Seksti prosent av barnehagene har gummidekke i uteområdene, ifølge en undersøkelse gjort av Private Barnehagers Landsforbund på deres egne anlegg. Naturvernforbundet har siden i høst ropt varsko og peker på farene knyttet til miljøgifter og mikroplast som kan være en helserisiko for barna.

NMBU-forsker Kine Halvorsen Thorén viser på sin side til problemene knyttet til mangelen på natur og variert terreng for barnas motoriske og fysiske utvikling. Hun er hovedforfatter av rapporten Uteområder i skoler og barnehager – hvordan sikre kvalitet i utformingen?.

Rapporten inneholder flere anbefalinger. Forskerne fremhever at natur, variert terreng og topografi, både eksisterende og menneskeskapt, er særlig viktige som sosiale møteplasser, for lek, mangfoldig bruk og barnas fysiske aktivitet og motoriske utvikling.

Likevel må naturen gi tapt for gummi og plast som dekker stadig større deler av barnas uteområder.

Hva er egentlig bakgrunnen for denne utviklingen? Og er det egentlig så vanskelig å gjøre noe med?

Kommunene vil ha minst mulig vedlikehold

– Vi opplever at kommunene har begrenset med penger til vedlikehold. Derfor vil de helst ha uteområder som krever minst mulig pleie – uten plen, bark eller andre alternativer til gummi, hevder Karen Holst, landskapsarkitekt i konsulentfirmaet SWECO. Hun har jobbet med en rekke uteanlegg for skoler og barnehager.

Sammen med kollega Vibeke Jorn Myran peker hun også på at byggherrene ikke alltid er bevisst hva som kjennetegner kvalitet i uteområdene.

– Kvalitet inne i bygg er byggherrene mer klar over – der vet de hva brukerne vil ha. Men de vet lite om hva som utgjør gode lekeplasser for barn. Uteområdene blir stående igjen som en uønsket kostnad helt til slutt i prosjektfasen, sier hun.

Noe av problemet mener de ligger i at det ofte er vanskelig å overbevise ingeniører og økonomer når det handler om ting som ikke kan telles.

– Antall lekeapparater er enkelt å telle. Men dersom vi foreslår en jordhaug eller annen natur, så må vi klare å formidle hvordan området brukes. Men da må også landskapsarkitektene inviteres tidlig inn i prosessen, og uteområdene må få høyere prioritet hos byggherre og entreprenører. Dessverre er det sånn at utomhusanlegget bygges sist, og er utsatt for kutt for å få en bedre økonomi i byggeprosjektet, sier Myran.

Uklar ansvarsfordeling og kunnskapsmangel

I rapporten fra NMBU peker forskerne på sin side på at ansvaret for skjøtsel og drift av uteområdene ofte er fragmentert og spredt på flere sektorer i kommunen.

I anbefalingene oppfordrer derfor ekspertene kommunene om å samordne arbeidet og styrke fagkompetansen. Det vil gjøre det mulig å ta vare på naturen i uteområdene.

– Slik som det er i dag finnes det ingen profesjonell drift av uteanleggene. Det er tilfeldig hvem som har ansvaret for hva. Det er ofte folk uten kompetanse på skjøtsel, nødvendige rutiner og annen drift. Derfor anbefaler vi kommunene og skolene å sikre at fagkyndige personer får ansvaret for driften, og dermed vedlikeholdet av uteområdene, sier Kine Halvorsen Thoren.

Hensynet til sikkerhet – et paradoks?

Med planen Smarte plastbruk for Bergen kommune skulle Bergen bli plastfri. Bystyret besluttet å ikke kjøpe inn flere underlag av plast og gummi til skoler, barnehager og lekeplasser. Også eksisterende plastdekke skulle fjernes.

Men ambisjonen viste seg vanskelig å gjennomføre, og vedtaket ble trukket tre måneder senere.

– Vi kom fram til at det per i dag ikke finnes gode erstatninger for gummi som tilfredsstiller kravene for fallunderlag og universell utforming. Det er store forhåpninger om at kork kan erstatte gummi – men dette vet vi ikke enda, forklarer fungerende byutviklingsbyråd i Bergen, Erlend Horn, på spørsmål om hvorfor vedtaket måtte trekkes.

I Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr stilles det strenge krav til underlaget på steder hvor barna kan falle ned. Gummidekke kan tilfredsstille sikkerhetskravene til lekeapparater med en fallhøyde på tre meter. En slik fallhøyde er det få andre materialer som kan måle seg med – verken sand eller bark er i nærheten.

Kork tilfredsstiller til sammenligning en fallhøyde på 1,7 meter. Hensynet til sikkerhet har derfor vokst fram som et av hovedargumentene for å dekke uteområdene med gummi.

