Barnefordeling og samvær angår svært mange foreldre og barn. Rundt 25 prosent av barna i Norge i dag bor ikke sammen med begge foreldre.

Tall fra SSB viser at 10 200 ektepar skilte seg i fjor, og 11 200 ble separert. 

Når foreldrepar går hver sin veg dukker gjerne to viktige spørsmål opp; skal barna bo hos mor eller far, og hvor ofte skal barna ha samvær med den forelderen de ikke bor hos?

Svarene er ikke alltid innlysende. Men i følge lovverket har barna rett til å bli hørt om hva de mener og ønsker.

Skal høres fra 7 års alder

En større endring i barneloven som trådte i kraft i 2004 slår fast at barn har en absolutt rett til å uttale seg om samvær og bosted fra de er 7 år. Dette gjelder uavhengig av om saken tas for domstol eller avgjøres innad i familien.

- De fleste foreldre klarer å gjøre en avtale seg i mellom og bli enige. Men det er en vesentlig andel foreldre som må vende seg til rettsapparatet for å finne en løsning på hvor barna skal bo og hvor ofte de skal ha samvær med den andre.

- Man har tidligere anslått ti prosent, men ny forskning tyder på at andelen saker for rettsapparatet er økende, forteller Kristin Skjørten.

Hun er professor ved Institutt for offentlig rett ved UiO og forsker på barns rettigheter og Barnekonvensjonens betydning for forvaltnings- og rettspraksis.

Følges opp i lagmannsretten

Hovedtema for Skjørtens prosjekt er hvilken konsekvens barns rett til å bli hørt har fått i disse sakene og i rettspraksis. Hun har sett på lagmannsrettens praksis.

Datagrunnlaget er 163 lagmannsrettsdommer om barnefordeling og samvær fra landets seks lagmannsretter fra januar 2006 til juli 2007.

55 av sakene var samværssaker og 108 var barnefordelingssaker.

- Det jeg fant var at lovendringen fra 2004 som gav barn absolutt rett til å bli hørt langt på vei følges opp i rettspraksis. Langt flere barn høres nå i aldersgruppen 7 til 11 år, så det har skjedd en stor endring.

-  I tillegg har også de yngre barna fått økt innflytelse over utfallet i disse sakene. Man ser at barns stemme vektlegges helt ned i 7-8-års alder, og det var tidligere ikke vanlig, forteller forskeren. 

Barna bruker muligheten

- Barn har mening og vil høres. Når man gir barn anledning til å bli hørt, benytter de aller fleste den anledningen til å komme med sine synspunkter.

- Forskningen min viser også at det er svært få som sier at de ikke vi uttale seg om bosted.  Dette stemmer med internasjonal forskning som peker på at barn vil høres i retten også, ikke bare privat. 

Undersøkelsen viser at de fleste barna ble hørt av sakkyndige, mens en fjerdedel ble hørt av dommere. Barnas mening var hoved- eller delbegrunnelse i to av fem avgjørelser.

En tredjedel av avgjørelsene gikk mot barnets ønske.

I resten av sakene ble avgjørelsene begrunnet med andre momenter som pekte i samme retning som barnets ønske.

Barnet bestemmer ikke

- At barnet har rett til å si hva det mener for en domstol betyr ikke at barnet skal bestemme. Det er domstolen som tar avgjørelsen, og meningen barnet har blir et moment i en helhetsvurdering av hva barnets beste er.

- Vekten av barnets mening skal vurderes i forhold til alder og modenhet, og fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener, forteller Skjørten.

- Det har vært en utvikling over tid hvor man i økende grad har sett behov for å la barn uttale seg og delta i saker som angår dem. Dette er et paradigme-skifte i syn på barn, hvor man ser at for å ta gode beslutninger om barna kan deres synspunkter være vesentlig.

Med FNs barnekonvensjon artikkel 12 ble barns rett til deltakelse slått fast og løftet frem.

- Norge har forpliktet oss i forhold til barnekonvensjonen og at vi må tilpasse vår lovgivning til den. Dette skaper en del utfordringer, tradisjonelt har man jo tenkt at det holder å snakke med foreldrene.

- Glemmer spørsmål nummer to…

Skjørtens forskning viser imidlertid også at dersom både bosted og samværsrett skal avgjøres av retten, blir gjerne barn kun hørt om det som regnes som hovedspørsmålet i saken. 

I barnefordelingssaker der fast bosted regnes som hovedspørsmålet blir majoriteten av barna hørt om dette, mens de sjeldent høres om samvær med den forelderen barnet ikke skal bo hos.

- Hvorfor er det slik?

- Det er ikke så lett å spekulere over det. Dette er ganske nye lover, og rettspraksis er litt i støpeskjeen.

- Men når samvær er hovedspørsmål i saken, høres jo som regel barn over syv år om dette. Så må man da også legge til rette for høring i mer enn ett spørsmål dersom mer enn ett spørsmål skal behandles i saken. Dette bør kunne la seg gjennomføre, slår Skjørten fast.

Ettersom funnene kun bygger på studier fra lagmannsretten er det fremdeles uklart i hvilken grad barn også høres i tingretten, forteller hun.

- Det er et problem at vi ikke også har liknende undersøkelser fra tingrettene, det kan tenkes at situasjonen er annerledes der.

Små barns tanker

- Hva med høring av barn under 7 år?

- Aldersgrensen på 7 år har vi selv satt i Norge. FNs barnekomite fraråder at det settes en aldersgrense slik vi har gjort fordi det kan bli et hinder for høring av de mindre barna.

Ifølge artikkel tolv i FNs barnekonvensjon har barn den retten fra de er i en alder de kan uttrykke et synspunkt i saken. 

- Det er helt opplagt at barn under 7 år kan komme med relevant informasjon i en del av disse sakene. I forhold til retningslinjene og forarbeidene for høring av barn er aldersgrensen satt for å garantere at barn blir hørt fra de er syv år, men dette skal ikke være til hinder for at yngre blir hørt.

- Her har vi en utfordring når det gjelder å legge forhold til rette slik at yngre barn også kan høres om synspunkter som kan være av betydning for saken. Det kan også tenkes at det er behov for mer opplæring i hvordan høre yngre barn, oppsummerer forskeren.