Norge har siden 1800-tallet gått en lang vei mot et mer likestilt samfunn. Men når et barn kommer inn i forholdet mellom en kvinne og en mann, har det fremdeles andre konsekvenser for kvinnen, ifølge en ny doktorgrad ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

 – Likestillingen er til stede fordi både menn og kvinner jobber. Men vi ser at menn har hovedansvaret for å forsørge familien, mens kvinner tar den største omsorgsrollen, sier forsker Eirin Pedersen.

I fire år har hun studert menns og kvinners holdninger til barn, omsorg og arbeid. Sammen med en gruppe forskere intervjuet hun 90 kvinner og menn i Trondheim og Oslo, både med og uten barn.

Og resultatene viser: Selv om kvinner og menn har de samme rettighetene i samfunnet, skaper barnefødsler en arbeidsforskyvning i hjemmet, og kvinner lemper på kravene til en spennende jobb.

Bare kvinner vurderte jobbytte

– Både i arbeiderklassen og øvre middelklasse snakket folk om at det kunne være nødvendig å bytte jobb etter at de hadde fått barn. Men dette var det i størst grad kvinner som følte på, ikke menn, sier Pedersen.

Med arbeiderklasse sikter forskerne til folk uten særlig utdanning utover videregående skole. Øvre middelklasse brukes om folk som har studert og gått inn i jobber med høy sosial status, for eksempel leger eller arkitekter.

• Les også: Kvinner velger bort høy lønn

– Mange kvinner i arbeiderklassen jobbet skift, og det måtte de slutte med når de fikk barn. En del valgte også å gå ned i stillingsprosent, for å bli mer fleksible, sier Pedersen.

Kvinner i øvre middelklasse hadde gjerne fleksibel arbeidstid i utgangspunktet, men det ble forventet at de skulle gi tilbake til arbeidsgiver når det krevdes.

– Den type forventninger og krav ble slitsomt. Derfor valgte flere av disse kvinnene å bytte ut interessante, litt utflytende jobber med jobber som har mer avgrenset arbeidstid. Jobbyttet skjedde rett før eller etter at de fikk barn.

Arbeidslivet sakker akterut

Tidligere forskning viser at samboere uten barn har en likestilt fordeling av arbeidsoppgaver hjemme. Når paret får barn, forskyves en større del av hjemmearbeidet over på kvinner.

Ifølge Pedersen henger denne forskyvningen sammen med arbeidsmarkedets dynamikker. For mens den norske velferdsstaten legger godt til rette for et familieliv, er kombinasjonen av barn og arbeid fremdeles et individuelt ansvar.

– Det var ingen av kvinnene som nevnte at arbeidsgiver ville tilpasse seg deres nye situasjon. Det var alltid kvinnene som måtte lempe på sine krav. Her ligger nok bøygen i likestillingsprosjektet, tror Pedersen.

For mange, både i arbeiderklassen og øvre middelklasse, innebar skiftet en overgang til mindre spennende jobber. For eksempel jobbet én av kvinnene som kokk. Hun var lidenskapelig opptatt av jobben sin. Før hun ble mor, jobbet hun kveldstid på en restaurant. Som mor gikk hun over til å ta morgenskiftet, som var langt mer rutinepreget.

– De fleste opplever det bare som en helt nødvendig og selvfølgelig tilpasning. Men det er interessant at arbeidslivet sakker akterut i likestillingsprosessen. Idet en kvinne bestemmer seg for å få barn, havner hun litt i etterkant.

Pedersen legger til at det man ser i Norge, likevel bare er en brøkdel av det man ser i et land som Italia. Der har man formell likestilling i rettigheter, mens det fullstendig mangler i familien.

Kan forklare ulikheter i arbeidslivet

De fleste norske kvinnene så jobbytte som uproblematisk. Det fantes jobber å bytte til. Pedersen kan derfor ikke si at situasjonen i Norge er ugunstig, men hun mener at det kan forklare en del ulikheter i arbeidslivet.

– Selv om kvinner har høyere utdannelse enn menn, har menn fremdeles høyere posisjoner og tjener mer. I legestanden er det for eksempel menn som tar høystatusjobbene, selv om de fleste medisinstudenter er kvinner.

– Det er ikke lett å være en 25 år gammel kvinne og velge bort et liv med barn fordi du vil bli hjernekirurg, særlig ikke i et samfunn der det å få barn blir sett på som veien til det gode liv, sier Pedersen.

Familielivet er best

At det eksisterer en kollektiv forestilling om at familielivet er det beste, er et annet funn i studien. Barn blir sett på som svært verdifulle, og å vektlegge de økonomiske utgiftene de innebærer, blir sett på som en nedvurdering av barna.

Det finnes en kollektiv oppfatning av at barn er noe man bør ha, og det er også klare oppfatninger om når du bør få dem, ifølge Pedersen. 

– En 23 år gamle kvinne som fikk barn alene, sa at det i hennes liv ikke innebar status å få barn. Da refererte hun til en norm som alle er klar over: Kvinner skal få barn når de er mellom 28 og 35 år.

– Hvis man er en kvinne i begynnelsen av 30-åra og ikke har partner eller barn, kan hun regne med å få mange spørsmål. Menn kan fremdeles være 35 år og attraktive, sier Pedersen.