Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Den første og kanskje mest berømte saken i EUs rettshistorie handler om flyvertinners rett til likelønn og likebehandling.
Den første og kanskje mest berømte saken i EUs rettshistorie handler om flyvertinners rett til likelønn og likebehandling.

Hun hadde forbud mot å gifte seg – fly­vertinnen og advokaten tok likelønns­kampen til EU

Da Europa åpnet grensene for fri flyt av arbeidskraft, gikk unionen samtidig med på et felles lovverk på arbeids- og sosialfeltet. Det skulle åpne nye muligheter for likestilling.

Med varme smil, behagelige stemmer og velstelte uniformer snor de seg gjennom kabinen. De dekker passasjerenes behov underveis, og på alle verdens språk ønsker de på gjensyn når reisemålet er nådd.

Da reising med fly for alvor tok seg opp på 1950- og 1960-tallet, ble flyvertinnene som filmstjerner. Midtgangen var deres catwalk, og der gikk bare én type kvinne: ung, pen og uavhengig.

Baksiden av medaljen var sexismen som fulgte med. For når kvinnene ikke lenger var unge og tilgjengelige, men bikket 40 eller giftet seg, hadde de ikke nødvendigvis noen jobb å gå til.

Saken om likebehandling for belgiske flyvertinner viste vei mot likelønn og likebehandling i arbeidslivet, mener historiker Mala Loth.
Saken om likebehandling for belgiske flyvertinner viste vei mot likelønn og likebehandling i arbeidslivet, mener historiker Mala Loth.

Ny mulighet for likestilling

I mange år foregikk regelrett kjønnsdiskriminering i lufta. Helt til en belgisk flyvertinne og advokaten hennes øynet en ny mulighet for å bekjempe diskriminering i arbeidslivet: forløperen til det som i dag er EU-domstolen.

– For advokaten Éliane Vogel-Polsky åpnet jussen på det europeiske nivået en ny mulighet for å kjempe for likelønn og likebehandling, sier Mala Loth, som er historiker ved Universitetet i Oslo.

Hun fortsetter:

– Med flyvertinnen Gabrielle Defrenne fant advokaten saken hun trengte for å teste de nye lovene som ble laget i det europeiske fellesskapet.

Loth har skrevet doktorgradsavhandling om hvilken rolle domstolen i den europeiske unionen, altså dagens EU, tidligere EF, hadde i utviklingen av arbeids- og sosialrettsfeltet i Europa.

Hun har konsentrert seg om aktørene som tok saker til retten og kan slå fast at Vogel-Polsky og Defrenne spiller en viktig rolle i denne historien.

Kunne ikke gifte seg

Gabrielle Defrennes sak er ifølge Loth ikke bare den første, men også en av de mest berømte, sakene i rettshistorien til den europeiske integrasjonen.

– Jeg kaller dette en veiviser til likelønn og likebehandling i Europa. For når EU-domstolen treffer en avgjørelse, må medlemsstatene følge etter. Det skjer riktignok på lang sikt, men saken endret mye, understreker Loth.

Defrenne jobbet som flyvertinne i Belgias nasjonale flyselskap Sabena fra 1951. I kontrakten sto det i klartekst at hun ikke kunne gifte seg. Alle kvinnelige ansatte måtte pensjoneres når de fylte 40 år, mens for menn var denne aldersgrensen satt til 55.

– Da Defrenne fylte 40, var hun ifølge Sabena over middagshøyden, og de hadde ikke lenger bruk for henne. Men hun var jo fortsatt ung og kunne hatt mange år igjen i arbeidslivet, sier Loth.

Å måtte pensjonere seg som førtiåring innebar også en vesentlig forskjellsbehandling, nemlig lavere pensjon. For å få pensjonspenger måtte du være ansatt i 23 år, mens Defrenne ble tvunget til å gi seg etter 19.

– Hun følte seg diskriminert, noe som ikke er vanskelig å forstå med dagens øyne, fastslår hun.

