Det vestlige og østlige romerske imperiet, det habsburgske monarkiet, det osmanske riket og den kalde krigens øst- og vestblokker. Sørøst-Europas historie er preget av storsamfunn med skiftende grenser.

Som resultat har kristne, jødiske og islamske tradisjoner gjennom mange hundre år møttes i denne regionen.

– I dag kan man se arven fra disse historiske periodene i hvordan befolkningen er satt sammen, men også i språklige og kulturelle institusjoner og flerspråklig praksis.

Det sier Stijn Vervaet, førsteamanuensis i Balkanstudier og leder for et forskningsprosjekt om hvordan arven etter det habsburgske monarkiet lever videre i Øst-Europa i dag.

Flerspråklig arv

I Habsburgmonarkiet ble det snakket slovensk, ungarsk, tysk, tsjekkisk, polsk, rutensk, rumensk, serbisk, kroatisk og noen ord italiensk. I det osmanske riket albansk, bosnisk, sefardisk, serbisk, bulgarsk, gresk og tyrkisk. For ikke å nevne de mange romani-språkene i begge imperiene.

Sørøst-Europa var dermed en flerspråklig verden. For mange utdannede borgere, handelsmenn, håndverkere og i noen områder også bønder, var det vanlig å snakke flere språk.

– Under det habsburgske monarkiet kunne de mange innbyggere i de flerspråklige regionene snakke to eller flere av språkene som var i bruk i imperiet. Ville du klatre på den sosiale rangstigen, måtte du være flytende i tysk eller ungarsk – ikke bare i ditt eget morsmål, sier Vervaet.

Går man bakover i historien, til det sosialistiske Jugoslavia i årene 1945–1990, men også til hundreårene før første verdenskrig, da Østerrike, Ungarn og de fleste Balkan-statene lå under det enorme Habsburgmonarkiet, har både flerspråklighet og flerkultur stått sterkt i Øst-Europa.

Nasjonalisme som resultat av, og protest mot monarkiet

Fra slutten av 1200-tallet og til etter første verdenskrig, styrte huset Habsburg store deler av Europa, i perioder kjent som keiserdømmet Østerrike eller imperiet Østerrike-Ungarn.

Da imperiet gikk i oppløsning etter første verdenskrig, forsto datidens intellektuelle nasjonalister det som en naturlig utvikling mot den mer moderne europeiske nasjonalstaten.

– Men nasjonalismen oppsto like mye på grunn av strukturer og institusjoner innenfor monarkiet, som i opposisjon til dem, forklarer Stijn Vervaet.

Et eksempel er folketellinger. For da man begynte å spørre om språk under folketellingene i imperiet, kunne folket kategoriseres på nytt.

– Dette var et perfekt verktøy for nasjonalistiske bevegelser. Nå kunne de vise til statistikk og for eksempel si at «Se – selv om tysk er det administrative språket i imperiet, så er det mange millioner tsjekkere her.» Med det kunne de også kreve kollektive rettigheter.

I den moderne europeiske nasjonalismen sto ideen om et land – et folk – et språk sterkt. Men at nasjonalismen vokste frem mot slutten av monarkiets tid, betydde ikke at alle borgerne støttet denne ideen.

– Selv om man kunne oppgi slovensk som førstespråk i en folketelling, følte man seg ikke nødvendigvis som en slovensk nasjonalborger. Mange følte seg som borgere av imperiet, sier Vervaet.

Nostalgi for flerkulturell fortid

Fra Habsburgmonarkiets tid, og frem til i dag, har mange språklige minoriteter levd side om side i området som i dag er Serbia. I dag er de fleste mest opptatt av å lære seg engelsk eller tysk.

Marija Mandić fra Institutt for Balkanstudier ved det serbiske vitenskapsakademiet er sosiolingvist og forsker i Vervaets prosjekt.

På feltarbeid nord i Serbia møter hun ofte en sterk nostalgi for tida da det ble verdsatt å kunne snakke de mange språkene i regionen.

– Folk snakker ofte varmt om hvordan det var under monarkiet og sosialismen. Selvfølgelig spilte etnisitet og nasjonal identitet en rolle i folks liv, men det var ikke så definerende som nasjonalistiske diskurser ville ha det til, sier hun.

– Når vi går til arkiver, eller snakker med folk, ser vi at de verken kun holder seg til sin nasjonale gruppe, eller oppfatter andre nasjonaliteter som rivaler. De har utviklet strategier for å leve i flerspråklige og flerkulturelle miljøer.

Krever anerkjennelse for språk

Et gjennomgående tema i Vervaet og Mandićs forskning er en likegyldighet overfor det nasjonale, noe nasjonalister har klaget sin nød over. Men ifølge forskerne er folk først og fremst pragmatiske.

– For eksempel viser historiske studier fra de tysk-tsjekkiske grenseområdene at de fleste tenkte det var litt hipp som happ. Hvis barna deres kunne få bedre lærere, og ovenpå et varmt måltid på den tsjekkiske skolen, så sendte de dem dit.

– Hvis den tyske skolen plutselig tilbød to varme måltider og gratis lærebøker – da valgte folk den tyske skolen, sier Vervaet.

