Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - les mer.
– Har du et utseende som ikke er helt hvitt, så vil du slite med å bli akseptert som norsk hvis det er målet ditt, forteller professor Mari Rysst.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Hudfargen som begrensning?
Barn og unge med en norsk og en utenlandsk forelder kan ha større utfordringer med det å føle seg norsk enn de som har to foreldre med innvandrerbakgrunn, viser ny forskning.
Hva er det å være norsk? Hva skal til for å bli oppfattet som norsk? Og er det så viktig?
Mange har vært opptatt av dette, og mange er opptatt av dette. At kjente folk tar opp temaet gir god drahjelp for å holde temaet aktuelt.
Som rapduoen Karpe – en av Norges mest populære grupper gjennom tidene - som nylig solgte ut ti smekkfulle Spektrum.
Så jeg var broa mellom svart og hvit og
Alt imellom var som gråsonen på kartet mitt men
Vi kom oss gjennom og på veien fant vi trappen hit opp
Jeg nådde toppen så meg rundt og fant ut det va'kke helt hjem
Så hvor er hjem nå
(Karpe / Påfugl)
Vi er ikke fargeblinde
I en nylig publisert vitenskapelig artikkel i det amerikanske tidsskriftet Journal of Critical Mixed Race Studies tar professor Mari Rysst på Høgskolen i Innlandet opp disse utfordringene.
Rysst sitt fagfelt er barn og unge, særlig innvandrerbarn og -ungdom. De siste årene har hun blitt mer og mer interessert i den oppfatningen av at vi i Norge er fargeblinde, og at vi tror vi er så flinke til ikke å skille på hudfarge og opprinnelse.
– Vi er ikke fargeblinde selv om vi sier vi er det. Fordi du har et utseende som ikke er helt hvitt så vil du, sånn som det er i dag, slite med å bli akseptert som norsk hvis det er målet ditt, forteller Mari Rysst.
Studien til professor Mari Rysst viser at barn og unge med en norsk og en utenlandsk forelder kan ha større utfordringer med det å føle seg norsk enn de som har to foreldre med innvandrerbakgrunn.(Foto: Ole Martin Ringlund)
Ekstra utfordringer
Rysst skrev artikkelen ut fra det hun hadde gjort av feltarbeid på en skole på Oslo øst. I tillegg brukte hun historiene som ble fortalt i boka «Third culture kids» av Aon Raza Naqvi fra 2019.
Boka forteller om hvordan innvandrerungdom og unge voksne opplever å vokse opp i Norge, og hvordan det er å vokse opp mellom kulturer. 29 forskjellige mennesker deler sine historier. Til sammen skaper de et portrett av et flerkulturelt Norge.
Rysst har spesielt sett på barn og unge som har foreldre der den ene er norsk og den andre ikke er fra Norge.
– De med mixed race-foreldre kan slite litt ekstra med å finne sin identitet sammenlignet med de som har to innvandrerforeldre. Grunnen er at de også føler seg knyttet til en etnisk norsk eller hvit identitet, mens de samtidig aldri blir oppfattet som det, sier Rysst.
Annonse
Uttrykket «mixed race» er et akseptert og etablert begrep i forskning på engelsk, der begrepet «race» også brukes. De norske ordene «rase» og «blandingsrase» er det mye mer problematisk å bruke, og helst skal man unngå å bruke dem.
Men det kan være en endring på gang her også. Antropolog Thomas Hylland Eriksen skrev en kronikk i Morgenbladet i 2019 med tittelen «Vi må snakke om rase». Der sier han at vi ikke klarer å bekjempe rasisme uten å snakke om rase.
Mari Rysst har forsøkt gjennom disse fortellingene å få fram hvordan de unge selv opplever å føle seg norske.
– Det kan være problematisk for de som vokser opp i Norge, med en fot i to kulturer – altså en norsk og en ikke-norsk. De blir oppdratt til begge deler, de vet ikke helt hvor de står og føler selv de blir møtt av andre på en annen måte enn det de føler seg selv.
You are a strong fucking banger
But not everyone will understand your wrapping
Too beige for brown, too black for white
(Sandeep Singh – fra diktet «Dear my mixed race kid)
Mari Rysst sitt fagfelt er barn og unge, særlig innvandrerbarn og -ungdom.(Foto: Ole Martin Ringlund)
Hvor kommer du egentlig fra?
Norge er en ung nasjon i å håndtere dette med ulike utseender og ulike kulturelle bakgrunner. Det finnes mye litteratur på dette i USA der de har jobbet med temaet mye lenger enn oss.
Rysst mener det bør forskes mer på mixed race-temaer her til lands. Ikke minst bør det bli satt på den politiske agendaen i enda større grad enn i dag.
For det trengs skal vi tro de hun har snakket med.
Annonse
– Dette spørsmålet: men hvor kommer du egentlig fra? er et spørsmål som veldig mange blir spurt når de allerede har svart at de kommer fra et sted i Norge. Et spørsmål de får fordi de ser annerledes ut, sier Mari Rysst.
Disse unge som er født og oppvokst i Norge blir altså kategorisert som utlendinger av dem som ikke kjenner dem på grunn av hudfargen sin.
– På hvilken måte opplever de du har snakket med at dette er slitsomt?
– Det blikket du får fra fremmede som ikke kjenner deg, er annerledes enn slik du kjenner deg selv, og du får det hele tiden midt i fleisen. Jeg er visst ikke norsk eller slik jeg trodde jeg var, forteller Rysst.
Karpe-konsertene i Oslo Spektrum.(Foto: Jenny Jenhaug Ringlund)
Har trua på endring
Mange av dem som deler historiene sine i boka «Third culture kids», er kjente personer. Blant dem finner vi Chirag fra Karpe.
De to Karpe-kara Magdi og Chirag har alltid vært bevisst bakgrunnen sin og hvordan det flerkulturelle Norge fungerer. Begge er oppvokst i Oslo. Magdis far er fra Egypt, mens mora er fra Stryn i Sogn og Fjordane. Chirag har to indiske foreldre.
Mari Rysst var selv på en av konsertene til Karpe i Oslo Spektrum og mener de har stor innflytelse.
– Mange av disse unge, kjente personene med innvandrer- eller mixed race-bakgrunn forteller hvordan det er. Og vi lytter til dem. Karpe er jo et fantastisk eksempel og forbilder på den måten at de setter ord på ting som de har opplevd, og som veldig mange andre med lignende bakgrunn kjenner seg igjen i, sier Rysst.
Hun mener Karpe sine tekster og verdenen deres er veldig bra for å fronte en framtid der vi ikke skal tenke så mye på dette lenger. Rysst selv har trua.
– Jeg er optimist og håper dette kommer til å endre seg. Er det så viktig å være norsk eller ikke-norsk? spør hun og mener de unge med utenlandsk bakgrunn må lyttes mer til.
Rysst mener hennes funn kan brukes til å jobbe videre med akseptering av folk som ser annerledes ut.
Annonse
– Hverdagsrasismen sitter fortsatt veldig sterkt mange steder, og den må vi bare fortsette å jobbe mot. I den grad vi vil jobbe med likhet og likeverd har i landet, må vi ta inn dette, sier professor Mari Rysst.