Ingen likestillingslov

Belgia hadde ingen nasjonal lovgivning om verken likelønn eller kjønnsdiskriminering. Men Belgia var del av EF, og i løpet av de årene Defrennes sak ble prøvd i EF-domstolen, utviklet lovgivningen i det europeiske samarbeidet seg til først å kreve likelønn, for så også å kreve likebehandling.

– Utgangspunktet i EU er riktignok at medlemsstatene fortsatt bestemmer. Og du har ulike nivåer og ulike aktører som faktisk må være klar over både EU og EUs lover, sier Loth.

For å gjøre lovene på det europeiske nivået gjeldende, måtte noen ta saken til EF-domstolen. Éliane Vogel-Polsky tok på seg jobben.

Umulig samkjøring?

EU-samarbeidet startet opp i 1953 under navnet Den europeiske kull- og stålunion. De seks vesteuropeiske landene som utgjorde unionen, underskrev i 1957 Roma-traktaten. Året etter ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) opprettet.

Siden har unionen vokst til å inkludere 27 land, og på et felleseuropeisk marked strømmer varer og arbeidskraft over grensene. Medlemsstatene samhandler gjennom en rekke institusjoner på europeisk nivå, inkludert EU-domstolen.

Men det er ikke rett frem å samkjøre juss for 27 land.

– EU er et helt spesielt prosjekt. Det er så mange land med ulike nasjonale lover, sier Loth.

– Hvert land har gitt fra seg noe suverenitet til EU og overlatt til EU-institusjonene å forme dette statskomplekset. EU sammenlignes gjerne med en stat og har statslignende institusjoner, men disse har begrenset makt.

Dette er et sentralt problem, mener Loth.

– Det gir falske forventninger når EU ikke fungerer som man er vant til at staten gjør.

Ulike rettigheter

Et av feltene hvor EU har begrenset makt, er på arbeids- og sosialrettsfeltet. Når et av prinsippene som har preget Europa mest, er fri flyt av arbeidskraft, gir det mange utfordringer.

– For eksempel har du ikke en institusjon på EU-nivå som effektivt kan behandle arbeidsledighet eller alderspensjon. Hvis du er arbeidsledig europeer i Tyskland, går du til det tyske arbeidsledighetskontoret, for det finnes ikke et europeisk, påpeker Loth.

– Og hvis du har jobbet i flere europeiske land, må du forholde deg til hvert enkelt lands regler for pensjon. Det finnes koordinerende regler, men ikke et kontor du kan henvende deg til på europeisk nivå.

Fungerer ikke alltid

Graden av suverenitet har vært vanskelig helt siden starten. For mange handler det også om koordinering.

– Nav-skandalen i Norge er jo et eksempel på at selv om du har en administrasjon som skal koordinere lovene, er det ikke alltid det fungerer i praksis.

Medlemsstatene har fortsatt det siste ordet i mange sammenhenger.

– Hvis en medlemsstat ikke vil akseptere loven, ikke har kunnskap, eller ikke får tydelige nok retningslinjer, så vil det ikke virke. EU-domstolen kan skape endring som går mot enkeltstaters ønsker, men hvis statene virkelig er imot, så kan behandling i domstolen likevel ende med å ikke gjøre så mye fra eller til.

Éliane Vogel-Polsky (1926–2015) fremmet saker om likebehandling i arbeidslivet i det europeiske fellesskapets domstol.
Éliane Vogel-Polsky (1926–2015) fremmet saker om likebehandling i arbeidslivet i det europeiske fellesskapets domstol.

Trodde på EU-domstolen

Æren for at det europeiske fellesskapets nye lovgivning om likelønn og likebehandling trådte i kraft, kan ifølge Loth gis til mange enkeltaktører. Hun trekker spesielt fram den belgiske advokaten Éliane Vogel-Polsky.

– Hun hadde virkelig tro på at EF kunne bidra til å endre arbeidslivsfeltet i positiv retning.

Selv var Vogel-Polsky oppvokst i Belgia, som barn av migranter fra Russland. Hun gikk på skole i Brussel, og under andre verdenskrig levde hun skjult i et nonnekloster. Her utviklet hun en interesse for juss, og etter krigen begynte hun å studere.

