– Jeg har full forståelse for at filmindustrien skal underholde og tjene penger. Likevel er det vanskelig ikke å bite seg merke i både de helt opplagte og de mindre opplagte vitenskapelige feilene som gjøres når filmprodusenter skal dramatisere scener i verdensrommet, sier Petra Kohutova.

Hun er postdoktor ved Rosseland senter for solfysikk (RoCS) på Universitetet i Oslo. Hun forsker på sola og solas atmosfære og hvordan masse og energi transporteres gjennom de ulike lagene i solatmosfæren.

– Som astrofysiker er det underholdende å se Hollywoods fremstillinger av verdensrommet, og av solen spesielt, sier Kohutova.

Likevel klarer hun ikke la være å bite seg merke i de mange glippene som skjer når filmene beveger seg ut i det som for de fleste er ukjent atmosfære.

– Slik er det nok også for en historiker som ser et historisk drama, sier Kohutova.

Star Trek og Star Wars: Usannsynlige eksplosjoner og gul sol

En av de absolutt vanligste blemmene astrofysikeren ser i sci-fi filmer, er fremstillingen av sola som en stor, gul, brennende ball, også sett fra verdensrommet.

– Her er det mange regissører som slurver, med Stark Trek IV: The Voyage home som en av dem, sier Kohutova.

Det at solen er en gul, rund ball, er noe vi vokser opp med. Kanskje er noen av de aller første barnetegningene vi lager, nettopp den gule ballen på himmelen.

Solen er i virkeligheten en ball av ionisert gass. Dersom man ser solen fra verdensrommet, vil den se hvit ut. Det er jordas atmosfære som gjør at den ser gul ut for oss, på grunn av en prosess som er kjent som Rayleigh-spredning. Atmosfæren vår stanser og filtrerer en del av lyset fra solen.

– Fra verdensrommet vil solen fremstå hvit. Dette kommer tydelig frem på mange av bildene tatt fra Den internasjonale romstasjonen. Egentlig burde det ikke være så vanskelig å fremstille det mer korrekt, sier Kohutova.

Kampscener med romskip som eksploderer i verdensrommet, er betydelig overdrevet i flere filmer, ifølge Kohutova.

Men, eksplosjoner er en rask, eksoterm reaksjon med oksygen. Det vil si en kjemisk reaksjon som skaper varme.

– Ingen oksygen betyr ingen eksplosjon. Hele rekken av Star Wars-filmer er skyldige i denne tabben, men de hadde vel et stort filmbudsjett som skulle brukes opp, sier hun.

Total Recall: Mennesket i verdensrommet

Når plottet er satt i verdensrommet, er det fristende for filmskapere å gjøre noen komiske grep som for deg og meg kan fremstå sannsynlige. Sånn som når Arnold Schwarzenegger blir til en menneskelig ballong når romdraktens hans ødelegges i filmen Total Recall.

– I virkeligheten er menneskehuden sterk nok til å tåle lett eksponering av vakuum dersom romdrakten ble ødelagt. Det er heller ikke sånn at du umiddelbart vil fryse i verdensrommet. Det er større sannsynlighet for at du overopphetes fordi vakuumet gjør at kroppsvarmen ikke kan slippes ut på vanlig måte i vakuumet, sier Kohutova.

Mission to Mars, Sunshine, Total Recall og Outland er blant filmene som har slurvet med dette.

Det er flere fysiske lover som får kjørt seg i Hollywoods fremstilling av verdensrommet.

At lyd er vibrasjoner i luften og må ha noe å transporteres gjennom, blir ofte tilsidesatt. Vakuumet i verdensrommet gjør dette til et helt stille sted. Det er ikke noe i verdensrommet som lyden kan reise gjennom, og dermed er det også helt tyst. Attack ot the Clones er blant filmene som slurver med dette.

Det er heller ikke riktig at tyngdekraften opphører fullstendig i verdensrommet. Gravitasjonsakselrasjonen ved Den internasjonale romstasjonen er rundt 90 prosent av den som er på jorda. Astronautene i banene rundt jorda flyter rundt fordi de er fritt fall.

– Her feiler filmen Gravity når det kommer til fysiske lover. Det å flytte seg fra en av jordbanene, er nok ikke så enkelt som det virker i denne filmen.

Passengers: Stort og tomt

Verdensrommet er overraskende tomt. Derfor er det heller ikke særlig sannsynlig at et romskip treffer en asteroide. Det er heller ikke farlig å fly gjennom et asteroidebelte, slik det fremstilles i Passengers fra 2016.

– Det er faktisk 0,0001 prosent sjanse for at et romskip treffes av en asteroide på reisen, forklarer Kohutova, som sier det er helt urealistisk slik det fremstilles i noen filmer der asteroider kommer mot romskipene fra alle kanter.

– I et romskip vil du ikke kunne se steiner rundt deg i det hele tatt. Det er nok få som skjønner hvor tomt verdensrommet faktisk er, men jeg skjønner jo at det vil bli ganske kjedelige filmer.

The Martian: Ganske realistisk, men ikke helt

Filmen The Martian fra 2015 med Matt Damon i hovedrollen er en av Hollywood-produksjonene som faktisk fremstår vitenskapelig korrekt. Det var også slik den ble mottatt av seerne i sin tid. Nettopp derfor leter vitenskapsfolk gjerne litt ekstra etter feil som kan påpekes. Kohutova forklarer at scenen der stormen på Mars ødelegger teknisk utstyr, ikke kunne ha skjedd i virkeligheten.

– ­Luften på Mars er mye tynnere enn på jorda. Derfor må vinden være mye kraftigere, ha høyere fart, for å gjøre skade. Man kan rett og slett ikke få vind av såpass styrke at den kunne gjort slik skade som filmen viser, sier Kohutova, som likevel likte filmen godt.

– Det er ikke sånn at jeg blir irritert eller plages av vitenskapelig feil i sci-fi filmer, men med den bakgrunnen jeg har, er det umulig å la være å legge merke til dem eller lete etter dem aktivt.

Hva så med astronautene i filmindustrien. Fremstilles de troverdig?

– Det som er litt morsomt, er at i mange filmer har astronautene bare en singlet, eller til og med pent undertøy, under romdrakten. Dette skjer blant annet i Gravity. Virkeligheten er nok litt mindre sexy, astronautene har gjerne bleier under drakten av naturlige årsaker.

Proxima: Realistisk om mor og datter

Men her kommer også Kohutova på en aldri så liten anbefaling når det gjelder gode filmdrama, som også er ganske tro mot virkeligheten.

– Jeg anbefaler filmen Proxima. Denne fremstår realistisk og er dessuten en veldig god film, sier Kohutova avslutningsvis om den franske dramafilmen fra 2019 – om den kvinnelige astronauten som forbereder seg på et langt opphold på den internasjonale romstasjonen, borte fra sin åtte år gamle datter.

I senere tid er det også blitt mer vanlig at filmregissører på store produksjoner ansetter vitenskapelige rådgivere, slik at filmen skal fremstå mest mulig troverdig.

Det har gjort filmene en del mer realistiske, som Interstellar og Gravity. Likevel er en av Kohutovas favorittfilmer fra verdensrommet fra 1968, nemlig klassikeren 2001: A Space Odyssey, regissert av Stanley Kubrick.

– Det er en god film som virkelig har stått seg gjennom tiden. I tillegg er jeg glad i The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Ikke fordi den er troverdig, men rett og slett fordi det er en glimrende satire, sier Petra Kohutova.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER