– Norge får stadig færre minstepensjonister, samtidig som minstepensjonen har økt de siste årene. I følge EU-definisjonen av fattigdom, er det en synkende andel eldre i Norge som kan kategoriseres som fattige.

– Det har vært en positiv utvikling av pensjonisters inntektsnivå de siste ti årene, sier forsker Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning.

For barnefamilier har det siden 2001 derimot vært en økende andel fattige. 

– I de skandinaviske landene var andelen fattige blant barnefamilier lavere enn blant befolkningen generelt. Nå er dette på vei til å endre seg, ifølge forskeren.

– Forklaringen kan være at vi i de senere årene har blitt stadig mer opptatt av å sørge for at det skal lønne seg å arbeide for personer i yrkesaktiv alder. I familier der foreldrene på tross av dette ikke klarer å få innpass i arbeidslivet, blir barna tapere.

– Et av de tøffeste dilemmaene i velferdspolitikken handler om å avveie hensynet til barns behov for inntekt mot det å gi foreldrene insentiver til å arbeide.

Flere fattige innvandrere

West Pedersen sier at det også er økende fattigdomsrate blant innvandrerbefolkningen i Norge.

– Dette har sammenheng med at det stadig kommer nye innvandrere og flyktninger. Vi ser at økt botid i landet reduserer sjansen for å være fattig.

– Det er i denne sammenhengen stor forskjell på arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på i 1970-årene, og flyktninger som har kommet de siste 20 årene. I alle de nordiske landene er det en økende etnisk dimensjon i fattigdomsbildet.

Forskeren mener det er behov for mer kunnskap om hvordan stønadsordninger og trygdeordninger virker inn mot innvandrere.

– Kanskje vi må endre vårt trygdesystem, gjøre vilkårene litt tøffere og stille noe strengere krav? Kanskje er det mer sykdom og nedslitthet i noen av disse gruppene? Disse områdene er det forsket lite på.

Hva er fattigdom?

West Pedersen sier det ikke er konsensus i Norge om innholdet i fattigdomsbegrepet.

– I siste rekke er dette et politisk spørsmål, men forskningen kan bidra til å sette opp noen alternativer. Mangel på økonomiske ressurser må etter min mening være en kjerne i fattigdomsbegrepet.

– En mulighet er å bestemme seg for et begrep eller bestemte indikatorer. I Skandinavia har det tradisjonelt vært skepsis til å bruke ordet fattigdom.

I Danmark har den sittende regjeringen stort sett nektet å snakke om fattigdom, og ønsker ingen veiledende fattigdomsgrense.

I sitt system for sosiale indikatorer opererer EU derimot med en fattigdomsgrense ved 60 prosent av medianinntekten i det enkelte medlemsland. Hushold som har inntekter under dette nivået, regnes for å være «under risiko for fattigdom».

– Det er viktig å forstå hva en slik fattigdomsgrense skal brukes til. Det handler om å overvåke utviklingen i samfunnet, ikke å si at alle som har inntekter under denne grensen automatisk har krav på støtte fra samfunnet, understreker West Pedersen.

Fattig med formue

West Pedersen mener det er flere aspekter ved fattigdom som forskere bør utvikle videre. Bedre inntektsmål er et slikt felt.

Hvis personer med lav inntekt har store hus og lever godt, så må det være noe galt med målingen av inntekt. Mangel på mulighet til forbruk bør være hovedperspektivet, mener forskeren.

– Forskere bør også se nærmere på hvilke faktorer som bringer folk inn og ut av fattigdom. Hvilke tiltak virker og hvordan når ulike ordninger ut til de fattige?

Ut av politikken

– Fattigdom i Norge har spilt en rolle i valgkampene de siste 10 årene. Første gang fattigdomsbekjempelse dukket opp som politisk tema, var i valgkampen 2001. De skandinaviske land har ikke hatt noen tradisjon for å bruke dette begrepet.

– Tidligere har det kun blitt brukt om fattigdom ute i verden og i gamle dager, sier West Pedersen.

– Fattigdom ble et hett valgkamptema i 2001, fordi det var en fornyet interesse for fordelingspolitikk. Sentrumsregjeringen til Bondevik hadde vært en eksponent for dette.

– Fattigdomsbegrepet ble tatt inn i regjeringserklæringen til den nye regjeringen i 2001. Det ble skrevet en stortingsmelding om fattigdom, og temaet kom virkelig på dagsordenen, forklarer forskeren.

Ingen velgermagnet

West Pedersen ledet et prosjekt som så spesielt på velferdspolitikken i 2005-valgkampen.

– Vi fokuserte særlig på pensjonspolitikk og fattigdomspolitikk. Alle hadde fattigdomsproblematikken langt fremme i denne valgkampen, spesielt Krf og SV.

– Velgerne derimot var ikke så veldig opptatt av dette. Fattigdomspolitikk scoret ganske lavt, da vi undersøkte hva som var avgjørende for velgernes stemmegiving, sier West Pedersen

Han har ikke forskningsresultater fra valgkampen i 2009, men har inntrykk av at fattigdom ikke var et sentralt tema her.

– Regjeringen lovet å avskaffe fattigdom i Soria Moria-erklæringen, men likevel antar jeg at fattigdomsspørsmålet lå enda lavere enn ved de to foregående valgene, sier forskeren.

– Politikere er skeptiske til å binde seg til tiltak som kan fjerne fattigdom. Ved å innføre garantert minsteinntekt kunne fattigdom i Norge i teorien avskaffes.

– Dette ville i og for seg være økonomisk overkommelig her og nå, men politisk uakseptabelt. De med inntektsnivå under og rett over minsteinntekten ville ikke lenger få noe igjen for å jobbe.

Lenker:

Forskningsrådets program Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM), Fattigdom, minstesikring og sosial integrasjon 

Senter for studier av fattigdom, minstesikring og sosial integrasjon (FAMI)