Det er en helt vanlig morgen i juni på Gamlebyen gravlund øst i Oslo.

Sola står høyt på himmelen, en fugl tripper langs hekken og forsvinner bak en gravstein, og en ung mann jogger forbi kapellet oppe på høyden mens han ser seg litt rundt og løper videre, forbi et par som er ute og lufter hunden.

Hele morgenen kommer det en kontinuerlig strøm med mennesker nedover de gruslagte gangveiene. Hva gjør alle disse folkene på gravlunden en mandag morgen klokka 8?

– Vi er på vei til skolen og jobben, sier Ole Gullvåg som sammen med barna Johanne og Emrik kommer ruslende på gangveien bak kapellet. Det er daglig rutine:

– Vi går igjennom her hver dag. Det er mye koseligere å gå igjennom parken enn å gå langs veien der sånn, sier han og peker på bilveien bak trærne.

Men skal ikke gravlunden være et sted for å minnes de døde, heller enn en gjennomfartsåre for folk som skal på skole og jobb?

Levende lunder

Forskere fra NMBU, NIKU og NINA har kartlagt bruken av to av Oslos gravlunder: Gamlebyen gravlund og Østre gravlund.

Begge lundene er velstelte grønne områder omringet av byens kontorer, leiligheter, butikker og bilveier. Det er ikke mange andre slike grønne lunger i områdene rundt.

– I vår studie fant vi at bare fem prosent av de som brukte Gamlebyen gravlund var der for å besøke graver, forteller Helena Nordh, en av forskerne bak studien.

Sammen med kollegene observerte hun aktiviteten på gravlundene mellom april og juli 2014.

– Her så vi at flesteparten av gravlundens brukere var på vei til sentrum av byen. Den nest største gruppen var hundeluftere, fulgt av syklister og folk som var på trilletur med små barn, forteller Nordh.

På Østre gravlund var bildet noe annerledes:

Et flertall av brukerne besøkte graver, 54 prosent i ukedagene – og hele 70 prosent i helgene. Men også her var hundeluftere en stor brukergruppe, i tillegg til syklister og folk som, ifølge forskerne, så ut til å ha en rolig og fredelig stund på benkene.

Til sammen registrerte forskerne 18 ulike aktiviteter.

– En dag foregikk det innspilling av en film, noen dager var det unger som lekte gjemsel, mens andre igjen slappet av på gresset. Det var også en del som ruslet og så seg rundt, og tok bilder av blomster og trær så vel som graver, sier Nordh.

Også familien Gullvåg er innom gravlunden på fritiden:

– Vi har det litt som en turdestinasjon, sier Gullvåg. – Og vi sykler her noen ganger, skyter datteren Johanne inn som legger til at hun har lært seg å sykle.

Det har de aldri fått kommentarer på, selv om sykling egentlig ikke er lov på norske gravlunder. Men reglene er det uansett få som vet om.

Bruken av gravlunder i Skandinavia skiller seg fra andre land

I Norge, Sverige og Danmark er gravlundene å regne som en del av byenes grønnstruktur. De fyller en rolle som grønne lunger i byenes larm og leven. Slik er det ikke overalt:

Les også denne saken fra Universitetet i Stavanger:

Benken er ein friplass for rusbrukarar

– Da jeg bodde i nærheten av Assistens kirkegård i København, som er et av byens mest populære oppholdssteder, ble jeg overrasket over å se at den ble brukt til så mye annet enn å besøke graver. Det er jeg ikke vant med fra Russland, forteller doktorgradsstudent på NMBU, Pavel Grabalov.

– Folk hadde piknik, drakk øl og gikk tur med hunden, minnes han.

Grabalov er i gang med doktorgraden sin hvor han skal sammenligne design og bruk av skandinaviske og russiske gravlunder.

Er det en mangel på respekt for de døde, at det foregår så mye over hodene på dem, bokstavelig talt?

- Nei, jeg synes ikke det, det er et spørsmål om hva som oppfattes som akseptabelt og ikke. Her tror jeg landets kultur spiller en sentral rolle, sier han.

Gravplassene sier mye om et lands historie og kultur

Grabalov forteller at russiske gravlunder skiller seg fra de skandinaviske på flere måter.

– En typisk russisk gravlund er ikke plassert så sentralt i byen. Den har som regel en liten buffersone rundt seg og er veldig tettpakket. Hver grav har et gjerde, og folk bruker veldig mye tid på gravene for at de skal bli personlige.

– I Norge ser gravene mer eller mindre like ut, men i Russland er de mye mer forskjellige. Noen av gravene ser helt ville ut! sier han og smiler. Han peker på janteloven og likhetstanken, som står sterkt i Norge, som en mulig forklaring på hvorfor så få graver skiller seg ut av mengden.

