Mange tenker kanskje på ærverdige engelske hager, pompøse parkanlegg som i franske Versailles, eller store tyske og danske byparker når landskapsarkitektur nevnes.

Likevel var det Norges landbrukshøyskole på Ås, i dag NMBU, som etablerte Europas første akademiske utdanning i hagearkitektur – som det het den gangen. Bare Harvard og Cornell University i USA hadde en tilsvarende utdanning før Norge slo til i 1919. I år fyller utdanningen 100 år.

– Norsk hagekunst var ikke særlig kjent blant datidens store hagearkitekter. Men det betyr ikke at det ikke fantes noen norsk tradisjon for hagekunst, forteller professor Annegreth Dietze-Schirdewahn.

På midten av 1800-tallet hadde svenskekongen tatt initiativ til å gjøre deler av Bygdøy om til en folkepark, og rundt århundreskiftet dukket det opp en rekke offentlige parker i byer som Kristiansand, Bergen, Hammerfest og Mosjøen.

Baroniet i Rosendal, hageanlegget rundt Eidsvollsbygningen, hagen til Dønnes gård i Nordland og Skrivergården i Mandal føyde seg i rekken av private hageanlegg som ble bygd for den relativt lille, men estetisk bevisste, norske overklassen med skipsredere, handels- og embetsmenn.

Nasjonsbygging

– For Norge ble det viktig å hevde seg som en selvstendig kulturnasjon etter opphevingen av unionen med Sverige i 1905, sier professor Karsten Jørgensen, medforfatter av boken «UTESTEMMER» om de norske pionerene i faget.

Arkitektur, byplanlegging og hagekunst var på den tiden viktige arenaer i det som kan kalles nasjonsbygging, men også for det nye borgerskapets selvhevdelse, og til å utvikle dannelse blant folket – som et slags folkeopplysningsprosjekt.

Ønsket om å heve nasjonens kulturelle nivå var også noe av bakgrunnen for jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, som skulle markere hundreårsjubileet for Norges Grunnlov. Hagearkitektene Marius Røhne og Iosef Oscar Nickelsen stod bak utformingen av utstillingsområdet - til gode skussmål:

«Alle haaber vi, at jubilæumsudstillingens store opvisning af, hvor langt – eller kort – vort land nu efter 100 aar er naaet i materiel og aandelig kultur, skal vise sig at have virket vækkende og samlende til nye opgaver, inspirerende til nye og bedre løsninger. Ikke mindst er det at ønske med hensyn paa havekunsten. For første gang har vi herhjemme faaet se en række virkelig moderne haveanlæg i europæisk stil», skrev professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Carl W. Schnitler, den gang.

«Hvordan haver ikke skal gøres…»

Dermed var grunnlaget lagt for opprettelsen av et eget studieprogram i landskapsarkitektur i høyere utdanning. Men at studiet skulle etableres på landbrukshøyskolen var ikke gitt.

En ledende fagmann i det danske miljøet fulgte den norske debatten fra sidelinjen og sa det slik:

«Men til sådan undervisning er landbohøjskolen selvsagt ikke stedet; der kan en vordende havearkitekt i bedste tilfælde kun lære, hvordan haver ikke skal gøres, ...».

Spesielt arkitektstanden var skeptisk: Hagearkitektur krevde knapt noen utdannelse utover vanlig arkitektbakgrunn, mente de. Likevel var det fagmiljøet i hagebruk på landbrukshøgskolen som vant igjennom for å få etablert en egen utdanning i faget.

Les også denne saken fra NMBU:

Måten nordmenn bruker gravlunder på skiller seg fra andre land

En 100 år lang grønn kampanje

Den gang som i dag stod byene overfor en bølge med innflyttere som førte til stadig press på naturområdene i og rundt byen. Som landets første bygartner satte Marius Røhne (1883-1966) seg som mål å gjøre Oslo til en grønn by – i en tid hvor industrien preget bymiljøet.

Det var Røhne som stod bak planleggingen av en sammenhengende grønn infrastruktur i hovedstaden, som skapte et nettverk av parker og naturkorridorer som knyttet Oslo sentrum til byens omkringliggende skogsområder.

Planens viktigste formål var å løfte byfolket ut av skitt og uhelse, og representerte, en ny æra i Oslos byhistorie, skriver professor ved NMBU Annegreth Dietze-Schirdewahn i et blogginnlegg.

Det var også på denne tiden at kolonihager, parker for rekreasjon og idrett og parkbeltet langs Akerselva begynte å ta form. En av de første landskapsarkitektene som ble utdannet på Ås, Eyvind Strøm, ble ansatt i Oslo parkvesen i 1936, og står bak en rekke av disse prosjektene.

– Med det gamle fagmiljøet i hagebruk i ryggen har norsk landskapsarkitektur røttene godt plantet i naturen, og har siden den gang vært preget av grønne standpunkt i norsk by- og regionalutvikling, sier Schirdewahn.

Har samlet landskapsarkitekturens historie i nasjonalt arkiv

Etter at utdanningen var etablert, vokste det fram en rekke anlegg planlagt og formet av norske landskapsarkitekter. Vigelandsparken, Hydroparken, universitetsparker i Oslo, Bergen, Ås og Trondheim, nasjonale turistveier og Ekebergparken er blant de mer kjente.

Naturområder rundt vannkraftverk og veinett, og offentlige uteområder som gravlunder, skolegårder og bygater, er også en del av de norske landskapsarkitektenes portefølje.

Fra det historiske arkivet for norsk landskapsarkitektur har Schirdewahn, i samarbeid med Jørgensen og utstillingskurator Jenny B. Osuldsen, hentet fram kart, planer og fotografier fra pionerårene 1900–1960.

Materialet er gjort tilgjengelig for publikum i utstillingen «UTESTEMME» på Nasjonalmuseet – Arkitektur.

Referanser:

Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur. Blogg ved NMBU.

Osuldsen, J.B. m.fl: UTESTEMMER – Pionertid i norsk landskapsarkitektur 1900-1960. Orpheus forlag (2019).

Jørgnsen, K.: Landscape architecture in Norway: a playful adaption to a sturdy nature

Saken er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - Les mer

Les også denne saken fra NMBU:

Byens grønne tak passer ikke for fuglene