritsland har sett at svake elever gjerne får hjelp av de som kan litt mer, men også de flinke elevene lærer med denne metoden.

- De må kunne formulere seg for andre og dette styrker deres læring, sier Eritsland.

- I prosjektet merket jeg også forskjell mellom gutter og jenter i hvordan de ordlegger seg.

- Mens guttene gjerne var opptatt av spenning og konkurranse med hverandre, kunne jentene iherdig samarbeide om beskrivelser og utforming av et miljø, sier Eritsland.

Letter læringen

Dette samsvarer med annen skriveforskning på området. 

Samtidig som elevene samarbeider om å skrive en tekst, får de kunnskaper om hva en tekst er. De får metakunnskap om teksten.

De kan lettere ta imot lærerens undervisning når denne bygger på problemstillinger som de selv har opplevd i skrivingen.

Ønsker både og

- Når data nå er utbredt i skolen, er det naturlig å ta dette i bruk i skriveopplæringen, mener Eritsland.

- Læreren kan etter en skrivesekvens ta opp forhold i plenum som vedkommende ser elevene strever med. Det er viktig at samskrivingen skjer i vekselvirkning med individuell skriving. Her ønsker vi oss både og, ikke enten eller, sier Eritsland.

Eritsland har brukt 35 minutters økter når han har arbeidet med samskriving i grunnskolen.

I løpet av denne tiden lager elevene en tekst sammen, og det kan gjerne starte med et bilde som det skal skrives ut fra. Teksten kan de fortsette med senere, eller man kan gå inn i nye prosesser.

Motivasjon

Han har prøvd metoden i de laveste og høyeste grunnskoletrinnene og i ungdomsskolen. 

- Blant de minste kan samskriving være motivasjon for skriveprosessen og de kan hjelpe hverandre, mens ungdomsskoleelevene kan analysere tekstene på et mer avansert nivå.

Også i egen undervisning av lærerstudenter bruker Eritsland samskriving.

Dermed får de brukt metoden på egen skriving, og blir samtidig kjent med den som et redskap de kan bruke for å studere elevenes tanker om skriving senere. 

Referanse:

Samskriving - ny veg i skriveopplæringa.  Alf Gunnar Eritsland, Det Norske Samlaget.