Bygninger og objekter kan ofte dateres ved å studere årringene i treverket. Inntil nylig har forskerne måttet ta boreprøver av materialet som skal dateres. Ulempen er at dette gir skader.

Derfor har Kjersti Føllesdal ved NTNU brukt de siste par årene på å teste ut om den ordinære prøvetakingen kan erstattes med fotografering. Konklusjonen er positiv.

- Hvis vi har tilgang på nok antall årringer i et materiale, kan vi nå slå fast at et riktig lyssatt fotografi kan brukes som dateringsgrunnlag, sier Føllesdal.

Med fotograferingsteknikken har hun undersøkt en rekke gjenstander, blant annet krusifikser, malerier på treverk og gammelt kirkeinventar. Hun har også i hovedfagsprosjektet sitt hjulpet arkeologene med å analysere en gammel stokkekiste. Den ble funnet under utgravninger av Klemetskirkegården i Oslo.

Slipper å skade materialet

Å datere tremateriale ved å studere vekstmønstre hos årringer, kalles dendrokronologi. Ekspertisen i Norge på dette befinner seg ved NTNU i Trondheim.

Dendrokronologisk laboratorium får mellom 50 og 100 forespørsler i året. Totalt har laben behandlet omtrent 2 500 prøver, hvorav halvparten har vært mulig å datere.

Terje Thun, førsteamanuensis og leder for laboratoriet, er veldig fornøyd med at fotograferingsteknikken fungerer så bra.

- Enkelte objekter er i en slik forfatning at man står mellom å forsøke å datere det eller å bevare det. Ved å bruke fotograferingsteknikken kan vi nå ta på oss å datere materiale som vi ellers ikke kunne gi oss i kast med.

- For eksempel kan vi nå aldersbestemme tredøpefonten i Rollag stavkirke som vi tidligere måtte si nei til, da en boreprøve ville laget hull i den.

Thun understreker at fotografisk prøvetaking for det meste er et supplement til den ordinære prøvetakingen. I mange tilfeller er ikke årringene synlig. Da har ikke forskerne annet valg enn enten å ta boreprøver eller sage ut et tverrsnitt av gjenstanden.

Har fasiten for furu til år 551

Som riller i grammofonplatene ligger årringene i et tremateriale. Datering av årringer på trær gir viktig kunnskap til både botanikere, arkeologer, historikere og klimaforskere.

Én årring består av en lys vårvedsone og en mørk sommervedsone. Ringene varierer i bredde alt etter hvor varm eller kald sommeren var. Ved å studere årringmateriale fra flere tidsrom som overlapper hverandre, har forskerne dannet en sammenhengende årringkronologi som går langt tilbake i tid.

I Trøndelag har Terje Thun (bildet) etablert en kronologi for furu som går tilbake til år 551, og for gran tilbake til 1351. Grunnen til en kortere kronologi for gran er at denne tresorten først ble tatt i bruk som bygningsmateriale etter middelalderen.

I området rundt Bergen fantes kronologi for furu tilbake til 882. Da Urnes stavkirke ble undersøkt, fikk man forlenget “fasiten” med enda noen år; til år 765. Tallet for furu i Osloområdet er år 871.

Furu og gran er de vanligste tresortene brukt i hus og gjenstander i Norge - og er derfor tresortene forskerne har opparbeidet referanseserie eller aldersfasit på.

Datakraft sparer tid

Thun har datert godt over 1 000 prøver fra arkeologiske utgravninger i Norge. Han har også datert om lag 600 tømmerhus og noen stavkirker.

- Å fastslå hogståret for byggematerialet krever en mengde utregninger. I dag har vi et eget dataprogram som hjelper oss med dette. Det sparer oss for masse arbeid, forklarer Thun.

Likevel er det ikke slik at dendrokronologen bare kan skanne trematerialet og la datamaskinen gi svaret. Thun og Føllesdal studerer årringene manuelt under lupe eller i mikroskop.

Opplysningene taster de inn i datamaskinen som analyserer dataene og fastslår fellingsår for materiale. Før forskerne “setter to streker” under datamaskinens svar, kvalitetssikrer de resultatet med visuell kontroll av årringmønstret.