– Byutviklingen i Bjørvika er drevet frem av store, spektakulære kultursatsinger. Men det er ikke kulturen i seg selv som er det viktige, sier doktorgradsstipendiat Heidi Bergsli ved Høgskolen i Oslo (HiO).

Hun forsker på byutviklingen langs sjøsiden i Oslo.

– Kulturen er en drivkraft for å tiltrekke seg nye investeringer, bedrifter og personer som identifiserer seg med det nye området. Det er økonomisk vekst, ikke kulturelle eller sosiale hensyn, som ligger til grunn, sier Bergsli.

Det er en såkalt kulturledet byutvikling. I likhet med så mange andre små og store byer så drømmer Oslo om et image som ”Den kreative byen”.

Forført av kultur

– Det er lett å bli forført av kultur, og mange politikere har et ureflektert forhold til dette, sier hun.

Resultatet av denne kulturelle forførelsen er at området opplever økt tilstrømming av en viss type bedrifter og en viss type personer med en viss type lommebok.

Samtidig flyttes Vestkanten østover. Prisen på leiligheter i gamle Oslo og området rundt blir så høye at flere som bor der blir presset ut av byen.

– Det er problematisk med tanke på den sosiale urettferdigheten som oppstår, sier Bergsli.

Alle flytter ikke til byen fordi det er trendy og attraktivt. Mange kommer til byen fordi de må. De trenger rett og slett en jobb.

– Byen legges ikke til rette for disse menneskene. Hvorfor tar politikerne ikke hensyn til hele bybefolkningen, men bare til den kjøpesterke?

Et Oslo i endring

Sjøfronten i Oslo er i kraftig endring. Området fra Frognerkilen i vest til Sydhavna i sørøst skal ryddes for havneindustri og veier og gjenoppstå som attraktive bydeler.

Bare i Bjørvika, hvor den nye Operaen ligger, skal et område på størrelse med 100 fotballbaner forandres til boliger, kontorer og – ikke minst – kulturbygg. Byen skal åpnes mot fjorden til glede for byens befolkning, er visjonen til byens politikere. Prosjektet har fått navnet Fjordbyen.

Bergsli, som er tilknyttet Storbyprogrammet ved HiO, har analysert byutviklingen i Fjordbyen Oslo og et tilsvarende prosjekt i Marseilles.

Hun har intervjuet et 30-talls eksperter, byråkrater, politikere og folk i kultursektoren i begge byene. I tillegg har hun studert plandokumenter, kommunale strategier og kartlagt utviklingen ved hjelp av fotografier og observasjon.

Stenger folk ute

Hun frykter det sosiale og kulturelle mangfoldet kan forsvinne i takt med den kulturdrevne byutviklingen som brer om seg langs sjøsiden.

Selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, det er ingen gjerder eller gitter som holder folk ute, så finnes det symbolske barrierer som er like effektive.

Bjørvika er omgitt av en viss eksklusivitet, og bydelen kan fort bli et område med dyre butikker som virker ekskluderende. Arkitekturen tyder også på at det er en viss type bedrifter som holder til her.

– Alt dette handler om tilgjengelighet. Om mangel på symbolsk tilgjengelighet. Det blir et sted for de rike, et sted for en veltilpasset middelkasse. Tidligere var fjorden avstengt for befolkningen av industrien, nå er det kommet symbolske barrierer i stedet, sier hun.

Tapper bydelene for kultur

I Bjørvika skulle egentlig 10 prosent av boligene være utleieboliger, men det hadde plutselig ikke kommunen råd til, tomtene ble for dyre.

Det skjedde uten at det ble noe debatt omkring det. Utleieboliger kunne gitt bydelen en annen sosial struktur.

– I stedet gir man penger til dem som allerede har penger, fremhever Bergsli.

Store kulturelle institusjoner, som Munch-museet og Deichmanske bibliotek, flyttes fra andre bydeler i Oslo og ned til spektakulære signalbygg i Bjørvika.

På den måten satser kommunen pengene i Bjørvika mens andre bydeler tappes for kulturattraksjoner, uten at de vet om de får noe tilbake.

– Det finnes ingen planer for hva man skal fylle disse tomme kulturbyggene med. Det er også en fare for at det ikke finnes kommunale penger til å fylle byggene med kulturaktiviteter etter at nybyggene står ferdig. Men byggene kan selvsagt selges, sier hun.

Selger seg til turistene

Utviklingen er også en del av turiststrategi. De store kulturattraksjonene samles på et fat, lett tilgjengelig på et samlebånd i Bjørvika, perfekt servert til cruiseturistene som ikke har tid og anledning til å vandre i Oslos bydeler.

– Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Bjørvika hvor kulturopplevelsene vil ligge på rekke og rad. Når du besøker Munch-museet på Tøyen er det en del av lokalmiljøet.

Museet brukes både av turister og lokalbefolkningen. Bylivet rundt er en turistattraksjon i seg selv, og blir en del av helhetsopplevelsen for den besøkende, akkurat som det er for oss som bor der, sier hun

– Det handler om levd liv. Se på Grünerløkka. Her finnes ingen store kulturattraksjoner, men kafeene, restaurantene og bylivet er en turistattraksjon.

Bergsli frykter at det rufsete og rotete i byen forsvinner. Mangfoldet. Overraskelsene.

Alt ser likt ut

Hun mener det ikke er god byutvikling å legge hele byens kulturtilbud til havnefronten.

Politikken vil ikke styrke Oslos konkurransesituasjonen i turistsammenheng fordi utviklingen i Bjørvika er en ureflektert kopiering av liknende prosjekter i andre byer. Hvorfor skal turistene gjøre noe de kan finne i andre byer?

– Disse havnefrontprosjektene er så like at det ofte er vanskelig å vite hvor du er. Det kunne vært hvor som helst, sier Bergsli.

Det blir som en internasjonal flyplass, eller en internasjonal hotellkjede. Alt ser helt likt ut.

Hun erkjenner at byen må forandre seg, men mener det går an å forandre byen med utgangspunkt i historien og det lokale bymiljøet. Politikerne må våge å tenke nytt. Slik at det blir unikt.

– Oslo må ikke bare kopiere andre og la seg forføre av en bevisstløs kultursatsing. Byen har andre kvaliteter den kan vise frem.