Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt senter for e-helseforskning - les mer.

– Koronapandemien motiverte oss til å finne ut hvordan vi kan ha effektive 
og gode videomøter i helsesektoren, sier e-helseforskerne (fra v.) 
Line Silsand og Gro-Hilde Severinsen.
– Koronapandemien motiverte oss til å finne ut hvordan vi kan ha effektive og gode videomøter i helsesektoren, sier e-helseforskerne (fra v.) Line Silsand og Gro-Hilde Severinsen.

Helsepersonell ønsker å fortsette med digital pasientbehandling

Helsearbeiderne opplevde at bruk av video fungerte både i samtaler med pasienter og samarbeidspartnere. Men noen skjær i sjøen var det.

Publisert

Da koronapandemien inntok landet i mars, førte smittevernsrestriksjonene til svært reduserte muligheter for oppfølging av pasienter slik helsepersonell i kommuner og på sykehus tradisjonelt sett er vant til å jobbe.

Det aller meste måtte foregå digitalt på telefon og video.

For mange helsearbeidere var det en ny erfaring å bruke videomøte til pasientbehandling. De var bekymret for hvordan en brå overgang til digital oppfølging ville påvirke det personsentrerte fokuset. Dette er spesielt viktig for pasienter med komplekse behov for oppfølging og koordinering som følger med diagnoser som for eksempel kreft, diabetes eller demens.

Et pasientsentrert fokus er å forstå hva som er viktig for personen. Ønskene til personen skal så langt det er mulig være utgangspunktet for alle planer som legges for vedkommende.

Koronakrisen motiverte helsearbeiderne til å kaste seg ut i ukjent farvann.

– De måtte tenke nytt for å følge opp pasientene. Videomøter ble eneste mulighet for samhandling når nasjonale smitteverntiltak skulle følges, forklarer forsker Gro-Hilde Severinsen. Sammen med kollega Line Silsand har hun gjennomført en studie ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Best egnet for å koordinere tiltak

Selv om teknologien var utfordrende, og de hadde lite erfaring med videomøter i klinisk praksis, syntes de fleste helsearbeiderne at de fikk det overraskende godt til.

De understreket at selv om videomøter fungerte bra, så var kanalen best egnet til å følge opp kjente pasienter og for å koordinere tiltak for pasienten mellom for eksempel sykehus, fastlege og fysioterapeut.

Hvis for eksempel pasienten skal ha fysioterapi på tirsdager og har et møte med fastlegen på onsdag, må hjemmetjenesten komme tidlig slik at pasienten er klar når drosja venter for å reise. Videre kan pasienten ikke dra på dagsenter den dagen, slik at avtalen må flyttes til fredag.

Kanskje har pasienten i tillegg behov for oppfølging på sykehus for en av sine tilstander. Det fører til endringer i medisinene, som må formidles til fastlegen og hjemmetjenesten som står for utdeling av medisinene. Apoteket må også få beskjed.

Fysisk kontakt og nærhet er fortsatt nødvendig for å kunne gjøre en helhetlig klinisk vurdering og diagnostisering av personer.

Har etablert egne team

– Vi gjennomførte videointervjuer med 18 personer med helsefaglig bakgrunn. Vi ville vite om oppfølging av eldre pasienter med komplekse og sammensatte behov kan utføres gjennom digital samhandling, og hva fagfolkene syntes om det, sier forsker Line Silsand i E-helseforskning.

Sammen med kollega Severinsen undersøkte hun hvordan de hadde brukt videokonsultasjon på sykehus i Tromsø, Narvik og Harstad og i tre nabokommuner.

Universitetssykehuset Nord-Norge har siden 2014 hatt et pasientsentrert helsetjenesteteam. Et såkalt PSH-team har med folk fra sykehuset og kommunehelsetjenesten, som Nasjonalt senter for e-helseforskning har forsket på.

Det kan du lese mer om i denne saken: Flere pasienter lever bedre med nytt tilbud.

Målet er bedre samhandling på tvers i organisasjonen for å få til en pasientsentrert, helhetlig og proaktiv helsetjeneste. Digital samhandling er et virkemiddel, men det var kun prøvd ut i begrenset grad før pandemien slo til.

Slipper slitsomme reiser

En pasientsentret helsetjeneste er viktig for personer med komplekse og kroniske sykdommer kreft, diabetes, KOLS, MS og demens som trenger oppfølging over flere år.

– De er ikke sykdommen. Den er bare en del av hverdagen. Å legge til rette for at sykdommen er så lite forstyrrende som mulig er målet. For å få det til kan oppfølging og kontroller foregå på video hjemmefra eller fra et lokalt fastlegekontor. Det sparer pasienten for mange slitsomme reiser til sykehuset, sier Silsand.