Når Naturvernforbundet advarer om helserisikoen forbundet med utbredt bruk av plast og gummi, kan argumenter om sikkerhet fremstå som et paradoks:

– Vi vet lite om hvordan disse produktene påvirker oss. Likevel bruker vi det i store mengder der hvor barna våre er. Fra før vet vi at bildekk, som brukes i resirkulert form ute i barnehager og skoler, kan inneholde giftige stoffer, sier Janne Melbye Gillgren, fagrådgiver for miljøvennlig forbruk i Naturvernforbundet.

Når det gjelder problemene knyttet til fallhøyde mener hun at naturlig terreng i seg selv kan være en løsning:

– Legg for eksempel sklien i en skråning, og det er ikke lenger behov for å klatre opp fra bakken. Det er når vi bygger i høyden at vi skaper behov for gummidekke. Forskere vi har snakket med forteller dessuten at barna vil ha natur framfor fargerike lekeapparater, sier hun.

I rapporten fra NMBU framholder forskerne at hensynet til sikkerhet kan gå ut over det som fremmer helse og trivsel, noe som krever gode helsefaglige vurderinger og ikke ensidig rigide sikkerhetskrav.

Mangel på kreativitet i bransjen

Landskapsarkitekt Thea Kvamme Hartmann jobber til daglig i Snøhetta, men har også vært en tydelig stemme for at ikke sikkerhetsargumentene skal stå i veien for leken i barnas uteområder.

– Det er trist når statiske materialer som gummiasfalt og aktivitetsbestemte lekeapparater fjerner alt av natur og det som er fleksibelt i en skolegård. Dagens utforming frarøver barna muligheten til selv å finne på aktiviteter som ikke nødvendigvis er beskrevet i produktbeskrivelsen til et lekeapparat. I løvet kan barna finne på alt mulig av leker som vi voksne aldri hadde kommet på.

Hun understreker at landskapsarkitektene selv bør komme på banen og tenke kreativt rundt løsninger som både tilfredsstiller kravene til universell utforming og behovet for mer natur i uteområdene. Det stemmer ikke at det ikke finnes alternativer, mener hun.

– Det er fullt mulig å gjøre de ulike sonene i områdene tilgjengelig for alle, fra rullestolbrukere til svaksynte, uten at hele området må dekkes med gummiasfalt.

I rapporten fra NMBU trekkes Veslefrikk barnehage i Kristiansand frem som et eksempel på hvordan tilgjengelighet for alle kan løses uten gummidekke. For eksempel brukes tregulv for å bedre tilgangen til rullestolbrukere.

– Opphøyde sandkasser, lekehus med ramper, og en plankelagt sti er anlagt slik at rullestolbrukere kan dra seg rundt hele skogsområdet i denne barnehagen, påpeker Halvorsen Thorén.

Landskapsarkitekt Hartmann oppfordrer sine kolleger til å se nye løsninger, bli bedre til å argumentere og stå for sitt fagsyn.

- Det kan bli mye klaging blant landskapsarkitektene, og det er langt mellom dem som er gode selgere. Vi må stikke oss ut som langt mer selvsikre fagfolk.

Ikke nok plass for naturen

Men dersom utearealene er for små, får naturen det vanskelig - nesten uansett. Med mange barn på lite plass blir vegetasjonen på bakken nedslitt. Trær og busker tar skade eller dør.

– Etter å ha samlet internasjonal forskning på feltet ser vi at det er vanskelig å ta vare på natur og vegetasjon i uteområdene når arealene blir for små. Da er det lettere å legge gummi- og plastdekker, og det er akkurat det som skjer i dag, sier Kine Halvorsen Thorén.

For små uteområder er i seg selv en stor utfordring for barnas utfoldelse, spesielt i byene, mener Halvorsen Thorén. Derfor anbefaler forskerne å innføre tydeligere normer og krav for uteområdenes areal og innhold i forskriften for miljørettet helsevern, som var ute på høring sist høst.

– Noen av dem vi snakket med i våre undersøkelser hevdet at det ved hjelp av minstekrav til arealstørrelse, som kan avdekke at arealene er for små, er lettere å argumentere for å heve standarden og bruke mer penger på uteanleggene, sier hun.

Behov for tydelige normer og krav

Landskapsarkitektene i SWECO imøtekommer oppfordringen fra Halvorsen Thorén om tydeligere krav i forskriften for miljørettet helsevern for uteområdenes areal og innhold.

– Vi vil gjerne være med å gi gode uteområder til barn, med spennende romforløp og variasjon, men da trenger vi sterke og tydelige normer og krav som gir oss pondus i diskusjonen med ingeniørene og entreprenørene, sier Karen Holst.

Referanse:

Kine Halvorsen Thorén mfl.: Uteområder i skoler og barnehager – hvordan sikre kvalitet i utformingen? Rapport NMBU, 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NMBU?

Små uteområder i skoler og barnehager skaper bekymring

I slike nabolag trives barna best

Folk flest trives ikke med moderne arkitektur