– Målet er å bli tippeligaspiller på Vålerenga.

Svaret kommer kontant fra Erik Hilleren, spiss på Bølers gutter 15-lag.

– Hvis ikke det går, skal jeg i hvert fall se hvor god jeg kan bli, og i hvert fall spille i Obos-ligaen. Ellers blir jeg misfornøyd, utdyper han.

Livet handler stort sett bare om fotball for tenåringen fra Oslo. Som så mange andre unge, håpefulle legger han ned flerfoldige timer hver uke for å oppnå målet.

– Vi har tre treninger á 1,5 timer med Bøler, i tillegg til kamper i helgene. Så trener jeg litt sykkel, noe styrke og litt løping  og er på løkka så ofte jeg kan. Det blir ganske mange timer i uka der også, forteller han.

Ingen enkel oppskrift

Men er det nok til å bli proffspiller? Mathias Haugaasen på Norges idrettshøgskole har skrevet doktorgrad om hva som skal til for å nå opp blant de aller beste. Én enkelt oppskrift finnes ikke, men Haugaasen er kommet litt nærmere svaret:

– Det er ikke mengden alene det kommer an på – det er kvaliteten i det du gjør, sier han.

– Stor treningsmengde vil være et nødvendig fundament for å utvikle gode nok ferdigheter, men er også avgjørende for å tåle de fysiske og mentale påkjenningene av trening og spill på høyere nivåer senere.

• Les også: Hvordan blir noen barnetalenter superstjerner?

Forskjeller i nivå på spillere viser seg imidlertid ikke å kunne forklares med mengden i seg selv, men er mer sannsynlig knyttet til at noen spillere får mer ut av treningen. Med andre ord holder treningen deres høyere kvalitet.

En del forskere antyder at utøvere frem til puberteten er ekstremt mottakelige for trening og påvirkning. Selv om det er delte meninger om akkurat dette, mener Haugaasen der er grunn til å tro at store mengder trening i disse årene gir viktige fortrinn for videre utvikling.

– Ferdighetsutvikling handler om å bygge stein på stein. Et godt fundament fra tidlig alder vil gi et fortrinn for å videreutvikle eller lære nye ferdigheter. Dette speiler våre funn, som viser at forskjellen i treningsmengde mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle spillere er størst i tidlig alder.

– Profesjonelle spillere har rett og slett trent mer fotball fra de var veldig unge, forteller Haugaasen.

Leksene har måttet vike

Trenere for unge spillere må likevel være varsomme med å fokusere for mye på mengden, mener Haugaasen. Viktigere enn at elitespillere har trent mye, er hvorfor de trener.

– Den underliggende motivasjonen for å delta i fotball vil variere fra spiller til spiller, og ikke minst over tid. De færreste kommer til å nå igjennom nåløyet til profesjonell status, og langt fra alle har dette som et fremtidig mål.

– Å ivareta motivasjonen for videre deltakelse og utvikling for hver enkelt – ikke bare som fotballspiller, men også på andre arenaer – vil være langt viktigere enn å skape en trend om å trene mest mulig, forklarer han.

Det samme gjelder for hva og hvordan spillerne har trent.

– Et av våre tydeligste funn er at alle fotballproffene har tilbragt mye tid på løkka fra tidlig alder. Løkkefotballen gjenskaper mange kamplignende situasjoner og kan derfor være hensiktsmessig blant de yngste aldersgruppene. I tillegg representerer løkkefotballen naturligvis en viktig sosial motivasjonsfaktor.

Dette høres også logisk ut i 15 år gamle Erik Hillerens ører. Han prioriterer fotballen over det meste annet.

– Vi er flere som er på løkka mange ganger i uka. Jeg kan gjerne tilbringe en hel dag der og bare spille fotball. Vi trener mye én mot én og spiller kamper på mindre areal, som innenfor sekstenmeteren. Når jeg er i kamp, merker jeg at jeg har trent mange på situasjonene som oppstår.

Hilleren legger merke til at en del er på løkka for det sosiale, og mindre for fotballen. Det er ikke alle som er like interessert i aktiviteter som blir fysisk krevende.

– Det er lett å se at de som er mye på løkka også er de som presterer best i kamper. Det kan jo også være fordi det er de som er mest motivert, sier han og innrømmer at fotballen har kommet foran leksene ved noen anledninger.

Ta leken tilbake!

Stipendiat Haugaasen har lenge sett en trend i retning av at unge spillere i Norge tidligere og tidligere styres inn i et opplegg kontrollert av voksne. At treningen kontrolleres og organiseres av voksne, i stedet for barna selv, kan virke mot sin hensikt.

