Hva skjer i møtet mellom barna og Pedagogisk-psykologisk tjeneste? Hvordan kategoriserer denne PP-tjenesten minoritetselever? Hvilke konsekvenser får dette for integrasjon eller marginalisering av minoritetselever?

Svarene på disse spørsmålene blir nå presentert i boken “Etnisk mangfold i skolen. Det sakkyndige blikket”. Boken formidler forskningsresultatene Joron Pihl kom fram til etter et treårig postdoc-stipend fra Norges forskningsråd.

Tankevekkende og skremmende

Pihl er professor i flerkulturelle utdanningsstudier ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo. Hun har studert sakkyndige utredninger gjort i Oslo over en periode på ti år, fra 1990 til 2000.

Målet var å undersøke bakgrunnen for at minoritetselever er overrepresentert i segregert spesialundervisning. Har minoritetselever større grad av funksjonshemminger og lærevansker enn andre barn?

Svarene er både tankevekkende og skremmende. Fordi ja, minoritetselever er overrepresentert i segregerte grupper, spesialklasser og spesialskoler. Men nei, de har selvsagt ikke - som man kan få inntrykk av når man leser de sakkyndige rapportene - verken lavere intelligens eller større lærevansker enn etnisk norske barn.

Skjulte tester

- Da jeg startet prosjektet hadde jeg ingen forventninger til hva jeg kom til å finne, sier Pihl.

De sakkyndige vurderingene har utviklet seg gjennom tiårsperioden. Det mest iøynefallende er endringen fra fortellinger, der den sakkyndige skriver sin egen subjektive beretning om møtet med barnet, til utredninger med et vitenskapelig preg.

Det viktigste redskapet for å gjøre vurderingene vitenskapelige er bruk av intelligenstester, som foregår i stor grad også i dag.

- Og det er det mange som ikke vet, sier Pihl.

Språkkoder

- For å holde dette skjult bruker PP-tjenesten språkkoder. Begrepet intelligenstesting forekommer ikke i PP-tjenestens kommunikasjon med foreldre og lærere. Mitt anliggende har vært å problematisere denne praksisen, sier Pihl.

- Man forutsetter at norske og vestlige standarder, normer og kriterier for å vurdere barns prestasjoner er nøytrale og objektivt gyldige. Man bruker egne kulturelle normer som et kriterium for å vurdere mennesker fra andre kulturer.

- Men mange av disse barna har en annen bakgrunn enn norske barn. Da blir det heller ikke relevant med disse testene. PP-tjenesten ender opp med å stigmatisere barna, hevder Pihl.

Hun presiserer at hun ser at mange av de sakkyndige er oppriktig opptatt av at barna skal få det bedre. Men i forsøket på å beskrive situasjonen på en måte som skal utløse midler til hjelp, ser mange ikke at de påfører barnet enda større problemer.

Etnosentrisme

- Utredningene vitner om en sterk etnosentrisme. Man frakjenner barna ferdigheter og kunnskaper de har fra før og man dokumenterer ikke alle kunnskapene deres.

- Dataene får vitenskapelig status, fordi testene er vitenskapelig utviklet, og slik får de sakkyndige vurderingene legitimitet. Mange blir diagnostisert med lærevansker - uten å ha det.

- Problemet er ofte at undervisningen foregår på et språk barna ikke forstår, påpeker Pihl engasjert.

Lite opprør fra barna

- Etter å ha skrevet denne boka og lest alle de sakkyndige vurderingene tenker du mye på hvordan barna har det nå?

- Ja. Og noe som har gjort inntrykk på meg er hvor tålmodige de er - hvor lite opprør de gjør. Det betyr at barna tar børen, innordner seg systemet og lærer at det er de selv som er problemet, sier Joron Pihl.

Problemene ligger i hovedsak et annet sted enn i det enkelte barn, hevder Pihl.

34 prosent av barna i Oslo-skolen har minoritetsbakgrunn. Det er et stort paradoks hvordan myndighetene forholder seg til akkurat det.

Ønsker seg et annet folk?

- Det kan nesten virke som skolemyndighetene ønsker seg et annet folk. Norske utdanningspolitiske myndigheter og skoler har et kjempeproblem når de behandler alle elevene som om de har norsk bakgrunn.

- Man kan stille spørsmål om tilpasset opplæring kun er for norske barn. Skolen gjør det til et problem at minoritetselevene snakker sitt eget morsmål. Men den norske skolen er flerspråklig og den er flerreligiøs.

- Det er mangfoldet som kjennetegner den norske skolen i dag. Men utdanningsmyndighetene befester skolen som en monokulturell institusjon. Slik påfører skolen minoritetselevene vansker, sier Pihl.

Kunne vært forhindret

- Men da er det vel bra med spesialundervisning?

- Ikke når forskning viser at elevenes vansker ofte kunne vært forhindret ved tospråklig undervisning og annen tilpasset flerkulturell undervisning. Og ikke når man vet at i spesialklassene er pensumet mindre omfattende.

- Havner man i en spesialklasse lærer man ikke like mye som de andre. Det gjør igjen at eleven ikke har de samme mulighetene til utdanning og jobb senere i livet, påpeker Pihl.

Ikke alle norske barn har norsk som morsmål

- Hva er da gode og fornuftige tiltak?

- Blant annet å anerkjenne at når en del norske barn begynner på skolen, så har de et annet morsmål enn norsk. Morsmålet er barnets største ressurs, et redskap for tenking og læring. Skolene bør utvikle elevenes tospråklige kompetanse i morsmålet og norsk og gi tospråklig fagundervisning.

- Dessuten må det må skje en kompetanseheving i PP-tjenesten. Bare ca. tre prosent av pensum i profesjonsutdanningen dreide seg om flerkulturelle pedagogiske problemstillinger i perioden 1985-2000.

- Utdanningen bør nå reorientere seg og kvalifisere folk til å utrede med utgangspunkt i flerkulturelle situasjoner. Man må lære mer om tospråklighet og språkutvikling i en flerkulturell kontekst. Og man må få et langt bedre samarbeid mellom skole, forestatte og PP-tjenesten og arbeide forebyggende.

Behov for forbedringer

- Hva tror du ansatte i PP-tjenestens vil si om kritikken fra deg?

- Det er selvsagt et spørsmål om de er enig i den eller ikke. Hvis PP-tjenesten mener at gjeldende praksis er god, er det kanskje ikke behov for endringer?

- Men det mener du at det er?

- Ja.