Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Første kvinnelige fagarbeider i Statoil: Jorunn Birkeland fikk jobb i oljebransjen i ei tid da det offentlige ordskiftet om petroleum var prega av optimisme.(Foto: Trygve Hillestad / Norsk Oljemuseum)
Hvor er oljearbeideren i historien om den norske velstanden?
Oljearbeiderne har kjent presset fra miljøbevegelsen, samtidig som de har følt seg forlatt av politikerne, mener forsker.
Som den første kvinnelige fagarbeideren i Statoil ankommer Jorunn Birkeland oljeplattformen Gullfaks A i Nordsjøen for første gang.
Produksjonsplattformen er fortsatt ikke ferdigstilt våren 1986, så en boligplattform ligger ankra opp ved siden av – med gangbro over. Fra helikoptervinduet kan Birkeland se hundrevis av mennesker myldre fram og tilbake.
En tid preget av optimisme
– Det var utrolig. Jeg var så imponert. Å se ned på havet, og der lå en svær fabrikk, og masse bygging og aktivitet og folk overalt, sier hun.
Jorunn Birkeland lander i et mannsdominert arbeidsfellesskap. Likevel synes hun ikke det er vanskelig å finne sin plass, som kvinnelig industrimekaniker. Alle var så optimistiske, så positive.
– Dessuten var det jo andre kvinner om bord. Vi møttes og tok litt ekstra vare på hverandre, sier Birkeland.
– Det var virkelig en pionérstemning. Vi hadde følelsen av å være med på noe nytt, noe spennende.
Det offentlige ordskiftet om olja var også prega av en liknende optimisme.
– Jeg var definitivt stolt da jeg kom hjem til familie og venner. De møtte meg med en blanding av nysgjerrighet og beundring. Av og til kanskje misunnelse fordi jeg hadde vært så heldig å få «jobb i oljå».
Kollisjon
I 2018 sitter Jorunn Birkeland til bords med venner og familie i et bursdagslag. Det er sein sommerkveld. Birkeland og noen slektninger koser seg med et glass vin. Stemninga er god inntil de kommer inn på oljepolitikk, risikoen ved å jobbe på Nordsjøen og Turøy-ulykken.
To år tidligere hadde elleve oljearbeidere og to piloter mista livet i et helikopterhavari – på vei fra nettopp Gullfaks-feltet.
Ulykken hadde gjort sterkt inntrykk på Birkeland. Ikke bare hadde hun førstehånds erfaring fra livet offshore, men som tillitsvalgt og representant for Norges teknolog- og ingeniørorganisasjon (NITO) hadde hun sjøl deltatt i begravelsen til noen av de omkomne oljearbeiderne.
Hun forteller om hendelsen, om menneskene som omkom, rotoren som løsna og fallet på 640 meter før helikopteret krasjet mot den lille holmen ved Turøy.
Det er omtrent på dette tidspunktet en av hennes slektninger utbryter: «Ja, de kan nå bare ha det så godt, når de var så dumme og jobba i den industrien der.»
Ei ny tid
Birkeland veit ikke hva hun skal svare. Hun gjør ikke det. I stedet blir hun sittende og stirre med vantro på mennesket som hun har foran seg. Nei, det kan ikke ha vært et forsøk på å være morsom. Det står liksom ei kulde fra den andre siden av bordet.
Annonse
Noe å skamme seg over? Jorunn Birkeland og kollega på jobb på Gullfaks C.(Foto: Privat / Norsk oljemuseum)
I årene som følger, tar stadig flere unge mennesker til gatene i Norge. De brøler ut sin bekymring for en verden som synes å være trua av eksistensielle endringer på alle kanter: skogbranner, artsutryddelser, ekstremvær.
Lan Marie Berg, leder for Miljøpartiet De Grønne, går hardt ut mot så vel oljeindustri som oljearbeidere. Miljøpartiet gjør et brakvalg ved kommunevalget i 2019.