Video fungerte bedre enn telefon

Videomøter var en uvant arbeidsform, særlig for samarbeidspartnere. Men PSH-teamet erfarte at med mild overtalelse og teknologisk støtte fikk de helsearbeiderne til å bruke video fremfor telefon.

– De fleste syntes at det fungerte bra. Å se pasienten ga en bedre relasjon enn når de var på telefonen, sier Severinsen.

Pasientene fikk mulighet for å koble seg opp til videomøte hjemme. Dermed kunne helsearbeiderne fra både sykehus og kommune vurdere dem og boforholdene uten å være fysisk samlet.

Når en pårørende eller sykepleier var med i møtene, fikk de utfyllende informasjon om pasienten.

På sykehus ble videomøter brukt for å tilrettelegge personens hjemreise. Der kunne sykehuspersonalet også snakke med hjemmetjenesten eller med pårørende hvis disse koblet seg opp hjemme hos pasienten.

Helsepersonell erfarte at det kunne være krevende å kommunisere på video med de som for eksempel hadde redusert syn og hørsel. Det samme gjaldt demenspasienter eller personer som hadde hatt slag.

– Personer med kognitiv svikt kunne bli ekskludert fra videomøter fordi man ikke trodde de ville klare å delta, sier Silsand.

Andre erfarte at videomøter gjorde at de nettopp fikk inkludert de dårligste, fordi de var med hjemmefra eller fra sykehuset. Med støtte fra pårørende eller pleiepersonell forstod pasientene godt situasjonen der noen var digitalt til stede og andre fysisk i samme rom.

Bedre forberedt til videomøter

Informantene erfarte også at deltakerne ofte var godt forberedt til samarbeidsmøter på video. De fikk diskutert og løst problemstillinger hurtigere enn i et fysisk møte.

– Flere hadde mulighet til å koble seg på samarbeidsmøter, som fastlegen, hjemmetjenesten eller spesialisten fra sykehuset når de slapp å bruke tid på å reise til sykehuset for å delta. Men mange syntes videomøter var intense og krevende, og at møtet derfor burde vare i maks en time, sier Severinsen.

Glemte å lade, manglet dekning

Noen av barrierene mot å bruke digital samhandling er godt kjent. Helsepersonell har travle dager, uten mye tid til å lære seg teknologisk utstyr.

– I tillegg finnes det en rekke ulike løsninger for videomøter, for eksempel Join, Skype, EasyMeeting og Teams. Det er vanskelig å vite hvilke som snakker sammen og hvilke nettlesere som fungerer best til de ulike alternativene, forteller Line Silsand.

Helsepersonell er vant til å være trygge og profesjonelle. Når de fikk tekniske problemer, opplevde de situasjonen som uproff overfor pasientene.

Å koble til lyd og bilde kunne ta oppmerksomheten bort fra det viktigste: pasienten.

Når de skulle bruke video, var det viktig at utstyret var oppladet, at det var dekning og at det fungerte. Hvis første oppkobling gikk bra, var det større sjanse for at helsepersonell og pasienter var positive neste gang.

– De som fikk teknisk hjelp fra PSH-teamet og tid til å bli kjent med utstyret klarte seg best, opplyser Silsand.

PHS-team bisto ofte med å få på plass utstyr, koble det opp og lære opp ansatte – både de i teamet og samarbeidspartnere. Teamet erfarte at veiledning var nødvendig for at folk skal fortsette å samarbeide digitalt.

Flere var bekymret for at de var nødt til å være «teknologi-support» også i tiden framover.

Trenger en strategi for bruk av video

Til tross for en bratt læringskurve ønsker helsepersonell å fortsette med digital samhandling.

– Hva trengs for at videomøter blir en del av den daglige driften i helsetjenesten?

– Mange av de vi intervjuet etterlyste en overordnet strategi for bruk og support av videoteknologi. Den strategien finnes ikke i dag, men alt tyder på at den må på plass for at dette skal bli en integrert del av helsetjenesten, sier Gro-Hilde Severinsen.

– Funnene våre viser at digital samhandling er et enkelt, billig og effektivt steg mot bedre informasjonsutveksling i helsetjenesten. Det kan bidra til å løse behovet for kommunikasjon og utveksling av helsedata mellom aktørene, sier hun.

Om prosjektet

Pasienter, myndigheter og profesjonelle uttrykker et stort behov for en radikal omorganisering av helsetjenester for pasienter med langvarige og sammensatte behov.

Prosjektet 3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap skal understøtte utvikling av en trygg helhetlig helse- og omsorgstjeneste for denne gruppen pasienter.

Prosjektet er ledet av professor Gro Berntsen ved Nasjonalt senter for e-helseforskning