I vår ble en omfattende komparativ landstudie utgitt i USA.

Boka «The Structure of Wages: An International Comparison» inneholder også et kapittel om norsk lønnsstruktur og arbeidsmobilitet.

Lønnspolitikk 1980-1997

NHH-forskerne Jarle Møen og Kjell Gunnar Salvanes, samt Arngrim Hunnes som nå er ved Universitetet i Agder, har analysert data over norsk lønnspolitikk i tidsrommet 1980 til 1997.

Sentraliserte lønnsoppgjør, generelt høyt lønnsnivå og små lønnsforskjeller er noe av det som skiller Norge fra USA og mange vesteuropeiske land.

– Norge er et interessant land å studere fordi vi kombinerer en svært åpen økonomi med svært små og stabile lønnsforskjeller.

– Noe av forklaringen på dette ligger i særegne institusjoner med sentralisert lønnsdannelse som et framtredende trekk, sier førsteamanuensis Jarle Møen ved Institutt for foretaksøkonomi, NHH.

Norge har relativt beskjedne lønnsforskjeller. På 1980- og 1990-tallet steg arbeidsledigheten, og den holdt seg høy.

Flere land i Europa måtte stramme inn den voksende velferdsstaten og ønsket å endre den solidariske lønnspolitikken fordi kostnaden ble for høy.

Samordnet oppgjør

Mens andre land gikk bort fra sentraliserte lønnsoppgjør, beholdt Norge den likhetsbaserte lønnspolitikken. Små forskjeller og samordnet lønnsoppgjør har vært med på å dempe lønnsveksten i dårlige tider.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det såkalte solidaritetsalternativet introdusert for å styrke konkurranseevnen og sørge for at flere kom ut i arbeid.

Sammenliknet med Europa og USA beholdt Norge et høyt lønnsnivå med små forskjeller, med en lønnstrukturen presset sammen på midten. De lave lønningene ligger relativt høyt oppe, og de høyere lønningene er presset ned.

– Lawrence Kahn ved Cornell University skrev for noen år siden om «Norge mot vinden». Lønnsforskjellene økte i USA og i de fleste europeiske land, men det samme skjedde ikke i Norge. I perioden 1980 til 1997, som vi studerer, er det veldig stabilt.

Trenden med høyere lederlønninger kom senere til Norge, og svakere.

Et tankekors

Sentraliserte lønnsoppgjør har ført til at de lavest utdannede i Norge har hatt et mye høyere lønnsnivå enn tilsvarende grupper i andre land.

Samtidig blir det høye lønnsnivået også et samfunnsproblem og en utfordring for velferdsstaten, mener Møen.

– Mange av dem som sliter på arbeidsmarkedet, personer med lav arbeidsevne, ryker helt ut fordi en ikke kan forsvare så høye lønninger hvis ikke folk er topp produktive og stiller på jobb hver dag. Sjenerøse trygdeordninger gjør dette mulig og til dels nødvendig.

– Dette er et stort tankekors, helt uavhengig av om det er arbeidsvilje eller -evne det står på. Samfunnet går glipp av arbeidsinnsatsen hos disse menneskene. De blir priset helt ut, kanskje mot sin vilje, og det er kostnaden ved høye lønninger, sier Jarle Møen.