Verdens og Norges klimagassutslipp må kuttes – og det raskt. Det vil kreve store endringer i alle samfunnslag.

Ifølge professor David Jordhus-Lier ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på UiO, er det særlig én realitet vi må ta inn over oss først som sist: Noen kommer til å miste jobben.

– Det er klart at det grønne skiftet skaper tapere, sier han.

Han mener det er vanskelig å spå hvordan morgendagens arbeidsmarked ser ut. I tillegg til det grønne skiftet skjer det mye innen automatisering og digitalisering som får store konsekvenser for hvordan vi arbeider i framtiden. Når verden må kutte i bruken av fossile brennstoff har de som arbeider i olje- og gassindustrien usikre jobbutsikter på lang sikt.

– I det grønne skiftet er oljearbeidere svært utsatt. Det gjelder ansatte offshore, de i leverandørindustrien og andre som er avhengige av bransjen for sin egen jobbsikkerhet. Totalt er det snakk om flere hundre tusen mennesker, sier Jordhus-Lier.

Han leder et forskningsprosjekt som undersøker hvordan ansatte og tillitsvalgte i petroleumsnæringen ser på sin egen rolle i omleggingen til et fornybarsamfunn.

Føler seg urettferdig fremstilt

Datainnsamlingen er i en tidlig fase, men vi spør Jordhus-Lier om inntrykket så langt.

– Er ansatte innen fossil energi motstandere av offensiv klimapolitikk?

– Tidligere forskning har vist at oljearbeidere jevnt over er mer skeptiske til klimapolitikk enn folk flest, men det handler mest om den delen av klimapolitikken som har en direkte påvirkning på egen jobbsikkerhet. Våre samtaler med tillitsvalgte i oljebransjen bekrefter dette bildet, sier han.

Han kan også fortelle at oljearbeidere ofte er frustrert over at de ikke blir tatt på alvor i debatter som har med miljø og klima å gjøre.

De blir sett på som klimasinker og klimafornektere, noe de overhodet ikke kjenner seg igjen i. Tvert imot. De føler de allerede bidrar med mye i det grønne skiftet.

– Mange føler de kontinuerlig er med å omstille sine egne arbeidsplasser, endre energisystemer, arbeidsprosesser ute på sokkelen, sier Jordhus-Lier og viser til at det gjøres store framskritt med å begrense klimagassutslipp ved utvinning av olje og gass på norsk sokkel.

– Det er en stor kontrast til bildet vi ser av samme gruppe i offentligheten, hvor de framstilles som en bremsekloss som er imot klimatiltak, sier han.

Tror på teknologi, ikke avvikling av oljenæringen

Forskeren ser at oljearbeidere er omtrent like opptatt av miljø og klima som resten av befolkningen.

– De fleste oljearbeidere er både kunnskapsrike og engasjerte i miljøspørsmål. Det er ingen som tviler på at oljen en gang tar slutt. Heller ingen tviler på at det blir store endringer i energiproduksjonen. Debatten handler om hvordan omstillingen skal drives fram og på hvilke premisser, sier Jordhus-Lier.

Jevnt over har ansatte i petroleumsnæringen et teknologi-optimistisk syn på det grønne skiftet. De mener at løsningen på miljøutfordringene blir skapt av nyvinninger i markedet og teknologiske framskritt, og ikke hovedsakelig gjennom redusert forbruk eller statlig styrt avvikling av oljeindustrien.

– Det er kun den veien som blir sett på som akseptabel og forenlig med trygge arbeidsplasser og et fortsatt velferdssamfunn. Grunnsteinene i oljearbeidernes klimaforståelse består av ting som karbonfangst og lagring, flytende havvind og bruk av naturgass, som en bro fra kull til fornybar, forklarer Jordhus-Lier.

Provosert av sluttdato

I tillegg blir denne gruppen spesielt provosert når politikere og organisasjoner foreslår å fastsette en dato for å utvinne olje og gass på norsk sokkel.

Ifølge Jordhus-Lier er det flere årsaker til det. Blant annet en oppfatning om at det ikke finnes noe realistisk alternativ for å sikre de inntektene og den verdiskapningen Norge trenger for å opprettholde velferdsstaten.

– De tillitsvalgte forteller om en grunnleggende usikkerhet om hva alternativet er, med tanke på oljearbeidernes egen jobbframtid, nasjonaløkonomiens bærekraft og industrigrunnlag i lokalsamfunn. Troen på at den norske velferdsstaten ikke kan fortsette uten petroleumsinntekter er veldig sterk, sier han.