Tusenvis av ungdom brøler ut sin bekymring for klimaendringene utafor Stortinget 30. august 2019.(Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)
I sin jobb som tillitsvalgt representerer Jorunn Birkeland hundrevis av utskjelte oljearbeidere. Arbeidsfolk som ikke lenger blir møtt med beundring for jobben de gjør på norsk sokkel, men krass kritikk – fordi de tjener en bransje som har planetens blod på hendene.
– Jeg hadde sympati for ungdommens bekymring for klima da skolestreikene begynte i 2018, men min første tanke var at her er det virkelig mangel på kunnskap hos dem som krever øyeblikkelig stans av all oljevirksomhet, sier Birkeland.
– Verden ville gått av hengslene uten tilgang på energi. Norsk økonomi ville havarert med en bråstopp i oljevirksomheten.
Vi har blitt avhengige av olje og gass
Siden produksjonen på norsk sokkel starta tidlig på 1970-tallet, har verdien av olje- og gassproduksjon bidratt med om lag 22.000 milliarder kroner til Norges brutto nasjonalprodukt målt i dagens kroneverdi, ifølge Olje- og energidepartement.
– Sjøl om jeg var enig i at CO2-utslipp er et enormt problem, undra jeg meg over holdninga. Var ikke ungdommen i stand til å se hva slags ufattelig fantastisk ressurs olje, gass og for den saks skyld kull, egentlig er? Og hvor viktig denne energikilden har vært for verden og for Norge? spør Birkeland.
Hun påpeker at fossil energi er grunnlaget for industrialiseringa og mangedoblinga av verdens befolkning de siste 200 åra.
– Olje og gass er også råvarer til en lang rekke produkter som vi er blitt fullstendig avhengige av, sier Birkeland.
– Tilgang på olje og gass har medført en total endring av livsvilkår i hele verden. Det høye forbruket av fossil energi og CO2-utslippene gjør kloden sjuk. Det var jeg helt enig i, men jeg husker at jeg likevel tenkte at ensidig å snakke ned denne ressursen var historieløst.
Fremmedgjort
Annonse
Ordet «oljearbeider» tar fyr i 2019. I forskningsprosjektet WAGE ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo gjør forskere en grundig gjennomgang av medieoppslagene under den såkalte oljeskam-debatten.
Funnene viser at oljearbeideren tar enorm plass i det offentlige ordskiftet.
– Men det vi fant, var at det mest var alle andre som snakka om oljearbeideren. Det var politikere som vekselvis skulle kritisere eller rettferdiggjøre. Det var aviskommentatorer som skulle analysere og fortolke, sier David Jordhus-Lier.
Han har leda WAGE-prosjektet, som har hatt mål om å undersøke hvordan arbeidere som jobber med fossil energi i Norge, Nigeria, USA og Canada, ser på sin egen rolle i et grønt skifte.
– Oljearbeideren blei gestalta av alle andre og slapp i ganske begrensa grad til sjøl. Jeg tror mange som jobba i næringa, må ha følt seg ganske fremmedgjorte tilbake i 2019.
Inviterte til refleksjon
David Jordhus-Lier har vært på besøk i skyttergravene.(Foto: Erik Engblad / UiO)
Forskerne i WAGE ville gjøre et forsøk på å få oljearbeiderne i tale. Høre hva de mente om kravene til omstilling, nedstengning, grønt skifte og klimakrise. Gi dem muligheten til å fortelle om oljebransjens framtid på sin egen måte.
– Uten at de måtte gå inn i en sånn pingpong-greie som prega klimadebatten på dette tidspunktet, sier Jordhus-Lier.
Forskerne inviterte 40 tillitsvalgte i de viktigste fagforeningene som organiserer oljearbeidere i Norge. Sammen skulle de diskutere norsk petroleumsvirksomhet, klimadebatten og viljen til industrisatsing blant norske politikere.
Men også hvordan Norge burde opptre i forholdet til andre oljeproduserende nasjoner. Hvordan den norske leverandørindustrien kunne dele teknologi og kompetanse med aktører i utlandet.
