En septemberdag i 2001 satt norske barn i sofaen og ventet på “Etter skoletid” på NRK. I stedet fikk de se bilder av tvillingtårn gjennomboret av kaprede fly, og mennesker som kastet seg ut av de brennende bygningene.

- Terroraksjonen mot World Trade Center blir uten tvil stående i mediehistorien som noe av det mest dramatiske som er vist i nyhetssendinger noensinne, sier førsteamanuensis Soilikki Vettenranta ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Selv om fjernsynsformidlingen av katastrofer bare øker, har det vært forsket lite på hvordan de unge selv opplever dette. I et forskningsprosjekt Vettenranta nettopp har avsluttet, er ti unge i alderen 14 til 19 år dybdeintervjuet om sine erfaringer og om hvordan de takler krise- og katastrofenyheter i fjernsynet.

Nyhetene de fikk se, var fra terroraksjonen den 11. september, Baneheia-drapene, drapet på en palestinsk gutt i Gaza, hundene som bet i hjel en gutt på Torpa, flomkatastrofen i India og sultkatastrofen i Etiopia.

Seremoniene griper mest

For ungdommene er det ikke grusomme bilder av død og elendighet som setter de dypeste sporene. Minner om ofrenes liv gjør et sterkere inntrykk enn det som minner om deres død.

I Baneheia-drapene og tragedien på Torpa er dette tydeligst: Det er ikke handlingens grusomhet som virker sterkest, men scener fra begravelsen, med skolekameratenes tårer og foreldrenes forsøk på å kvele gråten. Vennenes sang, brev, symboler som bamser og levende lys - slike ting vekker de sterkeste følelsene.

Jo nærmere, jo sterkere

En av Vettenrantas hovedkonklusjoner er at geografisk nærhet spiller en vesentlig rolle for ungdommene. Baneheia-drapene gjorde et større inntrykk på dem enn det som skjedde i New York.

- Det er verre å identifisere seg med 3 000 amerikanere enn med to norske jenter på omtrent samme alder som informantene selv. Flere av ungdommene brukte uttrykket “ekstremt sterkt” om inntrykket, og enkelte ble kvalme eller fikk tårer i øynene når de så igjen nyhetssendingene, sier Vettenranta.

For en av dem, som hadde oppholdt seg i nærheten da drapene skjedde, var det ekstra følsomt.

Likegyldige til flom og sult

For mange av ungdommene minnet nyhetene fra New York så mye om katastrofefilmer fra Hollywood, at det ble vanskelig å forestille seg hendelsen som virkelig. De opplevde 11. september som uvirkelig, nesten som science fiction.

Baneheia-drapene, drapet på den palestinske gutten i Gaza og hundedrapet på Vest-Torpa gjorde svært sterkt inntrykk, mens flomkatastrofen i India og sultkatastrofen i Etiopia knapt gjorde noe inntrykk i det hele tatt.

- Det er vanskeligere å identifisere seg med ulykker som skjer langt borte i land der folk har en annen kultur og en annen hudfarge, vurderer Vettenranta.

Fjernsynsbilder av flom, tatt med kameraer som sveiper flere hundre meter over bakken, klarer dessuten ikke å skape samme nærhet som tente lys i ei kirke.

Hvordan mestre skrekken?

Ifølge forskeren er det ingenting som tyder på at ungdommene har tatt skade av å følge med på nyheter. De kunne bli både triste, sinte og redde - noen hadde hatt mareritt - likevel mente de selv at slike nyheter skal vises, fordi det hjalp dem til å orientere seg i virkeligheten. De fleste opplevde det som en “borgerplikt” å følge med.

Noen av dem følte et sterkt sosialt engasjement og samvittighet i møte med katastrofenyhetene. De fikk skyldfølelse, følte empati med ofrene, og fikk lyst til å handle konstruktivt: samle inn penger og lignende.

Men de følte også avmakt, fordi de ikke hadde virkemidler eller påvirkningskraft til å endre situasjonen. Noen av dem uttrykte pessimisme på vegne av sin egen framtid, og stilte seg spørsmålet om det er ønskelig å få barn i en slik verden.

- Reaksjonene var forbausende like hos begge kjønn. Jeg var litt overrasket over at mange av guttene var så sensitive og åpent innrømmet sine følelser, uten å ta på seg en ungdommelig “machomaske”, sier Vettenranta.

Gode på sjanger

Ungdommene har, sier forskeren, stor mediekompetanse. Det betyr at de har kunnskap om nyhetssjangere, om fjernsynsstasjoners ideologi, om iscenesetting av nyheter. En av informantene mente at begravelser er unødvendig å vise i nyhetene.

- Hans spontane reaksjon var rettet mot den seremonielle dramaturgien. Det er også interessant at han indirekte erkjenner at nyhetssendingen har tatt med elementer som strengt tatt ikke hører med, sier Vettenranta.

Kan ikke beskytte

Nyheten om terroraksjonen i New York utløste for “Dan” et behov for å vite mer. Han ville for eksempel vite hvordan det gikk med de andre flyene. Han savnet utdyping og forklaring i den kaotiske situasjonen.

Ungdommene savnet også mer diskusjon om fjernsynsnyhetene, både på skolen og hjemme.

Mange foreldre vil beskytte barna sine mot bilder av krig og katastrofer. Soilikki Vettenranta mener at det neppe er veien å gå:

- Vi kan ikke overbeskytte barn. Men vi kan se nyhetene sammen med dem. Vi kan snakke med dem om det vi ser, bidra med viktige forklaringer og kunnskap. De unge trenger samtalepartnere for å bearbeide inntrykkene - selv om de ikke alltid ber om det selv.