På et annet plan er det mer personlig. Det oppleves grunnleggende utakknemlig at de som nyter godt av oljearbeidernes verdiskapning, også skal gå inn for å gi dem sparken.

– Jeg tror det handler i stor grad om at noen andre kan tillate seg å bestemme at eget levebrød ikke har eksistensberettigelse, at jobben kan avskaffes som et vedtak. Det som gjør det ekstra provoserende, er opplevelsen at nettopp skatteinntektene fra bransjen og oljefondet sikrere offentlig sektor og velferdsstaten mange ordninger som de som vil avskaffe oljeutvinningen nyter godt av, sier han.

I tillegg er det en geografisk dimensjon her, mener Jordhus-Lier.

Vedtakene fattes i Oslo, men konsekvensene rammer først og fremst på Sør- og Vestlandet.

Frykter dårligere lønn og betingelser

– Hvor bekymret er de som arbeider med olje og gass for at de ikke skal ha jobb i framtiden?

– Det korte svaret er at det kommer veldig an på hva man jobber med. Langt fra alle som tjener sitt levebrød i petroleumsindustrien jobber direkte med å hente fossile energikilder opp av bakken, sier han.

I hele verdikjeden og nettverket av tjenesteleverandører, finner man ingeniører, elektrikere, kokker, transportarbeidere, helsepersonell og mange flere yrker som ikke nødvendigvis har kompetanse som er knyttet til olje og gass.

– De som ikke har oljespesifikk kompetanse, er nok bedre stilt. Når vi for eksempel snakker med elektrikere eller elektroingeniører, er inntrykket at de kan omstille seg relativt enkelt. Deres oppfatning er at de er trygge så lenge det finnes andre bransjer i vekst som de kan jobbe i, sier Jordhus-Lier.

Men selv om mange kan klare å finne seg jobb andre steder, er det ikke sikkert at betingelsene blir like gode.

– Frykten mange i fagbevegelsen har, er at jobbene i nye, grønne bransjer skal være usikre, lavtlønnede og med dårligere betingelser. Det kan for eksempel dreie seg om de som jobber med catering og renhold på plattformer eller hos leverandører, sier han.

Forsiktig fagbevegelse

En samlet fagforening kan spille en sentral rolle i å få gjennomført et grønt skifte. Men frykten for at det grønne skiftet kan bidra til dårligere sikkerhet, lønn og arbeidsvilkår gjør, ifølge Jordhus-Lier, at deler av fagbevegelsen kan ha en litt forsiktig holdning til klimatiltak.

– Her har fagbevegelsen en liten utfordring. Deres mandat er å representere nåværende medlemmers interesser, mens klimaendringer først og fremst vil påvirke folk lenger fram i tid. Selv om vi har begynt å kjenne på klimaendringene i dag, er det fortsatt først og fremst en framtidig trussel, sier han.

Der norsk fagbevegelse tidligere har vært dyktig til å respondere på akutte og konkrete endringer i arbeidsmarkedet, representerer det grønne skiftet en helt annen type omstilling.

– Forskjellen på det grønne skiftet og andre omstillinger vi har vært gjennom, er at dette dreier seg om å agere i dag på en framtidig trussel. Det er noe annet enn for eksempel da skipsindustrien var nede for telling, sier han.

I tillegg mener Jordhus-Lier at sakseierskapsprinsippet som gjelder i norsk fagbevegelse kan være en hindring. Innad i LO er det slik at beslutninger som angår én bransje hovedsakelig skal tas av det enkeltforbundet som organiserer ansatte i den bransjen.

Men klimakrisen rammer alle, og det finnes ikke ett enkelt forbund som kan ta eierskap til miljørelaterte saker. En omstilling krever handling på tvers av bransjer. Her kan det lett oppstå gnisninger og konflikt mellom fagforbund.

– I 2017 var det noen i industriforbundene som truet med å gå ut av LO da organisasjonen debatterte om de skulle støtte varig vern mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, nevner han som eksempel.

Sysselsetting mot bærekraft?

Til slutt advarer Jordhus-Lier mot at vi aksepterer premisset at sysselsetting står i direkte konflikt med et bærekraftig, grønt skifte.

– Det kan være et reelt dilemma i konkrete situasjoner. I spesifikke regioner, og i industrier som fossil energiproduksjon kan disse prioriteringene stå mot hverandre. Men om vi forholder oss til det grønne skiftet på en mer overordnet skala, er mulighetene for jobbskaping store.

– Her vinner og taper vi sammen, avslutter David Jordhus-Lier.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

Drar til sjøs etter vindkraft

Infrarøde øyne følger med i nord

Kan gjøre CO2-fangst billigere