– Vi tok med oss refleksjonene og gjorde litt av samme øvelse i miljøbevegelsen, hvor vi fortsatte samtalen i «den andre skyttergraven». Vi tok opp reaksjonene til blant andre Anja Bakken Riise, lederen for Framtiden i våre hender, på film – som igjen blei vist på nye møter med representantene fra oljebransjen, forteller Jordhus-Lier.
Fikk øye på nyanser
Annonse
Utsagnene som forskerne fanger på film, viser hvor mye som står på spill når det kommer til norsk oljeproduksjon.
På den ene siden for alle de som på ulike måter er avhengig av oljebransjen for inntekt og arbeid. På den andre siden for de som føler at det framtidige livsgrunnlaget er trua av petroleumsvirksomheten i Norge.
– Samtidig fikk vi øye på en god del nyanser, som ikke vanligvis kommer fram i den polariserte mediedebatten, sier Jordhus-Lier.
– Vi har forsøkt å strukturere det vi kaller en samtale på tvers av tid, rom og politisk avstand.
Eksempelvis i oljeindustrien viste det seg å eksistere mange ulike posisjoner.
– En oljearbeider kunne både være en bestefar og en vestlending og en teknisk industriarbeider og en som er glødende opptatt av miljø. Noen ganger var oljearbeideren en som delte synet til Equinor. Andre ganger en som var rykende uenig med arbeidsgiver og trua med streik, forteller Jordhus-Lier.
En brei enighet ligger likevel hele tida i bånn når forskeren beskriver møtene med aktørene i norsk olje og gass: Bransjen sitter på avgjørende teknologi og nøkkelkompetanse. De må være en del av framtidas løsninger.
– Alle insisterte på utvikling, ikke avvikling.
Det grønne skiftet
Arbeidet med polariseringa i klimadebatten resulterte blant annet i en rapport som forskerne leverte til prosjektet Grønn industri 21 og Manifest tankesmie.
Rapporten blei del av grunnlaget for boka Parterapi i 2021. Der inviterte Magnus Marsdal tillitsvalgt i Aker-konsernet, Atle Tranøy, og Anja Bakken Riise til å gå sammen for å finne ei løsning som kunne forene klimaaktivister og oljefolk.
Det grønne skiftet begynte å bli et ufravikelig faktum.
Så vel EU som USA og Norge etablerte mål om netto null klimagassutslipp innen 2050. Netto null er et mål om å oppnå null utslipp av klimagasser enten ved å stoppe alle utslipp eller ved at gjenværende utslipp oppveies på ulike måter.
Annonse
FNs generalsekretær erklærte «kode rød for menneskeheten» og ba alle land slutte å leite etter ny fossil energi.
Norske framtidsnæringer
I boka fokuserer Marsdal på hvor økonomisk katastrofalt det vil bli for Norge å være så avhengig av ei næring som går ut på dato. Hvis norske industriselskaper fortsatte med olje og gass helt til siste lønnsomme dråpe var tappa fra norsk sokkel, kunne det være for seint å bevege seg over i havvind, hydro eller andre framtidsnæringer.
– Spørsmålet er hvordan vi utvikler den grønne industrien, sier Jordhus-Lier.
– Har vi egentlig investeringsviljen, kapitalen og arbeidskraften som skal til for å bygge opp store nye industrier i rekordtempo?
I Parterapi påpeker Magnus Marsdal at det ikke finnes én næring eller sektor i Norge som kan erstatte olje og gass, verken i eksportinntekter eller arbeidsplasser. Men mulighetene er mange sjøl om det begynner å haste – innen havvind, hydrogen, grønn skipsfart, karbonfangst og -lagring, kraftintensiv industri, batterifabrikker og solenergi.
– I Norge har vi en tverrpolitisk enighet om at vi skal bygge opp nye, grønne industrier fordi vi trenger energi også i framtida. Hvis energien ikke skal komme fra fossile kilder, må den komme fra et annet sted, sier Jordhus-Lier.
Anbefalinger til myndighetene
– Men også fordi vi har så mye av arbeidsstyrken ansatt i eller avhengig av, oljebransjen i dag. Hvis ordrebøkene er fulle med petroleumskontrakter, er det vanskelig å fristille teknologi og kompetanse til å utvikle nye, mer bærekraftige industrier.
