Det hevder statsviter og sosialantropolog Iver B. Neumann. Han har jobbet flere år i Utenriksdepartementet (UD). Der drev han betraktende observasjon av hverdagen i diplomatiet.

En av de mest interessante dimensjonene å se på i norsk diplomati er den som gjelder kjønn, mener professoren, som i sin nye bok At home with the diplomats har studert diplomatenes arbeidshverdag.

- Jeg har lett og gransket arkiver, og intervjuet en rekke mennesker, men ingen steder finner jeg at menn i UD var pådrivere for, eller støttet at kvinner burde få innpass i diplomatiet, sier Neumann.

- Det er ganske sjokkerende. Og ikke minst en viktig lekse i dagens Norge, hvor vi har så lett for å glemme vår kjønnshistorie. Mennene syntes å tenke at kvinner er gøy å ha med så lenge det er veldig få av dem. Blir de mange, er det ikke noe stas lenger.

Han forklarer videre at når det gjaldt resultater, hadde det lite å si at kvinner kom til.

- Politikkens karakter er slik at den nok ikke påvirkes så mye av kjønnet på den som fatter beslutninger.

Han mener imidlertid måten prosesser foregår kan være annerledes mellom kvinner enn mellom menn.

- Kvinner i diplomatiet velger ofte å samarbeide med andre kvinner, og gjerne på tvers av felter og nivåer. De har det nok veldig hyggelig, men det viser seg ofte at de ikke er så produktive når de bare er kvinner i en gruppe.

- Det virker som om de har mer fokus på relasjoner enn på resultater. Og det kan nok til tider være frustrerende.

Verdifull mingling

Neumann peker på at diplomatenes verden styres av to motsetningsfylte oppgavefelt. På den ene siden preges arbeidet deres av en ritualisert arv fra den gangen diplomatkorpset bestod av aristokrater.

En viktig del av jobben er rett og slett å gå i fine selskaper med høyt alkoholkonsum og utsøkt mat. Her knyttes bånd til elitene i landet ambassadøren er plassert i, samt til andre diplomater.

Disse båndene er svært viktige, da personlige relasjoner ofte bidrar til å få ting gjort, samt å få kunnskapen ambassadørens oppdragsgiver, hjemlandet, er ute etter.

- Kjenner du ingen, får du ikke tillit, og dermed får du ikke vite noe av betydning, sier forskeren, som dessuten understreker at en ting som skiller gode utsendinger fra dårlige er hvor «sultne» de er:

- En gang jeg var på besøk i et land, spurte jeg diplomaten som var min vert om han hadde lyst til å være med når jeg dagen etter skulle besøke en av landets kjente sikkerhetseksperter.

Neumann mener det kunne vært en nyttig kontakt for ham, men diplomaten svarte kort at han heller kunne lese mandagens aviser og rapportere hjem om hva som stod der.

- Dét kaller jeg en mett diplomat, og ingen god en, sier Neumann.

Evige papirmøller

Ved siden av sosialisering, preges diplomatenes hverdag av evig papirarbeid. Tekstproduksjonen er omfattende og todelt. For det første produseres offisielle rapporter som kan komme offentligheten hjemme og ute for øye.

For det andre rapporteres det ærlig og uærbødig tilbake til sjefer i hjemlig Utenriksdepartement. Disse rapportene er nyttige, men høyst uoffisielle.

- Den store forskjellen på disse rapporttypene ble tydelig i forbindelse med Wikileaks-avsløringene i 2010. Da fant 250 000 sider uoffisielt stoff fra det amerikanske diplomatiet veien til verdens avisforsider.

- Freidige karakteristikker av andre lands ministre og diplomater kom ut, og avslørte hva amerikanske diplomater egentlig mente om landene de oppholdt seg i, smiler Neumann.

- Disse tekstene er nettopp ikke ment for alles øyne, men er verdifull etterretning for hjemlandets makthavere.

- Førte dette til skandaler og krangling land i mellom?

- Nei, ingen lagde noe nummer ut av det. Grunnen er at alle gjør det samme, og at det lett kan slå tilbake på en selv. Du kan ikke begynne å syte over at amerikanerne kaller deg evneveik hvis du vet at ditt departement på sin side har hatt akkurat den samme praksisen.

- Et interessant tilfelle var en temmelig nedsettende kritikk av saudiaraberne. Saudiaraberne er vanligvis svært hårsåre i slike sammenhenger, men denne gangen holdt de klokelig kjeft. Det kom ikke et knyst fra dem.

Et uutforsket felt

Det forskes lite på og skrives lite om diplomatiet. Grunnen til det, mener Neumann, som er forskningssjef på NUPI, er at diplomatene selv ikke har noe å vinne på det.

- Eliter er alltid vanskelige å studere. De trives best når de får drive på med sitt uten innsyn. Når det gjelder åpenhet har de alt å tape.

17 år etter at han satte i gang sitt prosjekt om å studere diplomatiet, utkom boka At Home with the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry.

- Er den en forutsetning for å komme inn i sjargongen at en bruker så mye tid?

- Neida. Men jeg var jo utdannet innen statsvitenskap, og satte i gang med prosjektet mitt med de statsvitenskapelige metodene og teoriene. Men de fungerte ikke.

- Diplomati er en prosess, og da det var selve prosessen som skulle studeres, kom jeg til kort.

For å komme videre satte Neumann i gang med et helt nytt studieløp, nemlig sosialantropologi, som han med tiden også har tatt doktorgrad i, ved siden av doktorgraden i statsvitenskap.

- Når en holder på med et felt så lenge, må en passe seg litt for å «go native» - å ta det en ser for gitt. Poenget er jo at forskeren skal se prosessene med et blikk utenfra.

At det har tatt så lang tid før denne boken er kommet, skyldes i følge Neumann også det amerikanske forlaget Cornell. Cornell er et av USAs største universitetsforlag, og har gitt Neumann en oppfølging han bare kan drømme om i Norge.

- Dermed har boka er blitt riktig bra, smiler han.

Referanse: 

Neumann, Iver B. (2012). At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry. Cornell University Press.