Denne artikkelen er produsert og finansiert av Artsdatabanken - les mer.

Vanlig kartlav vokser på berg i hele landet og danner mønstre som minner om fargelagte landområder på et kart.
Vanlig kartlav vokser på berg i hele landet og danner mønstre som minner om fargelagte landområder på et kart.

Ser du at dette ligner på et kart?

Du har sikkert sett dem på en mur i en hage eller der de farger hele fjellpartier i gult, oransje, grått og hvitt. Nå er kartlavene her til lands blitt beskrevet på norsk.

Hva er kartlav? Det første du bør vite, er at lavene regnes som sopper, men er symbioser mellom to arter: en sopp som bygger hus og en alge som skaffer mat.

Soppen danner strukturer som beskytter algen mot uttørking, slik at den kan leve steder den ellers ikke ville overlevd. Algen forsyner soppen med sukker fra fotosyntese, noe som gir soppen energi den ikke kunne klart seg uten.

De lavene som på folkemunne omtales som kartlav er egentlig mange arter i ei stor slekt med laver som på latin heter Rhizocarpon.

Det latinske navnet kan løselig oversettes til rotfrukt, ikke fordi noe ved dem minner om kålrabi eller gulrot, men fordi fruktlegemet deres vokser rett ut fra «rota» eller det som fester dem til steinen.

Nettopp dette festet, eller hypothallus som det heter på fagspråket, har gitt kartlavene deres norske navn. Det danner en godt synlig kant som kan minne om landegrenser på et kart når kartlaver vokser ved siden av hverandre i mosaikk.

Elvekartlav vokser på svaberg og steiner langs elver og innsjøer i hele landet.
Elvekartlav vokser på svaberg og steiner langs elver og innsjøer i hele landet.

Forskjellige tilpasninger

Kartlavene finner du nesten over alt. I fjellet, på rasmark, i urer og på svaberg, til og med i byen på mur og takstein, så lenge det ikke er for mye luftforurensning.

Hver enkelt art kan riktignok være ganske kresen når det gjelder voksested. For eksempel krever kalkkartlav steiner med mye kalk og malmkartlav steiner med mye jern, gjerne ved gamle gruver.

Andre arter er mer kravstore til hvor steinen ligger, som blokkartlav som helst vokser i tørr, åpen skog, eller elvekartlav som gjerne får en vannsprut i ny og ne.

Gule måner på nattehimmel: Kartlavene er stort sett umulige å artsbestemme uten mikroskop, men et av unntakene er månekartlav som ser ut som den har små, gule halvmåner på seg.
Gule måner på nattehimmel: Kartlavene er stort sett umulige å artsbestemme uten mikroskop, men et av unntakene er månekartlav som ser ut som den har små, gule halvmåner på seg.

Lavens Indiana Jones

Professor Einar Timdal ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo har jobbet med lav i en årrekke.

Som en lavens Indiana Jones har han vært på ekspedisjoner i Japan, den tørre californiske ørken og dypet av Amazonas. Alltid har han tanken på lav i bakhodet, og neste ekspedisjon blir til gamle gruver for å se på lav som liker seg der.

– Det finnes cirka 120 arter globalt. I Norge kjenner vi til 65, men antar at det finnes rundt 80. Vi er i gang med et nytt prosjekt der vi skal se på skorpelaver som vokser på steiner som er rike på tungmetall – tungmetall-laver. Forhåpentligvis vil vi avsløre mange hemmeligheter om lav i disse lite utforskede habitatene. Kanskje finner vi noen nye arter også, sier han.

Månekartlavens urbane lookalike: Taksteinkartlav kan du møte på i villastrøk, ikke overraskende på gamle takstein, men også på steinmurer og lignende.
Månekartlavens urbane lookalike: Taksteinkartlav kan du møte på i villastrøk, ikke overraskende på gamle takstein, men også på steinmurer og lignende.

Vanskelige arter å bestemme

Kartlavene er ikke de letteste artene å bestemme. Forskerne kan utelukke de fleste artene ved å lese beskrivelsene av utseende og leveområde, samt å se på gode bilder, men for helt sikre bestemmelser kreves utstyr og dedikasjon.

Skulle du være interessert i å forsøke deg trenger du en lupe, et mikroskop, en skarp skalpell og en stødig hånd som kan skjære tynne tverrsnitt av fruktlegemene til laven.

En stor fordel med å studere kartlav er riktignok at de som regel er på samme sted år etter år, så du kan alltids gå tilbake og sjekke noen kjennetegn på nytt.

En art som er litt lettere å bestemme er månekartlav. Erik Möller har mastergrad i lav og skal jobbe med Einar Timdal på det nyoppstartede prosjektet om tungmetall-laver.

Möller forteller at månekartlav er hans favoritt å vise folk når han er ute i fjellet. Laven ser ut som den har små, gule halvmåner på seg

– Månekartlaven er morsom fordi den er såpass lett å kjenne kun på utseendet. Man finner den typisk på småstein på rabber i fjellet, sier han.

I lavlandet kan man finne en art som ligner og er like lett å bestemme, nemlig taksteinkartlav. Den finner man gjerne på litt næringsrike steder nær eller på bebyggelse.

På norsk for første gang

Det er Einar Timdal som har laget de 63 beskrivelsene av kartlav som du nå finner i Arter på nett hos Artsdatabanken.

Hver beskrivelse inneholder alt du trenger å vite for å identifisere en art, inkludert gode og karakteristiske bilder.

Det finnes lite norsk bestemmelseslitteratur om skorpelaver generelt, og man har tidligere gjerne måttet ty til engelsk eller svensk litteratur. Nå finnes det for første gang komplett informasjon om kartlaver på norsk.

Den våkne leser har kanskje bitt seg merke i at det er to færre arter beskrevet i Arter på nett enn det kjente antallet arter i Norge.

Dette skyldes at det for øyeblikket er uklarheter knyttet til klassifisering av disse to artene. Det vil komme endringer i både hva som regnes som arter og inndelingen i slekter innenfor kartlavene.

Tvillingkartlav er en vanlig art på tørre, solåpne silikatberg i hele landet.
Tvillingkartlav er en vanlig art på tørre, solåpne silikatberg i hele landet.

Arter på nett

Se flere fascinerende bilder av kartlav og les om innsamling og artsbestemmelse på Arter på nett.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS