I Nigers ufattelig ødslige Ténéré-ørken hviler flere hundre steinaldermennesker, sammen med restene av fisk, krokodiller, flodhester, elefanter, sjiraffer, antiloper og pytonslanger.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Paleontologen Paul Sereno fra University of Chicago stabiliserer den nesten perfekt bevarte hodeskallen av en kvinnelig Tenerian, funnet på det arkeologiske feltet Gobero i Niger. (Foto: Mike Hettwer, Project Exploration)
Selv navnet Sahara kan få de fleste til å bli en smule tørr i munnen. Men den nigerske Ténéré-ørken sør i Sahara er enda verre. Blant Tuareg-nomadene på disse kantene går den visstnok under beskrivelsen ”en ørken i en ørken”.
De nærmere 50 varmegradene, den skåldende vinden og konflikter mellom nomadene og den nigerske regjeringa har holdt selv eventyrerne borte i lang tid.
Men for noen få år siden dro et team av forskere inn for å lete etter dinosaurbein. Flere ekspedisjoner resulterte i tonnevis av dinosaurfossiler og små sensasjoner som den underlige Nigersaurus og kjempekrokodillen Sarcosuchus.
Men så skjedde en tilfeldighet som skulle forandre fokuset for ekspedisjonen temmelig dramatisk.
Arkeologen Elena Garcea fra University of Cassino i Italia børster vekk sand fra et skjelett. Garcea brukte potteskår og andre gjenstander til å identifisere de to folkegruppene som en gang bodde ved Gobero. (Foto: Mike Hettwer, Project Exploration)
Det var på den siste av dinosaurekspedisjonene at fotografen Mike Hettwer stabbet en tur for seg selv i sanddynene, og plutselig oppdaget at han var omgitt av hauger av bein, skriver National Geographic Society, som har vært med på å finansiere utgravningene.
- Jeg har funnet noen bein, fortalte han til teamet da han kom tilbake.
- Men de er ikke fra dinosaurer. De er fra mennesker.
Et hav av knokler
Skjeletter, som skulle vise seg å være levningene etter steinaldermennesker som levde for mellom 5 000 og 10 000 år siden, lå strødd på stedet som nå har fått navnet Gobero, skriver National Geographic.
Hodeskaller, hender og kjever med tenner stakk opp av sanda, og bare i løpet av noen minutter hadde forskerne talt flere titals menneskeskjeletter. Men det var ikke alt.
Rundt beinranglene lå et vell av harpunspisser, potteskår, perler og steinredskaper som pilspisser og øksehoder. For ikke å snakke om beina.
Hundrevis av dyreknokler lå spredt mellom menneskelevningene. Og de stammet fra dyr som slett ikke passer inn i dagens miljø i Ténéré.
- Hvor enn du snudde deg, var det bein som tilhørte dyr som ikke lever i ørkenen, sier professor Paul Sereno fra University of Chicago i til National Geographic.
- Jeg innså at vi måtte være i et grønt Sahara.
Zooarkeolog Hélène Jousse fra Museum of Natural History i Wien, Østerike holder opp ei plate fra skjoldet til en skilpadde. Den ble funnet i en søppelhaug etterlatt av Tenerian-folket. Blant dyrerestene på stedet fant hun også bein fra elefant, flodhest, sjiraff, antilope, vortesvin, løve og pyton. (Foto: Mike Hettwer, Project Exploration)
Nå, etter to utgravningssesonger, har forskerne funnet rundt 200 graver på stedet, som en gang lå ved bredden av en svær innsjø. Men alle de gravlagte tilhørte ikke den samme gruppa.
To ganske ulike stammer av mennesker må ha holdt til langs innsjøen, på to forskjellige tidspunkter, tror forskerne.
De mener at den ene gruppa bodde her for mellom 10 000 og 8 000 år siden, mens den andre gjengen kom senere, mellom 7 000 og 4 500 år siden.
Det stemmer slett ikke så verst overens med hva man vet om Sahara fra før, i følge National Geographic.
Grønn Sahara
Sahara er en gammel ørken. Mye tyder på at dette området har vært omtrent som nå i de siste 70 000 åra. Nesten.
Denne kroken ble antageligvis brukt til å fange svære nilabborer på dypt vann, for omtrent 9 000 år siden. Arkeologene fant også flere titals harpunspisser ved den uttørkede innsjøen ved Gobero. (Foto: Mike Hettwer, Project Exploration)
For omtrent 12 000 år siden vaklet hele jordkloden en smule i banen sin, og dette og andre faktorer forandret monsunen i Afrika. Det begynte å regne i Sahara. Plutselig fikk den forhenværende ørkenen innsjøer og et frodig landskap som tiltrakk seg både fisk og dyr.
Sahara var grønn i 7 500 år, mener forskerne, bare med et tusenår av midlertidig tørke sånn omtrent på midten. Og det ser ut til at denne tørka skiller de to menneskestammene ved Gobero.
Kiferans og Tenerians
Den første gruppa som bodde ved den for lengst inntørkede innsjøen, var såkalte Kiffans. De kraftige skjelettene og redskapene de har etterlatt seg, vitner om at disse menneskene hadde et anstrengende liv, og kanskje jaktet på større dyr og fisk.
Annonse
Det må de i så fall ha gjort med en relativt stor grad av suksess, tror forskerne. Folkene må ha hatt god tilgang på proteinrik mat for å holde så store, kraftige kropper ved like.
Den andre stammen, som antageligvis kom hit etter den tusenårige tørka for rundt 8 000 år siden, kalles for Tenerians. De var spinklere enn den forrige gruppa, og hadde antageligvis en annen livsstil, mener forskerne.
Men det er fremdeles mange mysterier igjen å løse, rundt gravene ved Gobero.
På en seng av blomster
Sereno og kollegaene hans skal fortsette å analysere beina fra Gobero for å finne ut mer om helsa og dietten til steinaldermenneskene, skriver National Geographic.
En underlig trippelbegravelse fant sted i Gobero for rundt 5 300 år siden. En vever kvinne og to barn på fem og åtte år ligger med armene flettet sammen. Sanda under de tre er full av pollen. Det tyder på at de tre ble lagt til hvile på en seng av blomster. Ingen av skjelettene bærer noen tegn på skade. (Foto: Mike Hettwer, Project Exploration)
I tillegg pønsker forskerne på hva som kan være bakgrunnen for de mystiske positurene til noen av de gravlagte.
For eksempel den lille kvinnen og de to barna som hviler med armene flettet i hverandre. Ingen av skjelettene har tegn på skader, og jorda under dem er full av pollen. Ble de lagt til sin siste søvn på en seng av blomster?
Og så der det det underlige faktum at to helt ulike stammer – skilt av over tusen år – har valgt å gravlegge sine døde på nøyaktig samme plass, sier Chris Stojanowski fra Arizona State University.
- Det største mysteriet er hvordan de ser ut til å ha fått til dette uten å forstyrre en eneste grav.
