Det er første skoledag i desember, og klasse 1 A ved Vaulen skole i Stavanger har hatt en travel morgen. De har tent det første adventslyset, trukket adventskalender med pepperkakehjerter og blitt lest for i en julefortelling.

– Da har vi mye å skrive om i dag, sier lærer Stine Nygård, og deler ut skrivebøkene.

Elevene tar blyantene fatt. Dette kan de nemlig. Flere ganger i uka skriver elevene i 1A brev til dem hjemme om noe de har opplevd på skolen, etter å først ha hatt en god samtale om hva de kan skrive om denne dagen.

«Hvordan skriver man P?»

– Adventska-len-dar … mumler en elev – Det skrives med e! Kalendeeer! kommer det fra sidemannen. – Hvordan skriver man «P» igjen? spør en, før naboen viser henne p-en på arket med alfabetet som er teipet på pulten. – Åh, ja. Peperkakejerte står det snart i boka hennes.

Snart har de fleste elevene i 1A skrevet om den nye adventsrutinen i klasserommet til dem hjemme.

– Jeg er egentlig overrasket over hvor mye elevene skriver allerede, etter bare fire måneder på skolen. De skriver lengre ord og setninger enn vi hadde forventet. Jeg opplever også at de tar flere sjanser. De tør å hive seg uti det, og prøver seg frem, sier Nygård.

Skriver til ekte mottakere

Nygård mener det er viktig å la elevene skrive fra første dag i første klasse.

– Utdanningsforskere understreker at elevene må få bli en del av «den skriftspråklige klubben» fra skolestart. Å skrive brev og beskjeder til familien sin i løpet av skoledagen er noe som har gitt gode resultater i mange amerikanske klasserom, men som ikke er så vanlig i Norge, sier hun.

– Når elevene skriver om noe de har gjort eller opplevd, og har reelle mottakere for det de skriver, blir det både meningsfullt og motiverende for dem. Foreldrene er oppfordret til å gi tilbakemelding på tekstene til elevene. Dette er en fin måte å få fortalt om hva som har skjedd på skolen, og å utvide fortellingen hjemme. Det er også motiverende for elevene å få tilbakemeldinger på det de har skrevet om, sier hun.

Tidsklemme i skolehverdagen?

En ny studie fra 300 norske førsteklasserom viser at elevene i 1A ved Vaulen er blant fåtallet når de får skrive kommuniserende tekster flere ganger i uken. Hver femte lærer rapporterer at de ikke setter av tid til elevenes egen skriving i det hele tatt det første halve året av første klasse.

– I den første skriveopplæringen ser elevene ut til å bli posisjonert i to ulike skriveroller: Øveskrivere og reelle skrivere, sier førstelektor Toril Frafjord Hoem ved Lesesenteret, en av forskerne som står bak studien.

– Å være øveskriver handler om å trene på delferdigheter, som for eksempel å lære bokstavene, skrive ord med bokstavene de har lært eller å fylle inn ord som mangler i oppgaver. Reelle skrivere skriver for å kommunisere med noen om noe. Det kan være å skrive faktatekster om noe de har lært eller å skrive brev og beskjeder til noen hjemme, forklarer hun.

Knekker lesekoden gjennom å skrive

I norske førsteklasser er det som regel delferdighetene som står i fokus den første tiden, viser altså studien.

– De fleste lærere går først over til mer kommuniserende skriveoppgaver når elevene har lært alle bokstavene, enten etter jul eller etter påske, sier Hoem.

Hun forstår at mange lærere er opptatt av å undervise i bokstavene, men viser til at det å la elevene skrive fra dag én har mange fordeler i den første lese- og skriveopplæringen, og at det å lære bokstaver og få lov til å skrive, henger tett sammen.

– Skriving er motoren når elevene knekker lesekoden. Skriving bidrar til å gjøre elevene bevisste på at bokstavene representerer lyder. Når de får skrive, øver elevene både på bokstavkunnskap og ordgjenkjenning, sier hun.

Motiverende å kommunisere gjennom tekst

Også førsteamanuensis Anne Håland ved Lesesenteret oppfordrer lærere til å gi elevene større skriveoppgaver allerede fra skolestart. Hun minner om at de fleste elevene allerede kan mange bokstaver når de begynner på skolen.

– Å bare la elevene gjøre isolerte deløvinger skaper veldig trange skrivesituasjoner som vanskelig kan kalles tilpasset opplæring. De viktige delferdighetene knyttet til skriving, som å lære bokstavene og koble lyd og bokstav, skjer også gjennom kommunikativ skriving, sier hun.

Å gjøre elevene til deltakere i det skrivende fellesskapet skaper fine opplevelser for seksåringene, tror Håland.

– Siden det ikke ligger noen forventning i å tolke hva andre har skrevet, kan det også fremstå mindre skremmende å skrive enn å lese for mange elever. Ikke minst utvikler elevene selvfølelsen sin som skrivende mennesker. De oppdager kraften som ligger i det skrevne ord når de kommuniserer med andre gjennom tekst. Og de har skapt noe konkret som de kan vise frem og få respons på. Det er motiverende for seksåringer, sier hun.

Håland understreker at det er mange måter å la elevene skrive kommunikativt på, og at å skrive brev hjem, er ett av mange eksempler på kommuniserende tekster.

Fra mye støtte til mer selvstendige

Alle elevene i 1A skriver brev hjem den timen vi er der. De fleste skriver i vei uten mye hjelp, mens andre trenger litt ekstra støtte. De har tross alt bare gått på skolen i 70 dager, som det står på tavla. Da er det fornuftig å være to lærere i klasserommet.

Stine Nygård, som har ansvar for skriveopplæringa i klassen, og kontaktlærer Anita Fossmark er begge til stede i denne timen, noe de opplever som nyttig.

– I begynnelsen brukte vi mye tid på det tekniske rundt skrivingen. Da skrev vi brevet sammen på tavla først, og så skrev elevene av. Slik lærte de om mellomrom, om å skrive riktig vei og så videre. Vi prøvde oss også med tankekart en periode, men det førte til at elevene skrev av, litt mekanisk. Så det gikk vi bort fra, sier Nygård.

– Etter høstferien har vi oppfordret dem til å skrive mer på egen hånd, uten at vi lyderer ordene sammen med dem. Vi legger mye vekt på samtalen om det vi skal skrive om den dagen før de går i gang. Dette har fungert veldig fint, fortsetter hun.

Tilpasset opplæring

Nygård har lang erfaring som lærer og forstår at det å skulle la elevene skrive meningsfulle tekster fra første skoledag kan virke litt overveldende på mange som har ansvar for en førsteklasse.

– Mange tenker kanskje at elevene er for små til å få disse oppgavene, men min erfaring er at de kommer raskt i gang. I vår klasse bruker de rundt tre timer i uka på dette, også i andre fag enn i norsk. Da er det tid igjen i uka til å jobbe med ferdighetene, sier hun.

– Det er også god tilpasset opplæring, for elevene skriver på det ferdighetsnivået de er på. Vi vet hvem vi kan utfordre til å skrive lengre ord og setninger, og hvem som trenger ekstra hjelp og støtte. De fleste skriver langt nå til jul i første klasse. Så lenge elevene opplever mestring, og man er med og støtter dem, er det egentlig ingen grunn til å la være å skrive, forteller Nygård.

Referanse:

Anne Håland, Toril Frafjord Hoem og Erin McTigue: Writing in First Grade: The Quantity and Quality of Practices in Norwegian Classrooms, Early Childhood Education Journal (2018).