Det er denne praktiske holdningen som også gjelder når etniske minoriteter i dag like gjerne kan ty til fortiden som til EU-institusjoner når de krever sine rettigheter.

Mandic trekker frem Bunyevene, som holder til i både Serbia og Ungarn. De snakker en variant av serbo-kroatisk, men under Østerrike-Ungarn ble de anerkjent som en egen språkgruppe. Etter Jugoslavia ble oppløst, har de ikke fått bruke sitt eget navn for språket sitt.

– I kampen for å anerkjennes som en egen språkgruppe viser de til statusen de hadde under Habsburg og Østerrike-Ungarn-tiden, men også til EU, som har et charter for minoritetsspråk, sier hun.

– Så i min erfaring er folk i flerspråklige regioner, sånn som Vojvodina i Serbia eller Transylvania i Romania, svært historisk bevisste, og bruker den historiske koblingen når de trenger den.

Minoritetsspråk på timeplanen

Det er vanlig, også i Norge, at barn som snakker et minoritetsspråk, lærer hovedspråket på skolen, kanskje i kombinasjon med morsmålet sitt.

Men hva om man gjorde det motsatt? At barna som snakker det største språket, også får undervisning i et mindre språk? I noen flerspråklige regioner i det sosialistiske Jugoslavia var det helt vanlig.

– Det var et forsøk på å trosse hierarkiene mellom språkgrupper, og skape mer likeverdige relasjoner, sier Mandić.

Hun har sett nærmere på regionen Vojvodina, nord i Serbia, hvor serbiske barn fikk undervisning i ungarsk på 1970 og 1980-tallet.

– Det betydde mye for folk der at ikke bare ungarere kunne snakke serbisk, men at serbere på et vis ble tvunget til å lære ungarsk. Mange ser tilbake på denne tiden og sier de følte seg mer respekterte og på like fot, sier hun, og legger til:

– Det er et interessant og helt unikt eksempel på hvordan staten støtter opp om flerspråkligheten som allerede finnes lokalt.

Språklæring fra grasrota

For selv om språkpolitikken i det sosialistiske Jugoslavia sikret at skolen spilte sin rolle i å anerkjenne de mindre språkene, skjer den viktigste læringen i hverdagslivet.

– Man har alltid lært gjennom å leke med andre barn i gata eller for eksempel ved å ta en jobb hos en familie som snakker et annet språk, sier Mandić.

Eller, som lingvistiske antropologer har dokumentert at var vanlig i mange regioner i Habsburgmonarkiet: Man byttet barn.

– I sommerferien sendte mange bønder barna sine til familier fra andre etniske grupper i to-tre måneder. Det var for å lære språk, men også matkultur og hvordan de jobbet på gården, forteller Vervaet og Mandić.

Det fungerte som en gratis språkskole.

– Dette var et grasrotsinitiativ, og ikke noe monarkiet dikterte. De gjorde det fordi de, som alle foreldre, ville det beste for barna sine. Om man bor i et flerspråklig miljø og vil at barna skal gjøre det bra, så er det avgjørende at de kjenner språkene som er i bruk, sier han.

Ifølge en tysk kvinne Mandić møtte på feltarbeid i byen Kikanda nord i Serbia, drev flere med barnebytte helt frem til femtitallet.

Nyttig for sosial mobilitet – viktig for forståelse

I dag promoterer EU språklig mangfold. Med fri flyt over grenser, trenger vi alle en viss språkkunnskap om flere europeiske språk. Slik var det også i Habsburg-tiden.

– Handelsfolk og bønder lærte ikke språk fordi de hadde en romantisk idé om verdien av å kunne fremmedspråk. Hvis du ville lykkes innen handel i Vojvodina, eller finne jobb i de store byene på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, så måtte du ha et visst repertoar i tysk, ungarsk, serbisk, rumensk og til en viss grad romani, sier Vervaet.

Han beskriver en håndbok i ungarsk fra 1800-tallet, som forklarer setninger som ‘hvor mye koster svinekjøttet på markedet i dag’ og ‘hvor finner jeg togstasjonen’.

– Målet var et grunnleggende ordforråd for å klare seg i handel og hverdagsliv, sier han.

Forskerne har ingen fasit på hvorvidt det å støtte opp om lokale skikker for gjensidig språklæring kan spille en rolle for fred og forsoning, men påpeker at fortidens språkvaner og den sosialistiske språkpolitikken burde inspirere, også i dag.

– Bare forestill deg 1970-tallet i Nord-Norge hvis nordmenn ble oppfordret til å lære seg samisk. Selv om de ikke var flytende, kunne det betydd mye for den samiske minoriteten å ha en nabo som kan si noen vennlige fraser på samisk, sier Stijn Vervaet.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Denne behandlingsmetoden kan hjelpe unge som skadar seg sjølve

• 

  Slankemedisin kan kanskje gjera det lettare å bli gravid

• 

  «Make Sweden Great Again»: Ytre høyre fant hverandre på Twitter under det svenske valget

• 

  Valg i India: Populisten Modi ser ut til å vinne for tredje gang

• 

  Digitale dingser er bare en liten del av løsningen på bemanningskrisa i helsetjenestene

• 

  Kvinner har bedre tilgang på maktposisjoner i demokratiske land enn i diktaturer

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.