– Aktiviteter som ungene organiserer selv har naturlige elementer av egenkontroll og selvregulering. Disse to faktorene ser ut til å være helt avgjørende for utvikling på sikt.

Selvregulering vil si at ungene lærer å kontrollere seg selv og sin egen adferd - de reflekterer, evaluerer og justerer. Samtidig har spillerne selv i stor grad kontroll over hva de har mest lyst til å gjøre.

– Trenerstyrt aktivitet vil i langt mindre grad representere samme muligheter og behov, mener Haugaasen.

Han mener derfor at rollen til trenere på de yngste alderstrinnene i større grad bør være mer tilrettelegger enn aktivitetsleder.

• Les også: Fotballtalenter trener for mye

– La barna få tilgang til plass og utstyr, og la dem styre mer selv. Gjenskap egenkontrollen og selvreguleringen som finnes i leken, sier han.

For Erik Hilleren og fotballkameratene har glede av at organisert trening og selvstyrte aktiviteter overlapper.

– Det har hendt at vi har lånt nøkler til klubbhuset og lånt utstyr. Ofte bruker vi øvelser fra treningene, men noen ganger finner vi på egne øvelser også, forteller han.

Denne overlappingen stemmer godt overens med funnene til Haugaasen.

– Selv om det som gjøres på organiserte treninger, i seg selv vil være viktig for å utvikle ferdigheter, så er motivasjonsbygging og rettledning for egenorganisert aktivitet minst like viktig. De som blir best trener mye på egen hånd. Spillerne vi har pratet med forteller at de ofte kombinerte øvelser fra lagtreninger med tips og råd fra trenere og lagkamerater, forteller han.

Krever trenerkompetanse

Haugaasen forteller at gode læringsmiljøer krever at både trenere og de som styrer Fotball-Norge har riktig kompetanse:

– Trenere uten den rette kompetansen kan lett slå beina under de mekanismene man ønsker å drive fram. Mange av de utfordringene som diskuteres rundt for eksempel tidlig spesialisering, resultatfokus og topping er etter min mening miljøutfordringer skapt av voksne.

– Riktig kompetanse blant trenere, ledere og foreldre er derfor helt avgjørende for å skape gode utviklingsmiljøer.

• Les også: Spinkle fjortisgutter når oftere fotballeliten

Barne- og ungdomsidrett er et av veldig få samfunnssegmenter der man kan ha ansvaret for barn og unge uten krav om formell kompetanse. Haugaasen erfarer at klubbene virker redde for at kompetansekrav skal gjøre at foreldre ikke ønsker å engasjere seg.

– Men dette handler ikke om å undergrave frivillighet gjennom å sette krav, men at klubbene verdsetter, følger opp og gir litt tilbake til de som bruker av tiden sin til å bidra. Det vil forhåpentlig alle parter vil dra nytte av, mener han.

Norge kan hevde seg internasjonalt

I sitt doktorgradsarbeid har Mathias Haugaasen blant annet vært i samtlige klubber på elitenivå, og samlet data fra totalt 745 spillere i alderen 14–21 år. I tillegg har han intervjuet elitespillere på seniornivå og laget en oversikt over forskning som er gjort om spillerutvikling.

Doktorgradsarbeidet er en del av tidenes største, norske prosjekt innenfor spillerutvikling. Initiativet kom fra Norsk Toppfotballsenter, som også støtter prosjektet finansielt. Hovedmålet er å snu trenden i norsk fotball, slik at vi igjen kan hevde oss internasjonalt.

• Les også: Ofret russetiden for fotballen

Haugaasen har selv erfaring som fotballspiller, i tillegg til lang fartstid som trener, spillerutvikler, analytiker og forsker. Han er styremedlem i Norsk Fotballtrenerforening og arrangerer blant annet Cupfinaleseminaret. Med andre ord skulle stipendiaten ha god kontroll på hva som rører seg i norsk fotball – og han er forsiktig optimist.

– Selv om vi ser en tendens til at det stadig kommer spillere som nærmer seg et godt internasjonalt nivå, så har vi fremdeles et gap opp til stabilt gode internasjonale prestasjoner for klubber og landslag. Våre spillere trener minst like mye som spillere fra andre og bedre europeiske nasjoner, så mulighetene for å tette dette gapet er definitivt til stede.

Forskeren mener dette viser at den jobben som har vært gjort, ikke har vært bra nok.

– Vi er helt avhengig av å gjøre utviklingsarbeidet smartere og bedre enn andre. Fordelen med å være et lite land er at det bør være mulig å skape en felles forankret enighet om nødvendige prioriteringer som gjør det mulig å jobbe godt parallelt på toppen og utover i systemet, sier Haugaasen.