Jordhus-Lier og hans kollegaer ba i 2022 tunge aktører i energibransjen og folk fra miljø- og fagbevegelse tegne opp mulige scenarioer for at norsk oljebransje skal nå målet om netto null utslipp innen 2050.
Arbeidet munna ut i en rekke anbefalinger til norske myndigheter og beslutningstakere i norsk olje- og gassindustri, publisert i rapporten Petroleum Pathways in Norway.
Hvordan kan norsk olje- og gassindustri nå målet om netto null i 2050?(Foto: WAGE)
– Hovedbudskapet fra bransjeaktørene er at regjeringa bør etablere klarere omstillingsmål enn de som foreligger i dag. Målene burde følges av tydelige standarder og forskrifter for alle selskaper som opererer på norsk sokkel, sier Jordhus-Lier.
– Det er stort gehør blant oljearbeidere for tanken om at staten burde spille en større rolle. At staten må være mer aktiv på investeringsfronten, pushe nye teknologier og ta risikoen som markedsaktører ikke vil ta.
Verdens reineste olje
Det internasjonale energibyrået IEA sjokkerte oljeverdenen med en ny rapport i mai 2021. Der skreiv de at det ikke trengs nye olje- og gassfelt etter 2021 hvis verden skal nå netto nullutslipp i 2050.
Samtidig slo IEA fast at alle oljeproduserende land ikke kan ha samme sluttpunkt.
En plutselig nedstengning vil kunne føre til store prisøkninger på energi. Det vil ramme ulikt sosialt. Knappheten på oljebaserte produkter, inkludert medisinsk utstyr, vil fjetre samfunnsmaskineriet. Industridød og påfølgende arbeidsløshet vil føre til politisk ustabilitet og grobunn for autoritære styresett.
Spørsmålet er hvem som går foran og hvem som får lov til å henge etter?
– Vårt inntrykk fra fokusgruppene er at aktørene i norsk oljebransje generelt tenker at norske plattformer produserer den reineste olja i verden, og at Norge derfor burde være blant de siste til å stanse produksjonen, sier Jordhus-Lier.
Han viser til en forskningsartikkel i tidsskriftet Science i 2018. Der rangerer forskerne land etter gjennomsnittlig utslipp per oljeenhet. Norge kommer relativt godt ut, men kan i realiteten ikke skilte med den reineste olja.
– Saudi-Arabia har eksempelvis en reinere produksjon ifølge den lista. Dessuten er forskjellene fra anlegg til anlegg ute i Nordsjøen store, sier Jordhus-Lier.
Hvem sitter på fakta?
Forskerteamet i WAGE tok med seg sitater fra fokusgruppene i Norge til Nigeria og presenterte dem for nigerianske oljearbeidere under fokusgrupper i Port Harcourt i januar 2020. De møtte mange av de samme argumentene som den norske oljebransjen støtta seg på.
Refleksjonene tok forskerne med tilbake til norske aktører.
David Jordhus-Lier løfter fram et generelt funn fra forskningsarbeidet: Ulike parter påstår alltid at det er de som sitter på fakta.
– Mens det er de andre som er drevet av følelser, eller noe irrasjonelt, eller egeninteresse eller hva det skal være. Men hva om alle egentlig bare forholder seg til ulike sett med fakta, som i altfor liten grad inneholder den andres premisser? spør Jordhus-Lier.
– Hovedutfordringa er kanskje å involvere hverandres sannheter, ikke å vinne diskusjonen.
Argumentet om den reineste olja må på den måten balanseres mot retten til utvikling, ifølge Jordhus-Lier. Hvilket vil stille Norge på en helt annen plass i utfasingskøen.
– Eller det tredje argumentet, som vi fikk deltakerne i fokusgruppene til å diskutere, som er evnen til omstilling. De som har den beste velferdsstaten, de beste mekanismene for konflikthåndtering i arbeidslivet, den beste omstillingskompetansen, burde kanskje fase ut først? spør han.
