I København har det allerede skjedd: Den 2. juli 2011 stod den danske hovedstaden under vann. I løpet av to timer og 20 minutter hadde det falt 150 millimeter nedbør, mer enn det normalt regner på en måned. Og prislappen? Ni milliarder danske kroner – tre ganger så mye som skandalebudsjettet til Stortingets nye garasje.

– Det er bare et spørsmål om tid før vi står i samme situasjon også i Norge, sier Bent Braskerud fra Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

I løpet av de neste 50 årene er det 100 prosent sannsynlig at en av de 20 byene rundt Oslofjorden og Skagerrak kommer til å bli rammet av styrtregn, ifølge DSBs risikoanalyse av regnflom i by.

Så hvordan kan norske byer rustes opp til å håndtere fremtidens kraftige regnskyll?

Flere forskningsmiljøer på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på tiltak som skal bidra til å redusere faren for oversvømmelser og flom.

Kloakk og regnvann i samme rør

Men først til kjernen av problemet: I norske byer er avløpsnettet, som opprinnelig skulle ta seg av både kloakk og regnvann, presset til bristepunktet. Hovedstadens, og de fleste andre norske byers avløpssystem, har ikke kapasitet til å håndtere dagens ekstremnedbør, ifølge den offentlige utregningen om overvann i norske byer fra 2015.

Under bakkeplan transporteres vannet i kilometervis med rør, men når disse er fulle, fosser vannet over på gatenivå eller inn i kjellere. Ifølge utredningen ser nesten halvparten av norske kommuner på overvannsutfordringene som en stor velferds- og kostnadstrussel.

– I tillegg til at kapasiteten er for dårlig, er problemet også at avløpssystemene for kloakk og overvann ikke er delt, forklarer forsker og hydrogeolog ved NMBU, Helen French.

Hun forteller at avløpssystemene i Norge ble planlagt og anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, der urenset kloakk og regnvann sildrer sammen i et og samme rørsystem. Kun drikkevannet går i separate rør.

• Les også: Seks ting du kan gjøre for å forberede hagen på styrtregn i sommer

– Når det blir så mye regnvann som framskrivningene tilsier, kan det føre til at kloakken vannes ut så mye at renseanleggene kan få problemer med å rense vannet godt nok. Da kan kloakkbakteriene slippe igjennom, advarer hun.

Når rørene er fulle og det kloakkblandede vannet kommer opp i dagen kan også liv gå tapt:

– Dersom folk får dette vannet på hendene, kan de bli smittet, sier Bent Braskerud.

Under oversvømmelsene i København døde en person etter å ha blitt smittet av bakterier i det urensede vannet som fosset ut av kumlokkene.

Naturlig løsning

Oslo er godt i gang med å modernisere avløpssystemene, men slike prosjekter er både ressurskrevende og svært dyre. I Norge beløper investeringsbehovet seg til svimlende 280 milliarder kroner, ifølge Norsk Vann. Og med 1550 kilometer vannledninger, 2250 kilometer kloakkrør og mer enn 100 pumpestasjoner bare i Oslo er heller ikke jobben gjort over natta.

– Vi er nødt til å frigjøre oss fra tanken om at alt vann skal i rør, sier forsker ved Institutt for landskapsarkitektur på NMBU, Anne-Karine Thoren Halvorsen.

Hun peker på at regnvannet må tas hånd om på overflaten istedenfor å ta opp plass i avløpssystemet. På fagspråket kalles dette lokal overvannsdisponering (LOD). Tanken er at det er naturen selv som skal avløse avløpene.

– Områder med vegetasjon, det være seg på bakken, vegger, balkonger eller på hustak, bidrar til at regnvannet går inn i sin naturlige syklus og brukes som ressurs til planter og dyreliv, sier hun.

– Når vi planlegger for å stå imot dagens og framtidens styrtregn, vil det være avgjørende å sørge for at byene fylles med grøntområder og andre strukturer hvor vannet kan lagres, som for eksempel regnbed og dammer, sier hun.

På denne måten vil vannet fordrøyes, ikke ulikt en svamp, og dessuten brukes som ressurs for et rikt biomangfold i byen, forklarer den erfarne forskeren.

• Les også: Her er de offisielle vær-verdensrekordene

Vil kle byen i blått og grønt

Selv om grønne tak og regnbed er nymotens, er ikke tanken om å håndtere vann på overflaten like jomfruelig.

Blant landskapsarkitektene på NMBU har betingelsene for å bevare og videreutvikle byenes blågrønne systemer, hvor blått er vann, og grønt er vegetasjon, vært tema for forskning siden Brundtlandrapporten om bærekraftig utvikling ble lagt frem i 1987.

Siden den gang har Thorén Halvorsen og hennes kolleger arbeidet med undervisning, metodeutvikling og forskning på feltet. Gjennom åpning av bekker og målrettet bruk av vegetasjonskledte områder og andre vanngjennomtrengelige flater, håper forskerne at blågrønne løsninger får sin rettmessige plass på byplanleggernes prioriteringslister. I dag er det svært få norske kommuner som har utarbeidet en grønnplan eller analyser av hvilke verdier og funksjoner slike grønne strukturer kan ha, påpeker landskapsarkitekten.

• Les også: Se klimaendringer på verdenskartet

Kartlegger vannveiene

For å hindre at vannet renner ned i avløpene under bakken, finnes det en rekke tiltak som kan gjennomføres på overflaten, slik som vegetasjonskledde grøfter, grønne tak og åpne bekker og vassdrag.

Men hvor skal den grønne grøfta graves for å gi best mulig effekt?

