Bare mellom 1996 og 2006 forsvant naturlige grøntområder tilsvarende 600 fotballbaner i Oslo, ifølge en studie fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Hver dag tar harde flater som asfalt og betong over for trær og planter i en hovedstad der det bygges stadig tettere.

Ifølge bypolitikerne skal grønne tak kompensere for tapte naturområder, suge opp nedbør i ellers ugjennomtrengelige omgivelser og sikre folk fortsatt tilgang til grønne lunger midt i byen.

Men hva med fuglene? Holder det med gresskledde tak for at også de skal trives i byen?

Mange utfordringer for by-fuglene

NMBU-professor Svein Dale har forsket lenge på det høytflyvende bylivet.

Han forteller at det er to forhold som har mest å si for at fuglene skal trives. Det første er størrelsen på naturområdet – jo større areal, jo flere fugler i både antall og arter. Det andre er om det finnes naturlig vegetasjon og skog.

– Fuglebestanden holder seg stabil så lenge man ikke taper arealer. Men ettersom naturområdene i byene krymper sakte, men sikkert, så sitter vi igjen med færre, sier Dale.

Fugler som ønsker å leve bylivet, har mange utfordringer. De må lære seg å takle menneskemengdene, spise annen type føde, tilpasse seg mindre naturvariasjon og finne trygge hekkeplasser.

Jo flere steder de har å skjule seg, jo bedre er det. Trær og busker er til god hjelp. Variert vegetasjon gir flere muligheter for å skjule seg fra både mennesker og andre dyr, ifølge professoren.

Og fuglene trenger ikke skjulesteder for å leke gjemsel – men for å bygge reder og ruge. Uten skjul blir det ikke flere fugler.

– Takene er utformet etter menneskers behov

– Grønne tak blir utformet etter menneskers behov og tar ikke hensyn til at også fuglene påvirkes av at naturlige grøntområder forsvinner, sier Maja Melberg, fersk landskapsarkitekt fra NMBU.

I masteroppgaven sin har hun studert hvordan tak med vegetasjon blir planlagt og utformet gjennom eksempelprosjekter i Norge. Hun forteller at det er lite kunnskap blant politikere, planleggere, arkitekter og byutviklere om hvordan grønne tak fungerer for byens fugleliv.

Tiltrakk hverken fugler eller mennesker

Et av områdene i Norge med flest grønne tak, er utbyggingsområdet Bjørvika i Oslo sentrum. For den mye omdiskuterte Barcode-utbyggingen, satte kommunen krav om at halvparten av takene skulle ha vegetasjon.

De første takene i området ble anlagt med sedummatter, det vil si en samling av planter fra bergknappslekta som er utbredt stort sett overalt på den nordlige halvkule. Plantene former en matte med lav vegetasjon uten særlig variasjon.

Det tiltrakk hverken fugler eller mennesker.

– Vi gikk i fella med å anlegge sedumtak. Det var ikke et menneske som brukte disse takene, bortsett fra enkelte som tok seg en tur opp for en røyk, sier Rolf Thorsen, administrerende direktør i Oslo S Utvikling (OSU).

Han viser derimot stolt frem takene som nå ferdigstilles på toppen av et bydelens mange høyhus. Der er det installert kasser av slitesterkt stål i skarp høstlig rødfarge. Med fingrene i dyrkbar jord kan beboerne nyte utsikten over en samling av flere grønne tak ut mot Oslofjorden.

Slik skal menneskene fristes til å ta i bruk den grønne lunga på toppen av hovedstaden – og til å kjøpe leiligheter, selvsagt.

Men til tross for at takene skraper mot himmelen, som vanligvis er fuglenes herredømme, er det lite fuglekvitter her oppe.

Stort kunnskapshull i bransjen

Oslo kommune har utarbeidet en strategi for grønne tak under følgende visjon: «Oslo er en levende, vakker og smart by hvor grønne tak og fasader har en naturlig plass for å løse urbane utfordringer, ivareta naturmangfold og bidra til nye spennende møteplasser.»

Dessverre virker det ikke som om det er mange som har tenkt på fuglelivets plass i naturmangfoldet. Tidligere er det nemlig ikke publisert en eneste forskningsartikkel om fugler på grønne tak i Norge. Også internasjonalt er det langt mellom studiene.

– Kvalitet og funksjon er det mye snakk om, men hvordan de grønne takene er tilknyttet naturen, er det mindre oppmerksomhet rundt, fastslår Melberg.

Men det finnes unntak: Både forskere og utbyggere har de siste årene forsøkt å finne løsninger som gjør at insektene trives på takene.

På toppen av Mathallen i Oslo er det for eksempel installert bikuber. Og på taket av kjøpesenteret Fornebu S gjenskapes den nasjonalt sjeldne naturtypen kalktørreng, som finnes på fornebulandet. 84 forskjellig plantearter fra områdene rundt er å finne på taket, og et slikt mangfoldet gir insektene gode forutsetninger for å trives.

Men heller ikke her har fuglene kjent sin besøkelsestid.

Krever gjennomtenkt planlegging

I studien peker Melberg på at grønne områder som er oppstykket og samtidig har lite plantevariasjon, skaper problemer for fuglene.

I sitt forslag for utbyggingsområdet Vollebekk i Groruddalen i Oslo, råder hun planleggerne til å se takene i sammenheng. Noen av takene bør tilpasses småfugler, andre utformes for at større fugler skal trives – og andre igjen legge til rette for at både mennesker og fugler kan føle seg hjemme i høyden.

– For at grønne tak skal fungere bra for fugler, kreves det sammenhengende og gjennomtenkt planlegging, utdyper Melberg.

Planter på bakken må også inngå som en del av denne planen. Særlig kan trær med bær, nøtter og frukt være viktig for flere fugler om vinteren. Fuglene tiltrekkes også av vann.

Trenger vi fugler i byen?

Men så til det store spørsmålet: Trenger vi egentlig fugler i byen?

Fugleforsker Dale ler lurt av spørsmålet, tenker seg litt om, men svarer likevel uten forbehold:

– Det er klart det. Fuglene trenger habitater på sin side, og vi mennesker føler ro, blir mindre stresset og føler nærhet til naturen når fuglene kvitrer. En rekke studier peker på at fuglene gir oss en følelse av trivsel og velvære og dermed er viktig for helsa.

Referanser:

Thorén, A.-K. H. (2008): «De grønne lungene som forsvant: om tap av grønnstruktur i byer og tettsteder». [Oslo]: Unipub, 2008.

Melberg, Maja (2017): «Fugler på taket». Ås: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Dale, Svein (2018): «Hva gjør at noen arter takler bylivet?». Vår Fuglefauna 41, nr. 1

Denne artikkelen er oppdatert 20.11.18.