– Sosialrett ble spesielt interessant for henne, og hun hadde et tydelig kvinneperspektiv, påpeker Loth.

På sekstitallet var Vogel-Polsky i full jobb som advokat. Det foregikk mye som skulle ha betydning for jussen på denne tiden: EUs institusjoner var under utvikling – det samme var kampen for kvinners rettigheter.

– Gjennom kvinnebevegelsen kom Vogel-Polsky i kontakt med kvinner som opplevde diskriminering på arbeidsplassen. En av disse var Gabrielle Defrenne.

Flere runder

Det var ingen enkel vei til målet for Defrenne og Vogel-Polsky.

– De prøvde i flere runder. Første gang hadde ikke direktivet om likebehandling engang blitt introdusert, så de konsentrerte seg om inntektene Defrenne gikk glipp av, forteller Loth.

Men likelønn var et sensitivt felt.

– Når vi snakker om kvinners rettigheter, omhandler det halve befolkningen. Å åpne for endringer kunne ha enorme følger, både for et lands økonomi og samfunnet for øvrig.

De lyktes ikke i å kreve likelønn i form av lik pensjon for Defrenne. Men da de prøvde igjen i 1976, gikk det bedre.

– Nå var likebehandling kommet inn som et nytt direktiv, altså noe som skulle implementeres i medlemsstatene. Dermed vinklet de saken på diskriminering i stedet, og domstolen anerkjente Defrennes sak.

Endrer samfunnet

For at lovene og direktivene som utformes i EU, skal ha betydning, må de testes i rettssalen. Når man først har en dom å vise til, kan det være et eksempel som kommende rettssaker må følge.

– På den måten var Defrenne-saken en vekker for advokater. Det var ikke slik at alle nå startet med likelønn og likebehandling, men saken viste at medlemsstatene var nødt til å begynne å tenke på dette temaet.

For advokater var det også en inspirasjon.

– Det var dette Vogel-Polsky ville: minne medlemsstatene på at de var nødt til å implementere de nye lovene. Saken viste at man faktisk kunne få til noe.

I dag er EU-jussen langt mer utviklet.

– Den gangen handlet det om å prøve seg og se hva man kunne få til. I dag er det mye mer profesjonalisert og man har mange saker å bygge videre på.

Politisk påminnelse

Fordi EU har åpnet for fri flyt av arbeidskraft mellom land med ulike lønnsnivå og regler på arbeidsfeltet, har mange sett den europeiske integrasjonen som en årsak til dårligere arbeiderrettigheter og sosial dumping. Gjennom forskningen sin ser Loth at EU på mange måter har fått et dårlig rykte.

– Det er helt klart et kapitalistisk system, med et marked som tillater denne frie flyten. Men så har ikke EU et sosialt system. Det er opp til medlemsstatene, som har ulike regler.

Hun håper å øke forståelsen av hvor kompleks integrasjonsprosessen faktisk er.

– Noen aktører har klart å løfte sosiale rettigheter og få bukt med diskriminering. Og noen av disse enkeltsakene har hatt positive effekter på det politiske nivået. De minner politikerne på at EU finnes, og at å være del av EU betyr at du faktisk er nødt til å gjøre endringer på nasjonalt nivå.

Om forskningen

Mala Loth er historiker ved Universitetet i Oslo. I doktorgradsavhandlingen Last Stop Luxembourg. Lawyerʾs Dynamism and the European Court of Justiceʾs Contribution to Social Equity, c. 1970-1990 følger hun flere advokater og deres klienters rettsaker i EU-domstolen og undersøker deres rolle i å utvikle europeisk juss på arbeids- og sosialfeltet.

Høsten 2022 mottar Loth H.M. Kongens gullmedalje for avhandlingen. Prisen tildeles en fremragende, yngre forsker for et vitenskapelig arbeid bedømt ved UiO, og må være anerkjent som et virksomt bidrag til fagfeltets forskningslitteratur.

Powered by Labrador CMS