– For en kommune eller en by vil det først være nødvendig å se problemet med overvann og flomfare på plannivå for å få oversikt over hvor vannet renner, og hvor faren for skader er størst, poengterer NMBU-forskeren og viser til en modell som tar for seg stegene i en slik kartlegging:

– Det første man bør gjøre, er å finne ut hvor det er fare for skader innenfor et nedbørsfelt. Der risikoen er størst, er det også størst potensial for å bruke pengene effektivt, sier hun og peker på at det ofte er områdene som ligger nederst i disse nedbørsfeltene, som for eksempel boligene nederst i et boligområde, som blir rammet av vannet, sier hun.

– Men det er ikke sikkert at det holder å lage regnbed og grave grøfter nederst. Dersom også naboene lenger opp gjør sitt for å holde vannet tilbake er det lettere å unngå skader lenger ned i landskapet, legger hun til.

I slike analyser inngår også informasjon om berggrunnen, løsmasseforhold, terrengets helning og overflatedekke som underlag for å vurdere avrenningsforhold.

Et av formålene er å avdekke hvilke områder som ikke bør bebygges, fortettes eller få flere harde overflater for å hindre at vannet får flomme fritt til områder nedenfor. Analyser er dessuten også et godt fundament for å identifisere områder som har betydning for naturmangfold og menneskers trivsel og livskvalitet:

– Dette er nødvendig informasjon for å gjøre planleggerne i stand til å finne ut hvilke områder som bør prioriteres for å sette inn tiltak. Dette er særlig viktig i dagens by- og tettstedsutvikling der fortetting er et mål, sier hun.

• Les også: Vil temme orkaner med luftbobler

Tre steg til en blågrønn by

Når nedbørsfeltene er kartlagt, er det ulike tiltak som kan settes i stand for å håndtere ulike mengder nedbør, forklarer landskapsarkitekten.

Da ligger en treleddsstrategi til grunn:

For å håndtere lette regnbyger, som altså er det første leddet, bør tiltakene i hovedsak sørge for at vannet fanges opp og trenger ned i grunnen. Da gjelder det å bevare vegetasjonskledde områder og å legge til rette for grønne tak, flater og dekker som lar vannet sildre igjennom.

Men regner det litt mer, mellom 20 til 40 millimeter, som tilsvarer andre ledd, blir det så mye å håndtere at vannet må lagres midlertidig andre steder, som i dammer eller tanker som står plassert på strategiske områder.

Når København-regnet er på ferde med så mye som 150 millimeter nedbør på litt over to timer, skal dammene, regnbedene og de grønne takene fortsette å gjøre jobben, men da vil det også være behov for å legge til rette for åpne flomveier, ifølge modellens tredje ledd.

– I Oslo løser vi dette blant annet ved å åpne Oslos elver som i dag ligger i rør under bakken, opplyser Braskerud.

I alt renner det ti elver igjennom byen og så langt har deler av Alnaelva og Hovinbekken blitt gjenåpnet.

– I tillegg vil det være behov for bruk av veinettet som flomveier, påpeker han og fastslår at treleddsstategien utgjør kjernen av Oslo kommunes arbeid for overvannshåndtering.

600 fotballbaner

Den stadige fortettingen av urbane områder byr på også utfordringer:

– Det en mange fordeler med en slik politikk, men fortettingen har også ført til at grønne flater og naturlige avrennings- og fordrøyningsområder er blitt bygget ned, sier Thorén.

I en studie fra NMBU fant forskerne at i perioden mellom 1996 og 2006 hadde Oslo mistet 7,7 kvadratmeter av natur- og grøntområder per innbygger. Det tilsvarer størrelsen på 600 fotballbaner.

– Når intensiteten på nedbøren øker samtidig som at grønne flater forsvinner, fører dette til økt intensitet og volum på avrenning, påpeker hun.

Vann, velvære og vitenskap

Når grøntområdene forsvinner, kan det også gå utover helsen til byens befolkning, viser studier.

– Det finnes en rekke undersøkelser som viser at grønne områder bidrar til reduksjon av stress og til økt fysisk aktivitet, sier forsker ved Institutt for folkehelse på NMBU, Helena Nordh.

– I tillegg vet vi at disse stedene bidrar til å redusere opplevelser av byens bråk og larm, noe som gjør at føler at vi kommer vekk fra en stressende bymiljø, sier hun.

Nordh viser også til at et rikt sosialt liv har betydning for folks følelse av velvære. Også her spiller grøntområdene en viktig rolle:

– I byen er utearealene de naturlige møteplassene, og dersom det finnes mange områder hvor barn og voksne kan møtes for lek, gode samtaler eller samarbeid i form av for eksempel urban dyrking har det en positiv helseeffekt, sier hun.

Selv om det er gjort færre undersøkelser på hvordan vann påvirker mennesker psykiske helse, viser studier at innslag av vann kan ha betydning for attraktiviteten til et område.

En studie fra Nederland viste at folk var villig til å betale mellom åtte og tolv prosent mer for boliger med vann i nærheten, når alt annet var likt.

– Det sier noe om hvor mye folk verdsetter å oppholde seg i områder med vann, sier forskeren.

En annen studie fra England viser at områder med innslag av åpent vann blir foretrukket for fritidsaktiviteter og barnelek.

– Ved å håndtere regnvannet på overflaten med dammer, planter, rennende vann og annen blågrønn infrastruktur sørger vi for å både være forberedt på endringene i nedbør, samtidig som at vi gjør byen til et godt sted å leve, fastslår hun.