Tvilsom nytte av ny test på geit

Ny testmetode for raskere diagnostisering av en kronisk tarminfeksjon hos geit, svarte ikke til forventningene.

Publisert
Geit med paratuberkulose (Foto: Nils leine)
Geit med paratuberkulose (Foto: Nils leine)

Bakgrunn:

Cand.med.vet. Kari Røste Lybeck disputerer 6. juni 2012 for graden ph.d ved Norges veterinærhøgskole med avhandlingen Mycobacterium avium subsp. paratuberculosis infection in goats - Immune responses and diagnosis with emphasis on interferon gamma production.

Arbeidet er finansiert av Norges forskningsråd, samt TINE BA, og er utført ved Veterinærinstituttet i tidsperioden 2006-2012. Prosjektet “Friskere geiter” har vært en sentral samarbeidspartner.

Om paratuberkulose:

Paratuberkulose er en kronisk tarminfeksjon hos drøvtyggere.

Sykdommen forekommer over hele verden. I Norge er paratuberkulose meget sjelden hos storfe og sau, men finnes i en del geitebesetninger.

Sykdommen utvikles langsomt, smittede dyr får symptomer først etter flere år.

Bakterien er meget motstandsdyktig, den overlever 8-9 måneder i gjødsel og infiserte beiter kan være smittefarlige i ett til to år.

Kanin kan utvikle sykdommen under naturlige forhold, og bakterien er påvist hos en rekke andre dyrearter og menneske.

Smitteoverføring skjer ved inntak av fôr og vann forurenset med avføring som inneholder bakteriene.

Melk kan inneholde bakterier, og smitte via infisert melk forekommer. Unge dyr er mest mottagelige for smitte spesielt i første levemåned.

Epidemiologiske undersøkelser i Norge tyder på at sykdommen smitter mellom storfe, sau og geit.

(kilde: Veterinærinstituttet)

En ny testmetode for raskere diagnostisering av paratuberkulose hos geit er prøvd ut ved Veterinærinstituttet.

Smittede geiter ble imidlertid ikke oppdaget så tidlig som forventet ved bruk av denne testen, og mye tyder på at andre immunreaksjoner hos dyret kan hemme et positivt prøvesvar.

Paratuberkulose er en kronisk betennelse i tarmen hos drøvtyggere og forårsakes av bakterien Mycobacterium avium paratuberculosis (MAP). Sykdommen kan gi betydelige produksjonstap og true velferden til dyra.

Vanskelig å oppdage

Tidlig diagnostisering av sykdommen er vanskelig fordi antistoffer i blodet og bakterier i avføringen først kan påvises i senere stadier av sykdommen. Derfor er sykdommen ofte blitt kronisk før en sikker diagnose kan stilles.

Interferon gamma (IFN- γ) er et signalstoff i immunforsvaret, og forskerne tenker at dette signalstoffet har stor betydning for beskyttelse mot paratuberkulosebakterien.

Forskerne har tenkt seg at en IFN-γ-respons oppstår før det kan påvises antistoffer i blodet hos et smittet dyr, og det vil derfor være naturlig å tenke at en test som måler IFN-γ-produksjonen i blodet kan bidra til å stille en tidlig diagnose. Lenger ute i sykdomsforløpet dominerer antistoffproduksjonen over IFN-γ-produksjonen.

Senere respons enn forventet

Kari Røste Lybeck, forsker ved senter for immunologi ved Veterinærinstituttet, har undersøkt IFN-γ-responsen hos geiter som var naturlig smittet med paratuberkulosebakterien.

Resultatene fra studien viste at IFN-γ-testen kan benyttes til å diagnostisere denne sykdommen hos geiter i Norge, men også at dyras respons på testen kom senere enn man hadde regnet med. Hos noen av dyra ble sykdommen oppdaget like tidlig ved bruk av tradisjonelle diagnosemetoder som påvisning av antistoffer i blod eller bakterier i avføringen.

Forskere har også regnet med at IFN-γ-responsen skulle avta etter hvert som sykdommen utviklet seg, men resultater fra Lybecks arbeid viser at dette ikke er tilfelle. Denne responsen holdt seg på et høyt nivå, selv hos dyr som skilte ut store mengder paratuberkulosebakterier i avføringen og hadde omfattende sykdomsforandringer. 

Fortykket tynntarm med innsnevringer fra geit med paratuberkulose. (Foto: Mette Valheim)
Fortykket tynntarm med innsnevringer fra geit med paratuberkulose. (Foto: Mette Valheim)

Arbeidet viser også at et annet signalstoff i immunsystemet, interleukin-10 (IL-10), kunne begrense produksjonen av IFN-γ. Ved å hemme IL-10 økte følsomheten av IFN- γ-testen, men på bekostning av testens nøyaktighet. Mange av de smittede geitene hadde alvorlige sykdomsforandringer, samtidig som de hadde et forhøyet nivå av IL-10, både i blod og i skadet tarmvev.

- Det er mulig at IL-10-produksjonen kan ha forverret infeksjonen, men det kan også være at et høyt IL-10-nivå bare var en konsekvens av en omfattende betennelsesprosess, sier Lybeck.

Oppfatninger satt på prøve

- Resultatene i denne studien utfordrer noen utbredte oppfatninger om paratuberkulose ettersom IFN-γ- og antistoffresponsen ofte oppsto samtidig og IFN-γ-responsen i de fleste tilfellene ikke ble svakere selv i fremskredne stadier av sykdommen, sier Lybeck.

- Det var heller ikke lett å påvise sammenhengen mellom IFN-γ-produksjon og beskyttelse siden sterke IFN-γ-responser ble funnet hos geiter med tydelige kliniske symptomer, sier hun.

Basert på resultatene fra dette arbeidet er fordelen med å bruke IFN-γ-testen heller tvilsom, og det er påkrevd med nye undersøkelse av flere naturlig infiserte besetninger.

- IFN-γ-testen kan være nyttig som supplerende test og for undersøkelse av besetninger med høy risiko for paratuberkulosesmitte.

- Samlet sett gir dette arbeidet verdifull informasjon om utviklingen av immunresponser ved en paratuberkuloseinfeksjon. sier Lybeck.