– Verken fagbevegelsen eller bransjen som sådan har klare svar på hvordan utviklinga av norsk olje- og gassindustri kan bidra til å hjelpe verden ut av klimakrisa. Men innstillinga er der. Jeg tror en viktig del av håpet i oljebransjen, er at løsninger som ligger i eksisterende kompetanse og teknologi, kan brukes til noe godt.
Et paradigmeskifte
Mye har skjedd siden 2019. Den politiske vinden blåser ikke lenger i rødgrønn retning. Krigen i Ukraina har gjort det vanskelig å argumentere mot nødvendigheten av energisikkerhet.
Samtidig har klimaendringene blitt mer akutte, også for nordmenn flest – i form av både tørke og flom.
– Det har vært et paradigmeskifte. Kunnskapsnivået hos miljøbevegelsen er i dag mye høyere. Flere har tatt inn over seg hvor viktig det er at Norge forvalter olje- og gassressursene på en klok måte for å unngå energikrise, sier Jorunn Birkeland.
Hun tror oljebransjen på samme tid har fått en større forståelse for nødvendigheten av grønn omstilling. Men mangelen på en tydelig plan fra politisk hold bekymrer mange av våre medlemmer, ifølge NITO-representanten.
Jorunn Birkeland tror på en sterkere styring av kapitalen, også for å ta vare på miljøet.(Foto: Tove Karin Hagen)
– Myndighetene burde begynne med mandatet til industrien. Equinor er 67 prosent statseid, men mandatet sier at selskapet skal drive forretningsmessig. Myndighetene vegrer seg derfor for sterkere styring av kapitalen. De er redd for å krysse grensa, sier Birkeland.
Alle prosjekter og all styring skal ha maks profittutsikter.
– Investeringene må være et «business case», som det heter. Og det er tilfellet med Melkøya. Der går Equinor for elektrifisering og ikke karbonfangst. Fordi det lønner seg. Så man må begynne med mandatet. Man må sette konsesjonsvilkår, ikke sant? Det må ligge i bunnen. Og det er klart at det kan staten fint gjøre, hvis de bruker petroleumsloven, sier Birkeland.
– Vi har nemlig en fantastisk petroleumslov. Den burde riktignok vært stramma opp og blitt tydeligere på klimahensyn, men den kan likevel brukes slik den står.
Viktig med forståelse
Også Anja Bakken Riise mener utviklinga har gått i riktig retning, sjøl om det grønne skiftet går for sakte.
– Begge sider av denne betente debatten har gjort flere gode forsøk på å nærme seg hverandre, sier hun.
– Men vi trenger en politikk for redusert oljeutvinning med en plan for overgangen til å bli et fornybart samfunn. Den politiske stillstanden er illevarslende all den tid FN peker på at det blir umulig å nå klimamålene med mindre verdens land slutter å hente ut olje, kull og gass.
Anja Bakken Riise innser at oljearbeiderne har havna i en skvis.(Foto: Terese Samuelsen)
Bakken Riise tror deltakelsen i prosjektet WAGE, ved siden av en rekke andre brobyggende tiltak de siste årene, har bidratt til å synliggjøre hvordan oljearbeiderne har kjent presset fra miljøbevegelsen, samtidig som de har følt seg forlatt av politiske beslutningstakere.
– Dette er viktig å forstå. Hvis vi ikke anerkjenner oljearbeiderne, vil det bli ekstremt krevende å få med oss industrien og fagbevegelsen på å kreve politisk endring, sier hun.
– Om vi fortsetter å stå i opposisjon til hverandre, vil olje- og industripolitikken forbli uendra. Med dét vil Norge fortsette å forverre klimakrisa.
David Jordhus Lier mfl.: Petroleum Transition Pathways in Norway. Rapport fra OGT, 2022. Sammendrag.
Net Zero by 2050. Rapport fra IEA, 2021. Sammendrag.
Mohammad S. Masnadi mfl.: Global carbon intensity of crude oil productionNew data enable targeted policy to lessen GHG emissions. Science, 2018. Sammendrag. DOI: 10.1126/science.aar6859.
