Forrige gang Eidsvollsbygningen ble restaurert var i 1964. Men den restaureringen var helt feil sammenliknet med hvordan bygningen så ut i 1814.

De siste 50 årene er det gjort mye ny forskning på bygningen. I tillegg har konservatorfaget – ekspertisen på hvordan vi tar vare på gamle ting – endret seg mye.

384 millioner kroner

I 1964 var det nok viktig å gi et inntrykk av hvordan Eidsvollsbygningen kunne ha vært. Kanskje var det viktigere å fortelle om dette enn å gi et riktig bilde av hvordan bygningen faktisk så ut i 1814.

Oppussingen på Eidsvoll har vært den aller mest kostbare delen av Regjeringens satsing på Grunnlovens 200-årsjubileum. I alt 384 millioner kroner har det kostet.

Nå er direktør Erik Jondell med god grunn stolt av resultatet. Han mener det er en annerledes restaurering. En restaurering i demokratiets ånd.

For historien om 1814 handler i stor grad om adel, embetsverk og storbønder. Men i kulissene var det mange andre som gjorde en viktig jobb de magiske vårdøgnene på Eidsvoll.

Også kjøkken og tjenerskap

– Vi har alle vært på besøk i store, fine hus hvor stuer og saler med lysekroner står i kø. Men det var langt fra hverdagen for de fleste i 1814, verken på Eidsvoll eller andre steder.

Eidsvollsbygningen er et hus som speiler datidens klassesamfunn. Denne nye restaureringen gir oss et dybdedykk inn i 1814.

Nå kan du få se fru Ankers vakre sengekammer. Og du kan sammenlikne det med tjenestejentas sengekammer en etasje under.

– Fremtidige generasjoner skal vite hvordan Grunnloven ble skapt. Og at alle samfunnslag var med på å skape den. Ikke bare eidsvollsmennene, sier Jondell.

Første gangen direktøren selv var på omvisning i bygningen, var på 1980-tallet.

– Bestyrerinnen viste oss disse vakre salene. Da noen i gruppen spurte om kjøkkenet, blåste hun av spørsmålet. «Det er borte nå, men det hadde ikke så stor betydning», sa hun.

– Slik tenkte man kanskje tidligere, men ikke i dag. I dag stiller publikum større krav. De spør: Hvordan var det egentlig? Hvordan levde de i dette huset?

Disse spørsmålene får du nå svar på om du besøker Eidsvollsbygningen.

620 kvadratmeter kjeller

Vårdagene i 1814 skulle tjenestefolkene og skysskarene ordne alt det praktiske for de 112 eidsvollsmennene og deres følgesmenn. Eidsvollsmennene bodde på gårder rundt omkring i bygden, og måtte fraktes fram og tilbake til Eidsvoll Verk.

På kjøkkenet skulle det lages mat til 150 mennesker, to ganger om dagen. I tillegg skulle det lages finere mat til prins Christian Frederiks taffel. Matlagingen skjedde i den enorme grua, som i dag er rekonstruert sammen med resten av kjøkkenet, vinkjelleren, matbodene, oppholdsrommene og soverommene for tjenestefolket.

– Mange arkeologiske spor var bevart i kjelleren. Det kom som en overraskelse på oss. De forteller historien om denne bygningen, helt tilbake til før den brant i 1767. Disse oppdagelsene gjorde at vi måtte prosjektere om en del ting. Men det har også gitt prosjektet en helt annen tyngde og legitimitet, mener Jondell.

Regjeringens bestilling var å bringe bygningen tilbake til slik den var i 1814. Statsbygg har organisert hele oppussingen, fra oppdraget kom i 2006. Også Riksantikvaren har hatt en viktig rolle.

Tilsynelatende var det en enkel oppgave for konservatorene. Det finnes jo mye kildemateriale rundt Eidsvollsbygningen i 1814.

En forskningsbasert restaurering


Men det dukket opp mange skjær i sjøen, forteller Geir Thomas Risåsen.

Han er kunsthistoriker og konservator ved museet Eidsvoll 1814. Risåsen har forsket på Eidsvollsbygningen siden han tok sin magistergrad på bygningen for 25 år siden.

Bygningen er restaurert før. Men denne gangen dreier det seg om en forskningsbasert restaurering, noe man ikke kan kalle de tidligere restaureringene.

