Mye av vitsen med å være fagorganisert er å få høyere lønn. Forskere ser klart at dersom flere på en arbeidsplass er organisert, så øker lønningene. Bildet er fra demonstrasjoner under EU-toppmøtet i Göteborg i 2001. (Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix)
Det lønner seg å være fagorganisert
Lønningene på en arbeidsplass øker med 14-15 prosent dersom halvparten av de ansatte er organiserte.
Ny norsk forskning viser nå klart hva som skjer med lønn om de ansatte organiserer seg.
– Lønningene øker klart der hvor ansatte er fagorganiserte, konkluderer forsker Harald Dale-Olsen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo.
Forskerne ser ikke at den enkeltes fagforeningsmedlemskap gjør noen vesentlig forskjell. Det er når flere på en arbeidsplass organiserer seg at lønna øker.
Om lag 80 prosent av alle offentlige ansatte og rundt 40 prosent av alle privatansatte i Norge er medlemmer av en fagforening.
Så mye øker lønningene
Harald Dale-Olsen har ledet denne forskningen på fagforeningsmedlemskap. Få land i verden har en høyere andel fagorganiserte blant arbeidstakerne enn Norge. (Foto: ISF)
Samfunnsforskerne har målt hvor mye mer du prosentvis tjener i timen dersom du og kollegene dine er organisert. Tallene de har brukt er hentet fra året 2011, og drøye to millioner norske arbeidstakere er inkludert i studien. De aller fleste arbeidsplasser i Norge med fem eller flere ansatte er undersøkt.
Sammenlignet med arbeidsplasser uten fagorganiserte, så øker lønna med seks prosent for kvinner og åtte prosent for menn – dersom inntil en firedel av de ansatte er organiserte.
Er mellom en firedel og halvparten på arbeidsplassen organiserte – så øker lønningene med 14 prosent for kvinner og 15 prosent for menn.
Er mellom halvparten og tre firedeler av de ansatte organiserte – så øker lønningene med hele 23 prosent for kvinner og 18 prosent for menn.
Ved enda høyere andel organiserte enn tre av fire på en arbeidsplass, finner ikke forskerne noen ytterligere lønnsøkning å snakke om.
Forskerne har også undersøkt effekten av fagorganisering på lønn i året 2004. Slik kan de se om det var noen endring fram til året 2011.
Det ser de helt tydelig. Effekten av fagorganisering på lønn er klart sterkere i 2011 enn den var i 2004.
Et eksempel: På arbeidsplasser der mellom en firedel og halvparten var organiserte i 2004, var effekten på lønn da begrenset til ni prosent for kvinner og åtte prosent for menn. Mens effekten altså var økt til henholdsvis 14 prosent og 15 prosent syv år senere.
– Norge er et land med mange fagorganiserte og sterke fagforeninger. Samtidig er vi et land der lønnsoppgjørene er nokså sentraliserte. Det siste tatt i betraktning, er det overraskende hvor mye lokal fagforeningsaktivitet åpenbart må ha å si for lønningene våre, sier Dale-Olsen.
Arbeidslivsforskeren er mindre overrasket over at en relativt liten andel fagorganiserte på en arbeidsplass, tydeligvis kan få stor betydning for lønningene til de andre som er ansatt ved samme sted. Dette ser han i sammenheng med lovkravet som sier at dersom ti prosent av de ansatte har organisert seg, så må det opprettes en lokal tariffavtale som omfatter alle ansatte på arbeidsplassen.
– Slik får de uorganiserte på en arbeidsplass også ta del i den lønnspremien som de andres fagorganisering åpenbart bringer med seg.
Fagforeninger var i utgangspunktet mannsdominerte organisasjoner. Men både i Norge og et land som Storbritannia har de beveget seg i retning av å bli kvinnedominerte, forteller forskeren.
Dette har mye sammenheng med at det blir stadig færre tradisjonelle industriarbeidsplasser, og at stadig flere offentlige arbeidsplasser med mange kvinner har høy grad av organisering.
I en delundersøkelse sammenlignet forskerne kvinnedominerte fagforeninger med mannsdominerte fagforeninger.
Da fant de at med kvinnedominerte fagforeninger, så førte økt andel fagorganiserte på arbeidsplassen til at kvinners lønn økte mer enn menns lønn.
Var fagforeningene derimot mannsdominerte, høstet kvinner og menn omtrent like store lønnsmessige fordeler av økt andel fagorganiserte.
Denne studien er et samarbeidsprosjekt mellom britiske og norske samfunnsforskere. Lønningene til fagorganiserte i både Storbritannia og Norge er undersøkt.
– Vi ser svært interessante forskjeller mellom de to landene, rapporterer Dale-Olsen.
– I Storbritannia finner vi nesten ingen effekt på lønn for fagorganiserte kvinner. For britiske menn har fagorganisering en tydelig effekt på lønningene. Kjønnsforskjellen i Storbritannia er påfallende sterk.
Dale-Olsen forteller at forskerne også i Storbritannia antok at kvinner ville tjene på å organisere seg. Men det ser de altså ikke. Kun britiske menn tjener på å fagorganisere seg.
En mulig forklaring kan være at mange britiske fagforeninger fortsatt er dominert av menn.
En annen forklaring kan være at vi ganske enkelt har kommet lenger med likestilling i Norge enn i Storbritannia.
– Men dette vet vi ikke noe sikkert om, understreker Dale-Olsen.
De britiske forskerkollegene hans er selvfølgelig interessert i å finne ut mer om den klare forskjellen forskerne fant mellom Storbritannia og Norge. Kjønn i sammenheng med fagforeninger er generelt noe arbeidslivsforskere vet lite om, påpeker Dale-Olsen.
I Storbritannia ble fagforeningsmedlemskap vanligere blant kvinner enn blant menn allerede på 1990-tallet. I Norge ble det for et drøyt tiår siden vanligere at kvinner er organiserte enn at menn er det.
Parallelt med denne endringen er altså fagforeningsmedlemskap i stadig økende grad blitt noe offentlig ansatte og såkalte hvitsnipp-arbeidere holder på med – og åpenbart nyter godt av.
Annonse
På tradisjonelt mannsdominerte industriarbeidsplasser er stadig færre fagorganisert.
Fagforeninger er organisasjoner med frivillig medlemskap, og demokratisk valgte ledere. I teorien burde fagforeninger dermed tale gjennomsnittsmedlemmet sin sak. Gjennomsnittsmedlemmet er altså stadig oftere en kvinne.
På den annen side kan fagforeninger også være konservative organisasjoner preget av fortidas maktforhold. Slik kan aldrende, mannlige fagforeningspamper fortsatt få det avgjørende ordet noen steder. Kanskje er dette vanligere i Storbritannia enn i Norge.
«Work Life Challenges - workforce management and worker involvement solutions» er et forskningsprosjekt finansiert gjennom det samfunnsvitenskapelige VAM-programmet i Norges forskningsråd.
Forskerne har sett på norske arbeidsplasser og norske arbeidstagere. De har også sett på hva som inkluderer og hva som ekskluderer, og på samspill mellom ansatte og ledere. Et mål har vært å peke på viktige trender i norsk arbeidsliv.
Prosjektet er blitt ledet fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo.
