Internett har gitt oss tilgang til informasjon fra hele verden, og gir et vell av muligheter til å spre og dele informasjon. Samtidig har Internett gjort det enklere å spre og laste ned materiale som viser overgrep mot barn.

Høsten 2004 startet KRIPOS et samarbeid med Telenor som resulterte i blokkeringsfilteret The Child Sexual Abuse Anti Distribution Filter (CSAADF).

Filteret introduserte en stoppside som personer kommer til dersom de forsøker å søke opp barneporno.

Stoppsiden viser informasjon om hvorfor brukeren blir stoppet, hvordan hun eller han kan klage dersom de mener det er en feilaktig blokkering, og den har en henvisning til straffelovens paragraf 204a som regulerer dette.

Sterk kost

Formålet med filteret er å redusere mengden tilgjengelig overgrepsmateriale distribuert på internett, både privat og kommersielt.

Ved å prøve å fjerne det kommersielle grunnlaget for produksjon av barnepornografi, håper man på å minske overgrepene mot barn.

Tidligere Kripos-sjef, Arne Huse har beskrevet brutaliteten i barnepornoen slik:

- Scenene som daglig avdekkes i dette arbeidet er sterk kost: brutale voldtekter av barn helt ned i spedbarnsalderen … Bildene viser barneansikter forvridd av smerte, frykt og panikk, mens overgriperens ansikt ofte er sladdet.

- Det er heller ikke uvanlig å se barnehender bakbundet med remmer og lenker, og barn som er lenket til vegger og tak mens overgrepene utspiller seg.

Hit, men ikke lenger

I en resolusjon på Interpols generalforsamling 2009 ble det bestemt å bekjempe barneporno på nett med alle tilgjengelige midler. Blokkering ble pekt på som ett av midlene.

Gitt at Internett er et forum uten grenser, har Interpol fått ansvaret med å utarbeide liste over internettadresser – domener - med grove fremstillinger som seksualisere barn.  

Tina Michelsen har i sin masteroppgave «STOPP! «Hit, men ikke lenger» En studie av Interpols resolusjon om blokkering av fremstillinger som seksualiserer barn» blant annet intervjuet ansatte ved Crimes against Children – gruppen hos Interpol i Lyon og Kripos.

Michelsen ser i oppgaven nærmere på om i hvilken grad Interpols resolusjon bidrar til å bekjempe barneporno.

Samarbeidet fungerer ikke bra nok

Det hun har funnet er altså blant annet at politisamarbeidet mot barneporno ikke har fungert godt nok.

- En av hovedutfordringene med det internasjonale politisamarbeidet er nasjonale ulikheter. Interpol har 190 medlemsland verden over med forskjellig politisystem, politikultur og organisering.

- Siden arbeidet med å stoppe spredningen av fremstillinger av seksualiserte overgrep mot barn er proaktivt og forebyggende, blir det ansett som «lite attraktivt politiarbeid» hos en del politiorganisasjoner som er mer vant til å jobbe mer reaktivt med kriminalitetsspørsmål. Det vil si der egentlig politiarbeid blir sett som bestående av en «blåtur», en biljakt og at patruljen får en fange.

Mange tusen stoppes hver dag

Det er omtrent 15 000 til 16 000 visninger av stoppsiden til Kripos hver dag i Norge. Men Michelsen understreker at dette sier lite om hvor godt disse sidene fungerer.

- Det ikke kun mennesker med en seksuell interesse for barn på let etter slike sider som får opp stoppsiden, men også mennesker som for eksempel har fått virus på maskinen, trykket litt rundt og tilfeldigvis havnet på en slik side, forteller hun.

- Å måle effekten av kriminalitetsforebyggende arbeid er spesielt vanskelig på internett fordi volumet av fremstillinger som seksualiserer barn er ukjent.

Det er også lite hensiktsmessig kun å vurdere virkningen på kriminalitet før og etter innføringen av blokkeringsfilteret fordi man ikke har alternative scenarioer.

- Basert på dette, er det derfor vanskelig å si noe om effektiviteten i Norge, men en av mine informanter mente man i Norge nå hadde god kontroll på det åpne nettet.

Interpol distribuerer blokkeringslista til alle de 190 medlemslandene, men krever ingen tilbakemelding fra landene om hvorvidt de blokkerer, hvem som gjør det, og på hvilken måte.

Ulik praksis hos Interpol og Kripos

- Interpol og Kripos bruker også ulike kriterier for å definere fremstillinger som seksualiserer barn på nett, forteller Michelsen.

- Interpol benytter seg av et sett klare kriterier for hva de definerer som seksualiserte fremstillinger av barn. Disse retningslinjene er til for at alle land skal kunne slutte seg til en felles forståelse.

Barnet må for eksempel være eller fremstå som under 13 år, materialet må vise seksuelle overgrep eller fokus på kjønnsorgan eller analområdet.

Materialet må også inneholde ”ekte” barn, det kan ikke være animasjoner, tegninger eller lignende.

Kripos benytter imidlertid straffelovens § 204 a som åpner for mer bruk av skjønn.
Michelsen mener at Kripos sin modell er å foretrekke fremfor Interpol sine retningslinjer.

- Nettopp fordi Kripos bruker skjønn, er det mulig å fange opp mer av de seksualiserte fremstillingene av barn som finnes på Internett.

Michelsen mener at skjønn også er hensiktsmessig fordi grensene for hva som er «seksualiserte fremstillinger av barn» blir forstått forskjellig, både historisk sett og kulturelt.

«Barneporno» - et begrep som tilslører

- Hvorfor brukes det mer omstendelige uttrykket «seksualiserte fremstillinger av barn» i stedet for «barneporno» eller «barnepornografi» i politiet?

- Dette er fordi politiet mener at å bruke disse begrepene er med på å tilsløre og ufarliggjøre dette materialet, forteller Michelsen.

- For eksempel har tidligere Kripos-sjef Arne Huse skrevet om hvorfor barnepornobegrepet er feil. Både Interpol og Kripos vektlegger at «barneporno» er gjerningskvinnens eller mannens begrep og gir feil assosiasjoner.

- Pornografi blir av mange sett på som en frivillig aktivitet. I følge en av informantene mine er det å kalle seksuelle overgrep mot barn for ”barneporno” som å kalle folkemord for ”etnisk rensing”.

(Foto på forsiden: Colourbox)

Referanser:

Michelsen, T. (2012) «STOPP! «Hit, men ikke lenger» En studie av Interpols resolusjon om blokkering av fremstillinger som seksualiserer barn»

Lovdata