– Typiske steder som Sørenga i Oslo kan man finne overalt i verden, uavhengig av kultur. Men i gravplassene kan man derimot lese mye av et lands historie, og de er veldig ulike fra land til land, sier Grabalov.

Har vært samlingssted for lokalsamfunn i hele Norge

I Norge har gravlundene og kirkebakken tradisjonelt fungert som et viktig samlingsted for lokalbefolkningen rundt om i landet.

I historiske skrifter fra middelalderen ble gravlundene beskrevet som sosiale og offentlige områder, men som likevel bar preg av sosial segregering hvor gravplassen var delt opp i områder for folk med ulike sosial klasse.

Det var ikke før på 1800-tallet at det ble vanlig at det brede lag av befolkningen fikk navnet sitt innskrevet på gravsteinene.

Gravplassene vokste samtidig fram til å bli et av hovedsamlingsstedene for lokalsamfunnene, ifølge forskerne. Der foregikk handel, offentlige kunngjøringer, postlevering, politiske debatter og sosiale samlinger. Også staller og oppbindingssteder var vanlige å finne ved gravplassene ettersom folk kom ridende eller kjørende med hest.

– Ettersom det i perioder var en plikt å møte opp på messer, ble gravplassen og naturlige steder for folk å møtes, også for andre ærender, sier Kristen Lunde, dosent i landskapsarkitektur på NMBU.

Gravlundene ble etter hvert også et tema for folkehelsen. Sunnhetsloven fra 1860 inkluderte bestemmelser om plassering og fjerning av gravene, benker, planter, gjerder og andre fasiliteter.

I dag er det kommunene som har ansvaret for gravlundene gjennom Kirkelig fellesråd, og lovgivningen er omfattende.

Møteplass for ulike kulturer og trosretninger

En av dagens utviklingstrender i byene er en stadig større kulturell miks av mennesker. Også her kan gravlundene spille en rolle og gjenspeile samfunnsutviklingen, mener forskerne.

Rundt Gamlebyen gravlund bor det rundt 6000 mennesker, og bydelen er preget av et rikt kulturelt mangfold.

– Dersom gravplassene blir sett på som grønne, urbane og tilgjengelige offentlige områder, kan det bli et sted hvor de ulike kulturene møter hverandre. Det kan gi gravplassene nye funksjoner og mening, kommenterer Nordh.

Forskerne argumenterer for at det er et økende behov for å skape flere offentlige områder som tilrettelegger for multikulturelle møter, også på tvers av trosretninger. Måten gravlundene designes sees på som viktig for at den brede befolkningens skal føle tilhørighet.

Deler gravlunden i soner

Men hvordan skal gravlundene bli et godt sted å være for sørgende, samtidig som at det foregår andre aktiviteter? Forskernes tips er å dele lundene i ulike soner. På Gamlebyen gravlund er det godt tilrettelagt for dette:

– Et område av lunden består av store gressplener med få graver og ligner mer en typisk park, mens andre steder står gravene mye tettere. Der er det er mindre naturlig for folk å drive med aktiviteter, poengterer Nordh.

I en annen studie intervjuet forskerne 59 besøkende om hvordan de brukte denne gravlunden og hvilket inntrykk de hadde av den.

– Mange av de vi snakket med trakk frem verdien av stedene som rolige og fredelige, i motsetning til vanlige parker hvor det ofte er mer støy. Dette er egenskaper ved gravlundene det vil være viktig å ta vare på, kommenterer Nordh.

Som en del av soneinndelingen bør derfor plassering av benker og annen infrastruktur være godt gjennomtenkt, påpeker forskerne. Benkene bør for eksempel stå hver for seg – ikke i klynger – og bør samtidig være plassert i områder hvor det ikke hovedsakelig er graver. Skilt som gir informasjon om hvordan gravplassen er oppdelt, vil også være til god hjelp.

– Det er jo graver her

I Oslo legger kommunen vekt på at de grønne områdene i byen må brukes smartere og mer effektivt etter hvert som byene bygges tettere, og at gravplassene vil bli stadig viktigere som grønne elementer i byen. Samtidig skal de forbli et sted hvor folk kan søke ro og minnes sine kjære. Det står i stil med slik flere av gravlundenes brukere oppfatter stedet:

Les også denne saken fra NMBU:

Derfor er byfolk lykkeligst

– Det er kjempefint her fordi det er grønt og fint og veldig velholdt. Det hender jeg går tur her med hunden ellers også, sier Helle Haukvik, som er på vei til trikken denne morgenen med hunden Bingo.

Ser du på det mer som en park enn en gravlund?

– Nei, for det er jo graver her, så jeg prøver å ikke være helt i partymodus.