Innvandrere til Australia fra slutten av 1700-tallet fortalte om hvordan de innfødte hentet valper i naturen og oppdro dem.
(Foto: Josh Prostejovsky / Shutterstock / NTB)
Australske dingoer ble begravet sammen med folk
Forskere tror den australske villhunden kan ha hatt status som nærmere menneske enn dyr.
Enda så sjarmerende de kan se ut: Dingoen skaper mye irritasjon blant australierne. Fordi mange forsøker å bekjempe den, er bestanden truet.
Trolig har dingoen hatt mye høyere status om vi ser tilbake i historien.
Ikke avhengige av mennesker
Det er noen mysterier knyttet til dingoen. Er dingoen faktisk et vilt dyr? Eller har de på et punkt i historien blitt temmet og avlet av mennesker?
Forskere er fortsatt uenige.
– Det at dingoer flest lever uten å være avhengig av folk, er en av hovedgrunnene, forklarer forskerne bak en ny studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Plos ONE. De skriver om den nye studien sin i The Conversation.
Funnene deres tyder på at dingoer kan ha vært svært viktige for australske innfødte gjennom flere tusen år.
Undersøkte tidsskrifter, nyhetsmedier og beinrester
De undersøkte dingo-begravelser gjennom tre steg.
Først fant de frem gamle tekster fra tiden etter kolonialiseringen fra år 1788. Der beskrev de europeiske innvandrerne for eksempel hvordan de innfødte hentet valper i naturen og oppdro dem til å bli kjæledyr eller hjelpere på jakt.
Så kom de arkeologiske bevisene inn. Forskerne søkte i vitenskapelige tidsskrifter og nyhetsmedier for å finne ut hvor vanlig det er å finne begravede dingoer og om hvordan de er begravet.
Det er ikke alltid enkelt å vite at dingoene er bevisst begravet av mennesker. I noen tilfeller kan det tenkes at de er blitt brukt til mat og beinrestene kastet. Eller en vill dingo kan ha blitt naturlig bevart på et sted som tilfeldigvis mennesker har oppholdt seg.
– Ofte begravet ved siden av mennesker
Til slutt undersøkte forskerne dingo-beinrester fra New South Wales. De brukte også utgravningsnotater fra arkeologene og publiserte vitenskapelige artikler.
Beinrester kan si mye om dyret på tidspunktet det døde slik som alder, kosthold og noen ganger dødsårsak hvis det er synlige skader.
– Ofte ble dingoer begravet ved siden av mennesker, skriver forskerne i The Conversation-innlegget.
De mener at omtanken som folk viste ved å begrave dingoene, er et tegn på at mennesker og dingoer hadde et nært forhold. Så nært at dingoene ble ansett for å være mer menneske enn dyr, tror forskerne.
Unge og eldre dingoer
Ikke alle dingoer ble seremonielt begravet, sier forskeren Loukas Koungoulos i en pressemelding fra Australian National University.
Likevel ser de at i områdene hvor dingo-begravelsene er funnet, er metodene for å kvitte seg med kadavrene vært svært like ritualene for å begrave mennesker.
Forskerne fant også rester etter både unge og eldre dingoer som var blitt begravet i området. De mener at det er et tegn på at mennesker ikke bare tok vare på dem som små, men at dingoene levde sammen med mennesker hele livet.
Rev som kjæledyr i Spania?
Begravelser av dyr har vært vanlig flere steder.
For eksempel fikk enkelte med høy status i vikingsamfunnet hester med seg i graven.
I en forskning.no-artikkel fra tidligere i oktober kan du lese mer om hestens betydning i norsk historie.
Kanskje har folk i Spania hatt rever som kjæledyr for tusenvis av år siden. I en studie som ung.forskning.no skrev om i fjor hadde forskerne gravd opp 4.000 år gamle graver der rever og mennesker var begravet sammen.
Undersøkelser av revenes skjeletter viste at de hadde spist mye av det samme som folkene der.
I 2015 skrev forskning.no om en studie der forskerne fant en katt med et halskjede begravet sammen med to barn i en 2.000 år gammel grav i USA.
Referanse:
Koungoulos, Loukas George., Balme, Jane og O'Connor, Sue. (2023). Dingoes, companions in life and death: The significance of archaeological canid burial practices in Australia. PLOS ONE.
