I denne mannsbastionen eksponeres menn for kvinner på en eksepsjonell måte. Bildene er tatt i Bardufoss leir, på en av de to nye kasernene. Her bor soldatene fra Stridstrenbataljonen – menn og kvinner sammen. (Foto: Winnie Steen, Hæren)

Hva kan Forsvaret lære oss om diskriminering?

Når unge, mannlige soldater jobber tett sammen med kvinner – og også deler rom med dem – slutter de fullstendig å diskriminere. Synet på kvinnelig lederskap endrer seg radikalt på bare åtte uker.

Også i verdens mest likestilte land blir kvinner diskriminert.

– Diskrimineringen er godt dokumentert. Men hva kan vi gjøre med problemet? Finnes det måter å endre normer og redusere diskrimineringen på? spør forsker Andreas Kotsadam ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Kotsadam viser til at kvinner er underrepresentert i lederposisjoner, både i offentlig og privat sektor.

– Noe av forklaringen kan være at færre kvinner søker seg til slike stillinger. Men det kan også skyldes at menn blir vurdert høyere enn kvinner, selv når kvinnene har de samme kvalifikasjonene og ambisjonene som menn.

Sammen døgnet rundt

For å finne ut i hvilken grad kvinner som søker lederposisjoner, virkelig blir diskriminert, og da spesielt kvinner som vil bli ledere i typisk mannsdominerte miljøer, vendte forskerne seg til Forsvaret.

– I denne mannsbastionen eksponeres menn for kvinner på en eksepsjonell måte. Det finnes vel knapt noen tilsvarende situasjon i verden hvor kvinner og menn som ikke kjenner hverandre fra før, ikke bare bor i samme hus – men på samme rom, over tid, og hvor rommet også utgjør et arbeidslag, sier Kotsadam.

Forskeren peker på at det finnes en lang rekke studier som blant annet viser at folk som kjenner innvandrere, er mindre rasistiske.

– Men en rasist vil neppe ha noen venn blant innvandrere. Så det å finne ut i hvilken grad det å eksponeres for hverandre fører til redusert diskriminering, er vanskelig om vi ikke setter folk sammen på en tilfeldig måte.

Hvem som kommer sammen med hvem på de ulike rommene i Forsvaret, skjer etter loddtrekning. Dermed unngår forskerne såkalte seleksjonsproblemer, slik som at folk velger hvem de vil omgås med.

Martin eller Ida?

Forskerne hadde kontakt med soldater innkalt til førstegangstjeneste i Hæren allerede første dagen de møttes – i en militærleir nær Oslo.

– Vi delte ut et skjema, med spørsmål blant annet om motivasjon, om de ønsker å ta høyere utdanning, om familiebakgrunn og så videre.

Etter ankomst Bardufoss i Indre Troms, fikk de unge soldatene umiddelbart tildelt rommene hvor de skulle være i de åtte ukene rekruttperioden varte.

– Rommet er en viktig enhet. I tillegg til å leve sammen, løser romkameratene en lang rekke oppgaver sammen og opererer som et lag innen troppen, sier Kotsadam.

Bare åtte prosent av soldatene er kvinner, og regelen er at minst to kvinner bor sammen. Det betyr at en stor andel av mennene bor på rene mannsrom.

– Da rekruttperioden var over, stilte vi soldatene de samme spørsmålene for andre gang og koplet svarene til den første runden.

Så gjennomførte forskerne et eksperiment: De mannlige soldatene ble presentert for en hypotetisk, men realistisk, beskrivelse av en kandidat som søker posisjonen som lagleder. Navnene «Martin» og «Ida» var det eneste som skilte kandidatene; for øvrig hadde de identiske kvalifikasjoner.

Fordommene forsvinner

– Hva viser resultatene?

– Det er helt tydelig at det å bo og jobbe sammen med en kvinnelig rekrutt på et lag, har sterk innflytelse på mennenes oppfatning av kvinnelig lederskap, sier Kotsadam.

De mannlige soldatene som hadde bodd på rene mannsrom, rangerte den kvinnelige kandidaten lavere enn den mannlige. Positiv tilleggsinformasjon, som fysisk styrke og ledererfaring, forbedret vurderingen av begge kandidatene, men reduserte likevel ikke graden av kjønnsdiskriminering.

– De mennene som hadde bodd og jobbet sammen med kvinner, derimot, diskriminerte ikke når de skulle vurdere laglederkandidaten: De syntes Martin og Ida var like gode som kandidater. På forhånd trodde jeg at eksponeringen skulle ha en effekt og redusere graden av diskriminering, men at den skulle forsvinne helt, overrasket meg, medgir økonomen.

– Synet på kvinnelig lederskap endrer seg altså radikalt – bare på åtte uker.

(Foto: Winnie Steen, Hæren)

Hvor mye mennene er eksponert for kvinner er avgjørende for hvor mye de diskriminerer dem. Forskningen viser at man må over en viss mengde kontakt – og at man må være sammen om gjøremål i hverdagssituasjoner for å bli kvitt fordommer og endre oppfatning.

Forskerne mener dette er viktig for hvor mye kvinner i mannsbastioner diskrimineres. Forskningen kan derfor ha betydning for å forstå diskriminering og forskjellsbehandling mer generelt, mener de.

– Resultatene viser at de usynlige hindringene som står i veien for kvinners muligheter til forfremmelse og nye oppgaver, lett kan bygges ned og kanskje forsvinne helt når alle får mer erfaring fra å samarbeide med kvinner, sier Kotsadam.

Individet trer fram

– Det vi finner er virkelig spennende: De 18–19 år gamle guttene som kommer inn til førstegangstjeneste i militæret, er utrolig formbare, sier forskeren.

Når disse ungdommene eksponeres for andre typer mennesker, oppdaterer de sine holdninger. Og mange tenker nok at vi er ganske like egentlig.

– Det blir vanskelig å holde fast på et ideologisk bilde av en person når man får konkrete erfaringer. Fordommene knekkes i møtet mellom ulike personer.

Forskerne har med samme opplegg også sett på holdninger til innvandrere: Etter å ha jobbet sammen med en person med innvandrerbakgrunn, slutter norske gutter å tro at innvandrere har dårligere arbeidsmoral enn nordmenn.

– For meg sier dette noen om segregering, framholder Andreas Kotsadam.

– Det er viktig å eksponeres for ulike typer av mennesker og se dem som individer. Det kan være det som skal til for å redusere diskriminering – slik vi viser i studien vår.

Referanse:

Finseraas mfl: Exposure to Female Colleagues Breaks the Glass Ceiling, Cesifo Working paper (ikke publisert), oktober 2015.

Powered by Labrador CMS