Velferdsstaten syr puter under armene på oss og gjør det lettere for vanskeligstilte grupper å velge å være utenfor arbeidsmarkedet.

- Dette er et synspunkt en ofte støter på, sier Espen Dahl, professor i helse og sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Et alternativt syn er at en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og gode velferdsordninger gir vanskeligstilte grupper ressurser til å klare seg selv, få kontroll over livet sitt og greie å delta i arbeidslivet.

– Vår konklusjon er at den alternative tolkningen stemmer mer med virkeligheten. Det er høyere grad av yrkesdeltagelse blant folk med lav utdannelse og blant syke i Norge enn i land med andre velferdsmodeller, påpeker Dahl.

Velger å jobbe

Dahl har ledet et prosjekt finansiert av Forskningsrådets Folkehelseprogram som har studert samspillet mellom helse, sosial ulikhet og ekskludering fra arbeidsmarkedet. Prosjektet har brukt data fra 26 europeiske land i tillegg til Canada.

Kjetil van der Wel har tatt doktorgraden sin i prosjektet. Han mener det ikke er overraskende at noen trekker den konklusjonen at de generøse velferdsordningene lokker folk bort fra arbeidslivet hvis de ser på Norge isolert.

– Blant syke og lavt utdannede har vi de siste 30 årene fått en større andel som befinner seg utenfor arbeidslivet. Men sammenligner vi oss med andre land, ser vi at utviklingen der er enda mer negativ der, påpeker van der Wel.

Ikke mer brutalt

Landene har blitt sortert ut fra to ulike strategier.

Den første strategien, som er mye brukt i tidligere forskning, går ut på å dele landene inn i tre ulike velferdsstatsregimer:

Det skandinaviske eller sosialdemokratiske regimet er universalistisk med generøse trygdeordninger.

Det liberale, som i Storbritannia og USA, har mer målrettede og mindre generøse velferdsordninger, mens ordningene i det kontinentale regimet er nært knyttet til yrkesdeltagelse og det man har tjent.

Den andre strategien er å beskrive landene kvantitativt langs forhold som sjenerøsitet i velferdsordningene og utgifter til aktive arbeidsmarkedstiltak.

Enten landene beskrives på den ene eller andre måten, finner forskerne at flere folk i de nordiske landene velger å jobbe enn i land med svakere velferdsordninger.

Hva er da forklaringen på at stadig flere med kort utdanning og dårlig helse, faller utenfor arbeidslivet?

En vanlig oppfatning har vært at arbeidslivet har blitt mer brutalt – man skal jobbe raskere, og kravene til utdanning og sosial kompetanse er større.

Dahl mener at denne oppfatningen stemmer med at stadig flere firmaer må tenke økt inntjening. Men likevel har ikke noen studier klart å vise en slik økende brutalisering.

– Våre funn reflekterer kanskje heller økt bruk av omstillingsprosesser og nedbemanninger. Når noen blir skjøvet ut, er det ofte de med kort utdanning og dårlig helse som rammes. Mange av dem kommer seg heller ikke inn på arbeidsmarkedet igjen når tidene blir bedre, sier Dahl.

Kan gi økonomisk vekst

En vanlig måte å betrakte sosialpolitikk på, er å knytte den til forbruk og omfordeling. Men man kan også se på den som sosiale investeringer som setter folk i stand til å klare seg selv, understreker Dahl.

Nordiske velferdsstater kjennetegnes av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og tjenester og ytelser som for eksempel gjør det enklere å kombinere det å ha dårlig helse eller være småbarnsmor, med å jobbe.

– Disse ordningene medfører at mange flere i Norge bidrar til en verdiøkning sammenlignet med i andre land. Derfor er det ikke bare slik at vi kan ta oss råd til å ha en god sosialpolitikk fordi vi er rike, men også at en velfungerende sosialpolitikk vi kunne gi økonomisk vekst, sier Dahl.

Lønner seg å jobbe lenge

Og til tross for at vanskeligstilte enkeltpersoner vil kunne tjene på å gå ut av arbeidslivet, har de aller fleste mest å tjene på å holde seg innenfor, påpeker professoren.

– Det lønner seg å være yrkesaktiv, og å være det så lenge som mulig. Man får i større grad tilgang til sykepenger, fødselspenger, pensjon og så videre. Fordelene som samfunnet får på gruppenivå når det gjelder sysselsetting, kan derfor overgå de mulige ulempene på individnivå, sier Dahl.

– Funnene våre gir grunn til å tenke seg godt om før man vurderer å skjære ned i offentlige ytelser, fastslår van der Wel.