Den har blitt kalt for Conan-bakterien.

Deinococcus radiodurans har vært igjennom det meste. Forskere har tørket den ut, fryst den, lagt den i syre og kjørt på med stråling. Men D.radiodurans har stort sett klart seg.

• Les også: Verdens tøffeste bakterie

Bakterien har fått prøvd seg i verdensrommet.

I august kunne forskere melde at bakterien hadde overlevd tre år i en forskningsmodul utenfor den internasjonale romstasjonen.

Der ble koloniene utsatt for vakuum, temperatursvingninger og stråling. Da forskerne ga dem gode leveforhold igjen, begynte de å vokse.

I en ny studie har forskere studert D.radiodurans-bakterier som har vært på visitt i rommet i ett år.

Forskerne har gransket bakteriene i detalj for å prøve å avsløre mer om hvorfor de tåler så mye.

Sendt opp i rommet

Bakteriene ble skutt opp i 2015, og ankom romstasjonen. Der ble de plassert i et japansk forskningsmodul på utsiden av romstasjonen.

Et glass beskyttet dem mot UV-stråling med bølgelengder under 190 nanometer. Det ville også for eksempel atmosfæren på Mars gjort, ifølge studien.

Ellers fikk bakteriene blant annet kjenne på kosmisk stråling og null prosent fuktighet.

Bakteriene lå i verdensrommet i et år, før de ble transportert ned til jorden igjen.

Nede på jorden hadde forskerne samtidig holdt en kontrollgruppe av bakterier. De var uttørket slik som rom-farerne, men ellers var de ikke utsatt for ekstremiteter.

Stressa men i grei form

Forskerne lot bakteriene rehydrere og ga et næringsrikt miljø. Da kviknet de til.

Det var færre som fremdeles var i live av bakteriene som hadde vært i rommet, sammenlignet med de som var på jorda.

Forskerne kunne se at rombakteriene hadde fått mange små blemmer, eller vesikler, som du kan se på bildet under.

– Vanligvis er vesikler mikrobiell stressrespons, skriver Tetyana Milojevic på epost til forskning.no.

Hun er en av forskerne bak den nye studien og leder gruppen for rom-biokjemi ved University of Vienna. Hun er også visepresident for det europeiske nettverket for astrobiologi (EANA).

Blemmene på bakteriene, kan faktisk være til nytte for dem.

– Intensifisert vesikulering kan ikke bare lette opptak av næringsstoffer, men også fjerning av cellulært avfall, distribusjon av løst stoff og transport av potensielle signalmolekyler, sier Milojevic.

Ikke synlige skader

Bakteriene hadde tydelig litt å stri med, men de var ikke ødelagt.

– Vi inspiserte cellene som ble returnert fra rommet, ikke bare på molekylært nivå, men også på nanometerskalaen med elektronmikroskopi-teknikker. Jeg var overrasket over at vi ikke så noen visuelt skadede celler. Integriteten til mikroben var perfekt bevart, selv etter langvarig romfart, skriver Milojevic.

Forskerne studerte også hva som foregikk inne i cellen etter den ble vekket.

Flere typer repareringsmekanismer ble satt i gang. Noen proteiner og budbringer-RNA ble mer tallrike.

Både reparasjonen og blemmene ble satt i gang når bakterien ble lagt i vekstmediumet.

Mens bakterien var i rommet gjorde den ikke annet enn å holde ut. Da var den i et slags sovende modus.

– Ikke noe aktivitet, ingen spredning, de ble dehydrert, tørket, så den var helt i ro, forklarer Milojevic.

For å komme seg igjen etter romferden brukte mikroorganismen et effektivt DNA-reparasjonssystem, sier hun. Spesifikke molekyler nøytraliserte og deaktiverte farlige frie radikaler.

Videre hjalp forskjellige metabolske omorganiseringer cellene med å holde energistatusen i sparebluss-modus for effektivt å reparere skadede molekyler. Det var også andre prosesser i sving.

Kan liv ha reist fra planet til planet?

Studien tyder på at enda mer langvarige og fjerne turer i rommet er mulig for organismer som D. radiodurans, sier Milojevic.

– Disse resultatene bør vurderes i sammenheng med planetbeskyttelse og utvikling av nye steriliseringsteknikker for fremtidige romoppdrag.

Hun synes også resultatene er interessante med tanke på at de viser molekylære mekanismer bak panspermia-hypotesen om livets opprinnelse.

Panspermia-hypotesen handler om at meteorer, romstøv eller andre objekter kan frakte liv fra planet til planet. Tanken er at livet sprer seg til andre planeter, litt som et virus i galaksen. Hvem vet, kanskje vi har hatt besøk av mikrober fra Mars, en gang for lenge siden?

Den nye studien, og blant annet studien fra august tidligere i år, tyder på at bakteriene muligens kunne ha klart seg på en reise i rommet.

Men det er ikke noe bevis for at liv faktisk kan spres i verdensrommet, som påpekt i forskning.no-artikkelen fra august.

Bakteriene måtte i så fall både blitt med opp fra en overflate, vært med på en lang reise og så kommet trygt ned igjennom atmosfæren på en annen planet. Det skal litt til.

Referanse:

Emanuel Ott, Yuko Kawaguchi, Denise Kölbl, Elke Rabbow, Petra Rettberg, Maximilian Mora, Christine Moissl-Eichinger, Wolfram Weckwerth, Akihiko Yamagishi & Tetyana Milojevic: «Molecular repertoire of Deinococcus radiodurans after 1 year of exposure outside the International Space Station within the Tanpopo mission», Microbiome, 29. oktober 2020.