– Den siste restaureringen i 1964 var helt feil sammenliknet med hvordan bygningen så ut i 1814. Etter dette er det gjort mye ny forskning, og konservatorfaget har endret seg.

I 1964 var det nok viktig å gi et inntrykk av hvordan bygningen kunne ha vært. Kanskje viktigere enn å gi et riktig bilde av hvordan det faktisk var.

– Dagens skriftlige kildemateriale hadde de også tilgang til i 1964. Vi vet at de har sett på det. Men de brukte det ikke. Litt underlig, sett med dagens øyne. Men det var tidens melodi. Restaureringen da speilet i stedet grunnestetikken på begynnelsen av 1960-tallet, mener Risåsen.

Hardhendte restaureringer

Kristin Solberg, malerikonservator ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), har jobbet med undersøkelser av overflatene, malingslag og tapet i bygningen.

Jobben har vært vanskelig, på grunn av de tidligere hardhendte restaureringene, forteller Solberg.

– Alle de mange lagene av tapet og malinger, som man vanligvis finner når man restaurerer bygninger, var blitt vasket og lutet bort. Men ved hjelp av moderne mikroskopi har vi klart å avdekke bitte små spor av maling, for eksempel i sprekker. Slik har vi også funnet ut hvilke pigmenter som ble brukt for 200 år siden. Det siste er avgjørende for å få troverdige kopier av malinger.

Det har jo ikke vært mulig å gå i fargehandelen for å kjøpe malinger til denne restaureringen, minner hun om.

Heller ikke tapetene har vært helt enkle å rekonstruere. Men i enkelte rom fantes det noen små spor. De har dannet utgangspunkt for rekonstruksjoner eller søken etter så beslektete tapeter som mulig.

Konkurs – heldigvis

I 1822 gikk eieren av Eidsvollsbygningen, Carsten Anker, konkurs. Risåsen mener vi delvis kan takke denne konkursen for at det finnes mye og gode kildematerialer på interiørene rundt 1814.

– Mye dokumentasjon på eksteriør og interiør er fra korrespondansen mellom byggherren og Carsten Anker, mens byggingen pågikk og Anker bodde i København. Men han sliter etter hvert økonomisk, og går konkurs. Da måtte tingene hans dokumenteres, blant annet i auksjonskataloger. Dette har vært gull verdt for oss. Også eidsvollsmennenes mange dagboknotater har vært til mye hjelp.

I tillegg til Statsbyggs prosjekt, som er restaureringen av den store bygningen og parken, har det pågått et inventarprosjekt i regi av Eidsvoll 1814. Det er en like viktig del av restaureringen.

Ville fordanske bygningen

Kvaliteten på møbler og tapet som Carsten Anker innredet Eidsvoll Verk med, var det ikke noe i veien med.

Anker var mer enn alminnelig orientert om datidens interiørtrender. Han var direktør i Det Kongelige Møbelmagasin i København og æresmedlem av Kunstakademiet. Han beveget seg i herskapelige kretser og var vant til å se herskapshus. Blant annet som god venn av kongefamilien og prins Christian Frederik, som kom til Eidsvoll og ble valgt som Norges konge 17. mai 1814.

– Restaureringen i 1964 var opptatt av å fornorske Eidsvollsbygningen. Denne gangen har vi vært opptatt av å fordanske den. Hele referanserammen til Carsten Anker, hans smak og sosiale omgang, var i København, forteller Jondell.

– Det blir feil å sette Eidsvollsbygningen inn i en norsk samtid. Mye av inventaret som kom inn i huset i 1964, holdt ikke den kvaliteten som Anker ville hatt. Derfor har det vært svært viktig for oss å heve nivået i alle ledd.

Bygd opp mye kunnskap

Direktøren legger ikke skjul på at dette har kostet. Nå er han opptatt av at det norske folk skal få noe tilbake.

– Vi håper på kjempebesøk! Vi har utvidet åpningstiden, i alle fall i 2014.

– Dette huset har så mange historier å fortelle. Besøkende kan velge mellom tre omvisninger: 1814-historien, restaureringsfortellingen og en tredje som tar for seg kjelleren og livet til tjenestefolket der i 1814.

– Mye av kunnskapen som er bygd opp i dette prosjektet, kan nå komme andre restaureringsprosjekter til gode, avslutter Jondell.